PERSPEKTIV: NHO Brussel vil i en serie artikler, kalt Perspektiv, belyse Norges forhold til EU og aktuelle temaer på dagsordenen i Brussel. Vi har invitert en rekke skribenter som har lang erfaring og god kunnskap om hva som skjer i EU-hovedstaden. Vi håper artiklene vil belyse sentrale og aktuelle spørsmål som er viktige i vårt forhold til EU. Ytringene som fremkommer i artikkelserien samsvarer ikke nødvendigvis med NHOs syn.

EØS-utvalget er den manglende puslespillbrikken

Med en Refleks-rapport, en stortingsmelding og utenriksministerens egen bok ”Å gjøre en forskjell” har UD nøye skildret Norges rolle i verden. Men det har manglet en brikke i dette puslespillet: EU. Med EØS-utvalget kan vi endelig diskutere Norges rolle i verden – i dag og i framtiden.

Det er strengt tatt umulig både å lage en norsk utenrikspolitisk analyse – og å drive norsk utenrikspolitikk – uten å diskutere Norges forhold til EU mer åpent.  Med det nyutnevnte EØS-utvalget er muligheten endelig der for å komplettere bildet av Norge i verden.

EØS-utvalget bør verken gi råd om medlemskapsspørsmålet eller diskutere EU-medlemskap overhodet. Det er utenforskapet som må analyseres. Fordelen og ulempene. Med dagens EØS-tilknytning og mulige framtidige tilknytninger. Den må gjerne hete ”Norsk utenforskap – fordeler og ulemper.

 “Ja til EU-kunnskap”
Hva er det egentlig EU holder på med? Og i hvilken retning trekker de Europa – Norge inkludert? Ja, Norge driver en aktiv europapolitikk, men innenfor klart begrensede rammer. Hvilke? Hva er konsekvensene? Jeg ønsker meg informasjonskampanjen “Ja til EU-kunnskap”!

Vi trenger en mer nyansert, problematiserende diskusjon. EU representerer for de aller fleste både fordeler og ulemper. En kan ikke overlate EU-debatten til ja- og nei-bevegelsene uten å bli overbevist om at det er mer enn to sider av saken.   

Sveits er et godt forbilde i så måte. Landet lager jevnlig nettopp slike rapporter, sist i 1999 og 2005 (”Europe Report”). Om utenforskapet skulle bli dokumentert som for problematisk, er det teoretisk sett flere alternativer til medlemskap. En justering av EØS-avtalen og bilaterale avtaler etter sveitsisk modell er allerede foreslått, også som politiske mål for norske partier.

Europa er et annet sted
I løpet av noen få dager i fjor høst feiret Norge 15 år siden EU-avstemningen, EU fikk nye toppledere og Lisboatraktaten trådte i kraft. Alt nærmest uten analyse i norsk offentlighet. I realiteten framstår Norge i dag som et uoffisielt EU-medlem. Samfunnsutviklingen i Norge og EU har siden 1994 vært parallell. Det finnes blant dagens regjeringsalternativer ingen alternativ politisk modell, ingen skisse til det mye omtalte ”annerledessamfunnet”. 

En slik idé blir også mindre og mindre realistisk for hvert direktiv som vi implementerer. Professor Fredrik Sejersted ved Senter for Europarett ved Universitetet i Oslo uttalte i 2008 at ”Norge allerede har svelget unna så mange tusen EU-lover at utviklingen neppe lar seg snu”. Blant annet pga. Schengen-medlemskapet er Norge mer integrert i EU enn land som Storbritannia. Midt i norsk europadebatt står det imidlertid, ikke bare én, men to rosa elefanter ingen vil snakke om: omfanget av norsk EU-integrasjon og mangelen på innflytelse.   

Hva er konsekvensene? Kanskje er det manglende deltakerdemokrati som gjør at vi fortsatt står utenfor EU. Kanskje er det frykt for å dele oljeformuen. Men det er ikke fordi Norge alene har pønsket ut bedre politiske løsninger enn resten av Europa på det moderne samfunnets mangeartede utfordringer.

Utvalgets konklusjoner
Hva vil bli resultatet av EØS-utvalgets arbeid? Det er på ingen måte gitt at EU vil opprettholde EØS-avtalen kun med Norge og Liechtenstein. Kontrollfunksjonene til fellesorganer som ESA og EFTA-domstolen vil bli kraftig utfordret. En avmagret EØS-avtale vil medføre ytterligere innskrenkninger i innflytelsen. Hvordan ville det være for Norge å stå overfor en islandsk fiskerikommissær?   

Den nylig vedtatte Lisboatraktaten med sin forening av de tre pilarene vil gjøre det stadig vanskeligere å identifisere EØS- og Schengen-relevans. EØS-avtalen sliter med sin egen aldringsprosess, kunnskapen forvitrer fra EUs korridorer og på grensestasjonene som overvåker norske tollpasseringer.   

Tidligere EU-korrespondent for Bergens Tidende, Frank Rossavik, skriver i den gode boken ”Hei til EU”: ”EØS er tross sitt dårlige rykte helt usedvanlig vellykket som et uoffisielt nasjonalt kompromiss”. Hva er det som trekker det korte strået i kompromisset? Fravær av EU-debatt sikrer vekslende regjeringer roligere farvann. Også for NHO og næringslivet vil det innimellom passe at EU-direktiver blir norsk lov uten mye støy og debatt. Det korteste strået tilhører folkestyret.  

Handlingsrommet for debatt er ikke overveldende, begrepet selvmordsklausul tilslører ikke akkurat den realpolitiske konteksten. En forsiktig byråkrat kan lett engstes av forestillingen om vekslende regjeringer som klatrer ut på gesimsen om utenforskapet utfordres. Det bør imidlertid være rom for diplomater til å gjøre det diplomater gjør: bevege seg og kommunisere i kontroversielle politiske rom.

Folkestyret lider
For et land som vektlegger et deltakende demokrati, med en nei-side som holder dette fram som et av sine hovedargumenter, må det være et paradoks at folkestyret lider hver gang nye direktiver tas inn i norsk lov. Som regel før EUs egne medlemsland. Og uten å være i nærheten av den brede debatten, og parlamentariske forankringen, mange av disse sakene får i medlemslandene. Er det denne modellen for et åpent og inkluderende deltakerdemokrati vi ønsker å eksportere til EU?

Her kan EØS-utvalget gjøre det utenriksminister Støre ville kalle å gjøre en forskjell: Ved å involvere offentligheten i en åpen, nytenkende og fordomsfri diskusjon om norsk EU-utenforskap kan EØS-utvalget sette en ny og etterlengtet standard for hvordan vi forholder oss til EU her til lands. Med andre ord ikke slik offentlige utvalg har tradisjon for. Det må tenkes nytt. Barack Obama brakte “the audacity of hope” til amerikansk politikk. Hvem skal bringe ”the hope of audacity” til norsk europapolitikk?

Eirik Bergesen, seniorrådgiver, fagansvarlig for internasjonale relasjoner, Burson-Marsteller.