Materialgjenvinning og avfallsforebygging av emballasje

Emballasje utgjør 709.000 tonn pr år eller drøye 8 % av avfallsmengdene. Emballasje har gjennom hele perioden med moderne miljøarbeid stått i fokus for myndigheters og miljøorganisasjoners innsats. Årsakene er dels at emballasjen lett blir oppfattet som et avfallsproblem når den har tjent sin funksjon, og dels at den er et uttrykk for vårt forbruksmønster. Da arbeidet med å tydeliggjøre og regulere produsentenes miljøansvar på 1990-tallet ble igangsatt, var emballasje derfor et naturlig område å starte med. 

I Norge ble det etablert et sett av forhandlede avtaler mellom Emballasjesektoren og Miljøverndepartementet i 1995. Næringslivet påtok seg ansvaret for å bidra til etablering av systemer for gjenvinning av emballasjeavfall, og til å arbeide for å redusere mengden emballasjeavfall. I størrelsesorden 70 % av emballasjen blir samlet inn. 

Emballasjeavtalene er den eneste av produsentansvarsavtalene som spesifikt inneholder bestemmelser om avfallsreduksjon. Det er etablert en egen gruppe, Næringslivets emballasjeoptimeringskomite (NOK) (tidligere Styringskomiteen for reduksjon av emballasjeavfall) som skal initiere arbeid og dokumentere/rapportere til myndighetene om arbeidet. Det eksisterer lite systematisk kunnskap både i Norge og internasjonal på dette området. NOK har derfor engasjert ulike forskningsmiljøer som kan utvikle indikatorer for emballasjeutviklingen/emballasjeoptimeringsarbeidet.

Nøkkeltallene for emballasjeutvikling synes å indikere to trender som har vært relativt klare siden 1995:

·          forbruket av forbrukeremballasje har sunket gjennom hele perioden, selv om tendensen har vært mindre tydelig de siste årene

·          forbruket av transport- og distribusjonsemballasje har økt i samme periode. 

Reduksjonen i forbrukeremballasje antas å ha sammenheng med overgang til lettere plastemballasje på bekostning av fiber- og glassemballasje. Tallene underbygges av nøkkeltallene fra to store næringsmiddelprodusenter. Forbruket av plastemballasje per 1000 kroner omsatt har vist en klar økning mellom 1998 og 2001. Mye av denne plasten går til materialgjenvinning. For tiden er imidlertid økningen i plastemballasjeforbruket relativt større enn økningen i materialgjenvinningen. Netto materialforbruk av plast til emballasje øker. For de andre materialtypene øker materialgjenvinningen relativt mest slik at netto materialforbruk går ned. Selv om materialene for plast ikke direkte går inn i nye emballasjeprodukter for næringsmidler, representerer de en viktig ressurs i andre produkter som fremstilles med resirkulert materiale. Også for metall er det en klar tendens at økt forbruk er blitt fulgt opp med økt materialgjenvinning. 

Emballasjens hovedmål er å lette distribusjon av et produkt (svinn, holdbarhet, informasjon til forbruker), samtidig som miljøet belastes minst mulig. Derfor er det ønskelig å optimalisere emballasjen i forhold til et helhetsperspektiv for distribusjon av produkt og emballasje. Hvis emballasjen for et gitt produkt gjøres for lett/tynn slik at det fører til stort produktsvinn vil dette utgjøre relativt store kostnader. Hvis emballasjen imidlertid er optimalisert slik at produktsvinnet er lite, vil indikatoren som viser materialforbruk pr 1000 kr omsatt være en god pekepinn også med tanke på optimalisering av totale emballasjeløsninger. 

Faktorer som påvirker emballasjebruken

Faktorer som kan påvirke emballasjeforbruket er blant annet:

·          Overgang fra tunge til lette former for forbrukeremballasje. Denne utviklingen vil trolig forsterkes fremover, og vil kunne gi gradvis lavere vekt på forbrukeremballasje. Samtidig vil forbruket av transport-/butikkemballasje kunne øke fordi det må kompenseres med økt stivhet og vekt for å sikre god beskyttelse av produktet i transport- og lagringsfasen. 

