Energiveikart 2050, en gjennomgang

Europakommisjonen la i desember frem sitt utkast til Energiveikart 2050. Det er en viktig del av EUs politikkutvikling for et ressurseffektivt Europa, som er en del av den overordnede strategien Europa 2020. Veikartet utforsker mulighetene for å møte tre kryssende utfordringer: avkarbonisering, forsyningssikkerhet og konkurranseevne. Dette er en første gjennomgang av noen hovedpunkter i veikartet.

Et sikkert, konkurransedyktig og avkarbonisert energisystem i 2050 er mulig
Kommisjonen starter med å slå fast at dagens energimål for 2020 er ambisiøse og at tiltakene fortsatt vil ha effekt etter 2020 ved å bidra med 40 prosent mindre CO2-utslipp i 2050. Samtidig er det klart at dette bare representerer halvparten av den nødvendige avkarboniseringen og at det utover 2020-horisonten er uklart hvilken vei EU bør gå.

Kommisjonen har sett på en rekke mulige scenarioer for avkarbonisering i 2050. Scenarioene viser ti strukturelle endringer for energisystemet fram mot 2050. For det første slås det fast at avkarbonisering er mulig og at det i det lange løp kan bli billigere enn dagens politikk og tiltak. Kostnadene ved energisystemet vil øke i forbindelse med investeringer i infrastruktur, utstyr, kraftverk og systemer. Samtidig vil regningen for import av fossilt brensel reduseres betraktelig. Strøm vil spille en sentral rolle i det nye energisystemet og dekke opptil dobbelt så stor andel av energibruken i 2050 og omtrent 65 prosent av energien til passasjerbiler. Kraftgenerering vil måtte gjennomgå så godt som total avkarbonisering innen 2050. Strømprisen vil stige frem mot 2030 på grunn av behov for å erstatte gammel produksjonskapasitet, deretter synker den, i ulikt tempo i henhold til de forskjellige scenarioene. Det er forventet at husholdningenes utgifter i forbindelse med energi og energirelaterte produkter. Alle scenarioer for avkarbonisering har til felles at de viser betydelig økning i andelen fornybar energi, til minst 55 prosent av energibruken i 2050, med opp til 97 prosent andel av strøm. Fangst og lagring av karbon (CCS) vil være en viktig brikke i puslespillet, og det samme gjelder atomkraft i de landene som velger å fortsette med det. Den siste strukturelle tendensen mot 2050 er desentraliseringen av kraft- og varmegenerering, samt økt samspill mellom desentraliserte og sentraliserte systemer.

Et viktig forbehold kommisjonen tar er at alle scenarioer for avkarbonisering forutsetter globale tiltak mot klimaendringer. Samtidig legges det til grunn at EUs energisystem uansett trenger store investeringer, selv uten ambisiøse mål for avkarbonisering. Videre vil modernisering av energisystemet føre til store investeringer i den europeiske økonomien, gi fordeler på det globale markedet, motvirkeforsyningsavhengighet og gi positive resultater for både miljø og helse.

Fra 2020 til 2050, utfordringer og muligheter
På bakgrunn av arbeidet med scenarioer legger kommisjonen frem såkalte ’ingen anger’ forslag, med alle nødvendige forbehold om at fremtiden er per definisjon ukjent. Det dreier seg først og fremst om å endre energisystemet og å revidere energimarkedet.

I forbindelse med endringen av energisystemet fokuseres det på energieffektivisering. Kommisjonen ser spesielt på energieffektivisering i nye og eksisterende bygg. Bland annet bør nullenergibygg bli normen, og varer må oppfylle de strengeste kravene for energieffektivitet. Kommisjonen understreker at det trengs videre analyse av kostnadsoptimale tiltak for energieffektivisering.

Alle scenarioer viser at en høy andel fornybar energi er en betingelse for et bærekraftig og sikkert energisystem etter 2020. Her peker veikartet på at en forsterking av infrastrukturforbindelsen til Norge er avgjørende.

