- LO trekker Høyesteretts dom for langt

I et innlegg i Klassekampen i dag tilbakeviser NHOs Nina Melsom LOs påstander om at en høyesterettsdom om fotballspilleres rettigheter har overføringsverdi for alle arbeidstakere som er på midlertidige kontrakter.

Les innlegget i dagens Klassekampen her:

Midlertidige kontrakter kan ikke sies opp av arbeidsgiver – LO trekker Høyesteretts dom for langt
Av Nina Melsom, avdelingsdirektør for arbeidsrett i NHO

I Klassekampen 20. februar viser førstesekretær i LO Trine Lise Sundnes til en nylig avsagt dom fra Høyesterett. Saken gjelder fotballspillere og deres rettigheter, men Sundnes fremholder at dommen har overføringsverdi for alle arbeidstakere som er på midlertidige kontrakter. Nærmere bestemt synes hun å påstå at midlertidig kontrakter ikke skal kunne sies opp i avtaleperioden. LOs fortolkning av dommen krever en viktig presisering.  

I dommen fra Høyesterett er det vist til at midlertidige arbeidsavtaler som utgangspunkt ikke kan sies opp etter arbeidsmiljølovens ordinære oppsigelsesregler så lenge arbeidsavtalen løper, med mindre annet følger av avtale. Videre heter det at hvis "det er avtalt alminnelig oppsigelsesadgang, må arbeidsmiljøloven § 15-7 om vern mot usaklig oppsigelse gjelde". Og det er nettopp dette som er viktig å være oppmerksom på, og som skiller fotballspillernes kontrakter fra andre arbeidstakeres kontrakter. Fotballspillerne inngår normalt spillekontrakter som både binder den ansatte (fotballspilleren) og arbeidsgiveren (fotballklubben) for hele kontraktsperioden. Tilsvarende avtaler er ikke alminnelig i det ordinære arbeidslivet.

La meg illustrere gjennom et eksempel: I det alminnelige arbeidslivet inngås ikke sjelden midlertidig arbeidsavtaler der en ansatt vikarierer for en annen ansatt fordi vedkommende er syk eller er ute i permisjon. I en slik situasjon er det viktig å være oppmerksom på at den midlertidige ansatte (vikaren) ikke er ment å ha bedre rettigheter enn den fast ansatte han eller hun vikarierer for. Kommer bedriften i en nedbemanningssituasjon betyr det at vikaren må kunne sies opp på lik linje med de fast ansatte. Jeg kan vanskelig se at Høyesterett - og LO – skulle være av den oppfatning at fast ansatte med lang ansiennitet må sies opp på "bekostning av vikarene". I tilfelle ville de fast ansattes rettigheter være vesentlig svekket.

Skulle man legge en slik forståelse til grunn må LO dessuten være oppmerksom også på et annet forhold, nærmere bestemt at vikaren ikke er berettiget til å si opp arbeidsavtalen i avtaleperioden. Slike vilkår er neppe forutsatt. Vikaren vil vel normalt kunne ønske å si opp arbeidsavtalen dersom han eller hun tilbys fast stilling for annen arbeidsgiver. Tilsvarende gjelder også for andre midlertidig ansettelsesavtaler.