·          Familiestrukturen har endret seg i betydelig grad de seneste tiår, med overgang til mindre familier og flere husholdninger med enslige. Dette fører til innkjøp av produkter i flere, men mindre enheter totalt sett. Dermed vil den relative vekten av spesielt forbrukeremballasje per produktvekt og -omsetning øke, men samtidig vil mindre måtte kastes fordi det blir stående for lenge i kjøleskapet. 

·          Økt fokus på kostnader ved bundet kapital i varelager har ført til større grad av just-in-time distribusjon fra produsent via grossist til butikk. Dette vil kunne føre til en relativ økning i bruk av transportemballasje fordi produkter distribueres i mindre transportenheter. 

·          Økt behov for merking og forbrukerinformasjon på emballasjen, blant annet som følge av krav til sporbarhet og økt fokus på matvaresikkerhet. 

·          Større transportavstander som følge av økt globalisering av handel fører til behov for mer beskyttende emballasje (tykkere, stivere). 

·          Økt bruk av flergangsemballasje

Disse elementene vil i sum kunne føre til at mengden emballasje som går med til å distribuere produkter fra produsent til forbruker vil kunne øke, målt i emballasjevekt per 1000 kroner omsatt i næringslivet. Dette gjelder særlig for transportemballasje og butikkemballasje som vil kunne påvirkes av alle faktorene som er nevnt foran. 

Emballasjeminimering versus emballasjeoptimering

Et viktig spørsmål er hvorvidt en økning i mengden emballasje er et alvorlig miljø- og ressursproblem eller ikke. Det viktigste forholdet her er å fokusere på emballasjens betydning i forhold til å beskytte og bevare produktet helt og uskadd frem til brukeren. For de fleste produkt- og distribusjonskjeder bidrar emballasjen med relativt lite miljøbelastning sett i forhold til produktet. Dette betyr at det er langt verre å underemballere produkter slik at vrakprosenten øker, enn å bruke noe mer emballasje. Ødelagte produkter som ikke kan tjene brukerens ønsker og behov vil også ende opp som avfall. 

Nye emballasjestandarder er under implementering innenfor EUs emballasjedirektiv. Disse standardene vil være obligatoriske for emballasjebrukere i Europa i løpet av noen år, og vil bidra til å fokusere mer helhetlig på emballasjeoptimering, og vil også sikre en høy grad av fokus på dette området i bedriftene. 

Basert på erfaringer fra en rekke livssyklusstudier av produkter og emballasje, bør emballasjeoptimering i praksis innebære at man optimerer hele distribusjonskjeden for produkter, og ser emballasjens funksjon og rolle inn i en slik sammenheng. I tillegg bør det settes fokus på produkter hvor unødvendig emballasje kun tjener den hensikt å selge produktet. 

Materialgjenvinning reduserer miljøbelastningen

Et annet viktig element er at økt forbruk av emballasje i seg selv ikke er noe problem, dersom det er lagt til rette for og oppnås en høy grad av materialgjenvinning.  Mange analyser som er utført har vist at det ikke er fremstilling og bruk av emballasje som representerer de største miljø- og ressursproblemene, men uttak og prosessering av råmaterialer.  Hvis jomfruelige ressurser erstattes delvis eller helt av gjenvunnede materialer, vil miljøbelastningen per tonn emballasje være relativt lav.  Betydningen av høy grad av materialgjenvinning øker jo større miljøbelastningen er for prosessering av jomfruelig materiale. 

Emballasjeavtalene har vært en suksess

Som anført foran har de forhandlede emballasjeavtalene vist at denne type virkemidler kan bidra til at målene i miljøpolitikken nås på en kostnadseffektiv måte.

Evalueringen som er gjennomført støtter opp om dette og er senere bekreftet både av Miljøverndepartementet og Stortingsbehandlingen.

Ny avtale ble inngått våren 2003. Den viktigste endringen er at målet om avfallsreduksjon ble erstattet med emballasjeoptimering i tråd med at det er produktets og emballasjens som vises i sammenheng gjennom hele verdikjeden.