EU/EØS

20 år siden Maastricht: Noe nytt under solen?

Denne uken kunne EU feire 20-årsdagen for underskrift av Maastricht-traktaten, eller Traktaten om Den europeiske union. Dette er en kort gjennomgang av noen hovedpunkter i Maastricht-traktaten. Hva står igjen og hva har endret seg over de siste 20 årene?

Maastricht-traktaten fikk navn etter den nederlandske byen der den ble forhandlet fram på et toppmøte i begynnelsen av desember 1991 og underskrevet 7. februar 1992. Fellesskapet ble til union og man gikk fra økonomisk samarbeid til felles politiske mål. Traktaten kom med en rekke nyvinninger og er et meget viktig skritt i den europeiske konstruksjonen. 

Først og fremst etablerte Maastricht-traktaten Den europeiske union (EU). EU besto av tre såkalte pilarer som videreutviklet og satte i system allerede eksisterende politisk samarbeid: de europeiske fellesskapene, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og samarbeid i kriminalsaker. Den første pilaren består av det som ikke lenger skulle hete Det europeiske økonomiske fellesskap, men Det europeiske fellesskapet (EF) for å reflektere at nye, felles politikkområder var kommet til. Det europeiske kull- og stålfellesskapet og Euratom lå også under den første pilaren, der medlemslandene deler suverenitet gjennom EU-institusjonene.

Pilarstrukturen ble oppløst av dagens Lisboatraktat, som omfordelte en rekke kompetanser mellom EU-institusjonene og medlemslandene. Dette er relevant i og med at Norge er med i EØS. I 1992 ble nemlig ikke bare Maastricht-traktaten underskrevet, men også EØS-avtalen mellom EFTA-landene (da med syv medlemsland) og EF (tolv). Det interessante er at EØS-avtalen fortsatt er basert på en struktur med tre pilarer. Lisboatraktaten trådde i kraft 1. desember 2009. Siden da har utfordringene forbundet med at EØS-strukturen ikke lenger stemmer så godt overens med EUs traktatstruktur begynt å komme til syne.

Maastricht-traktaten etablerte Fellesskapspolitikk på seks nye områder. Transeuropeiske nettverk, industripolitikk, forbrukerbeskyttelse, utdanning og yrkesopplæring, ungdom og kultur. Det europeiske samarbeidet strakte seg dermed utover det rent økonomiske, mot det politiske. Denne utviklingen har gått videre og man kan analysere rekken av traktater - Maastricht, Amsterdam, Nice og Lisboa - som en gradvis utvidelse av Fellesskapets, nå EUs politikkområder. Maastricht var i så måte en trendsetter.

Noe annet nytt Maastricht brakte med seg var det europeiske borgerskapet. Enhver borger av et EU-medlemsland er også borger av EU, og dette gir en rekke rettigheter: reise og bo fritt i EU, stemme og stille til valg ved europeiske og kommunale valg i landet der man bor, assistanse av ambassade eller konsulat fra et annet EU-land hvis man befinner seg i et tredje land der ens eget land ikke er representert, sende protestskriv til Europaparlamentet eller klage til den europeiske Ombudsmann. Lisboatraktaten styrker det europeiske borgerskapet, kanskje særlig ved å etablere det europeiske borgerinitiativet som åpner for mer direkte deltagelse i de politiske avgjørelsene.

Det viktigste med Maastricht-traktaten er kanskje det avgjørende steget den representerte på veien mot fullføring av det indre marked. Traktaten staker ut veien mot felles valuta og etablerer pengepolitikk basert på det europeiske sentralbanksystemet og Den europeiske sentralbanken. Traktaten legger til grunn at medlemslandene må koordinere sin økonomiske politikk og fastsetter de såkalte Maastricht-kriteriene. De mest kjente er: 1. Et lands inflasjon kan ikke overstige gjennomsnittet av inflasjonsraten i de tre medlemslandene med lavest inflasjon, 2. Årlig underskudd i statsbudsjettet kan ikke overstige 3 prosent av BNP, 3. Offentlig gjeld kan ikke overstige 60 prosent av BNP. EU var også i ferd med å forberede seg på å øke antall medlemsland, og kriteriene utgjorde de viktigste betingelsene for at de nye medlemmene skulle få innpass i eurosonen. Historien om disse kriteriene er som kjent at Hellas fikk euro selv om landet ikke i utgangspunktet oppfylte betingelsene, noe ingen snakket om i og med at så godt som alle medlemsland, også de store, heller ikke klarte å overholde dem. Det går derfor en illrød tråd fra Maastricht-traktaten til dagens økonomiske krise i EU og til forsøkene på å etablere sterkere regler for økonomisk politikk og styring.

Apropos euro så førte Maastricht-traktaten også med seg en annen nyvinning, nemlig såkalt opt-out. Med dette mener man muligheten for unntak fra regelverk og bestemmelser som i prinsippet skal gjelde for alle medlemslandene. Dette ble først tatt i bruk av Storbritannia, så også Danmark, som valgte å stå utenfor eurosamarbeidet. I samsvar med dette isolerte Storbritannia (og Tsjekkia) seg nylig fra de andre EU-landene ved å bli stående utenfor en traktat for styrket økonomisk styring og budsjettdisiplin. Her satte tydeligvis Maastricht en milepæl, som ikke bare gjelder for eurosamarbeidet, men også for muligheten til å reise uten pass i de fleste EU-medlemsland (Schengen).

I disse Europautredningstider kan det være interessant å se nærmere på det siste. Storbritannia har både vært med i EUs utvikling og gjort bruk av sin statlige suverenitet. Her har vi et land kjent for sin kjølige tilnærming til Europa, som likevel ser seg tjent med å være en del av samarbeidet. Som kjent, if you can’t beat them, join them. Gjelder dette bare Storbritannia? Det er vanskelig å tro at de andre landene i EU ikke resonerer på samme måte, og kanskje i enda høyere grad de nyeste medlemslandene. Det er gjennom EU de best ivaretar sine interesser.

Kontrasten til Norge er stor, der man verken har fordelene av reell medbestemmelse eller god mulighet til å hevde vitale nasjonale interesser innenfor fellesskapet. Næringslivet kjenner dette på kroppen: Norge er med i det indre marked, men er ikke med på å utforme og bestemme reglene og rammevilkårene næringslivet skal konkurrere innenfor. Litt provoserende kunne man si at medlemslandene er med på avgjørelsene og at de på forskudd legger føringer for implementering, mens Norge har unntak fra avgjørelsene og implementerer regelverk på etterskudd.

I et slikt perspektiv er det nye under solen siden Maastricht at EFTA har blitt mye mindre (fire land, tre med i EØS). Det som ikke er nytt er at vi gjennom EØS-avtalen dilter etter EU.