Forbindelsen til Norge er også viktig for EU fordi gass vil spille en viktig rolle i overgangen mot 2050. Husholdningenes bruk av gass vil antagelig gå ned med en fjerdedel grunnet energieffektiviseringstiltak. Gassetterspørsel vil likevel forbli høy i kraftsektoren. Å erstatte kull med gass kan bidra til mindre utslipp med fortsatt bruk av dagens teknologi frem til omtrent 2030. Fra 2030 må CCS brukes for gass på samme måte som for alle andre typer fossilt brensel.

Når det gjelder energimarkedet peker kommisjonen på behovet for nye måter å tenke på. Økningen av andelen fornybar energi som ikke er konstant, som for eksempel vind, gjør det nødvendig med fleksibilitet i kraftsystemet. Sammen med full markedsintegrasjon og ferdigstillingen av det indre energimarkedet i 2014 skal dette bidra til å møte utfordringene med avkarbonisering. For at dette skal bli mulig må distribusjonsnettverkene bli smartere og desentralisert produksjon veies opp for med en integrert tilnærming av energioverføring, -distribusjon og -lagring. På dette punktet peker veikartet blant annet på et initiativ der Norge i høyeste grad er berørt, nemlig North Seas Countries’ Offshore Grid Initiative.

I tillegg til endringer av energisystemet og energimarkedet så er det nødvendig å mobilisere betydelige investeringer og ressurser for å oppgradere infrastruktur i hele energisystemet og forbedre energibrukende produkter i hjemmene. Av eksisterende instrumenter peker kommisjonen her i første rekke på det europeiske systemet for kvotehandel, ETS. En høyere karbonpris vil skape insentiv for å investere i lavkarbonteknologi. På den andre siden må man ta hensyn til at det også kan øke risiko for karbonlekkasje. Veikartet understreker at private investorer er hovedaktører i en markedsbasert tilnærming til energipolitikk. Samtidig er det viktig å legge føringer for gode, offentlige støtteordninger, selv for perioden etter 2020.

Veikartet understreker videre at Europas vei mot fremtidens energisystem også innebærer videre utvikling av internasjonale partnerskap, på områder som for eksempel fornybar energi, energieffektivisering og andre lavkarbonteknologier. Også her nevnes Norge, som en av partnerne EU må samarbeide nøye med i løpet av overgangen mot 2050.

Veien framover
Ifølge kommisjonen viser veikartet at avkarbonisering er mulig. Kostnaden for endringen av energisystemet er sammenlignbar på tvers av scenarioene og kommisjonen understreker at de høye, men nødvendige investeringene vil gi avkastning.

For å realisere det nye energisystemet må ti betingelser oppfylles: 

1. Den eksisterende strategien Energi 2020 må implementeres
2. Energisystemet og hele samfunnet må bli radikalt mer energieffektivt
3. Utvikling av fornybar energi må få spesiell oppmerksomhet
4. Det trengs høyere offentlige og private investeringer i forskning og utvikling og innovasjon
5. Barrierene for et indre energimarked må fjernes
6. Energiprisene bør reflektere kostnadene, iberegnet nye nødvendige investeringer
7. Ny infrastruktur og lagringskapasitet må utvikles
8. EU må forsterke sin energisikkerhet
9. EU må ha en bredere og mer koordinert tilnærming av internasjonale relasjoner innen energi
10. Konkrete milepæler må settes og første skritt er 2030

Energiveikartet innebærer en rekke utfordringer. Det er viktig å huske at veikartet, som kommisjonen skriver, er av ”illustrativ natur”. Her er man langt unna konkrete forslag, for ikke å nevne faktisk implementering. For Norge og norsk næringsliv, forutsatt at landets situasjon i forhold til EU forblir som den er i dag, er det likevel viktig å følge med på et slikt forberedende politikkutformingsdokument. I og med at vi i den konkrete implementeringsfasen har så godt som ingen innflytelse, så er det desto viktigere å overvåke føringene som blir lagt, for å si ifra der det er aktuelt, eller tilpasse oss der det trengs.