EU i kontinuerlig utvikling

Gjennom historien har EU vist stor vilje og evne til omstillinger. Fellesskapet, senere Unionen, har kontinuerlig utviklet seg for å møte den ene store utfordringen etter den andre.

Det hersker ingen tvil om at EU står midt i en krise. Flere av medlemslandene har statsfinanser som ikke er bærekraftige. De har statsgjeld de ikke kan betjene og kontinuerlig budsjettunderskudd år etter år. I fremste rekke står Hellas som ikke er i stand til å betjene sin enorme gjeld, men også Italia, Spania, Irland og Portugal har store problemer med arbeidsløshet, gjeld og budsjettunderskudd. Ettersom de kriserammede landene deler valuta med land der det går betraktelig bedre, er motsetningene enorme og det hersker uenighet medlemslandene imellom når det gjelder hvordan problemene skal løses.

De to alternative utfallene av krisen synes å være enten mer økonomisk styring på EU-nivå eller endringer i, for ikke å snakke om slutten på, hele eurosonen. Selv om ingen ser ut til å vite akkurat hvordan sistnevnte scenario vil se ut, er det klart at store endringer i eurosonen vil medføre enorme kostnader. Kapitalflukt og ustabile valutakurser ville trolig blitt en del av virkeligheten. Slutten på eurosonen har også uante politiske konsekvenser. Den tyske forbundskansleren Angela Merkel har tidligere uttalt at hvis euroen faller, så faller EU.

Det var derfor et stort press på statslederne i forrige uke når de på EU-toppmøtet i Brussel prøvde å komme til enighet om noen av nøkkelspørsmålene: finansiering av banker, en løsning på Hellas-problemet og utvikling av det nylig etablerte europeiske stabilitetsfondet. Forrige torsdag kom nyheten om at de europeiske lederne hadde lyktes med å komme til enighet om en ny redningspakke for Hellas med stor deltakelse fra privat sektor og en utvidelse av stabilitetsfondet fra 440 milliarder til 1 billion euro. I tillegg ble det bestemt at lederne i eurolandene skal ha faste møter to ganger i året og at det skal opprettes en ny president for eurosonen. Selv om mye åpenbart gjenstår, er dette gode nyheter.

Det er viktig å ta med seg at dette ikke er første gangen EU har stått på sammenbruddets rand og i tolvte time funnet en vei ut av krisen med politiske og institusjonelle endringer. EU har opplevd enorme omveltninger i Europa de siste femti årene, men har alltid funnet en vei videre. Det er flere eksempler på situasjoner der EU har stått overfor store utfordringer, og der nettopp disse har vært utløsende for videre integrasjon.

Det er nærliggende å nevne at hele EU-prosjektet begynte nettopp på denne måten. Etter annen verdenskrig var europeisk integrasjon motsetningen til og svaret på nasjonal ekstremisme. Ved å skape et felles marked for kull og stål, umuliggjorde man krig mellom de to gamle kamphanene Tyskland og Frankrike. Europa ble integrert for å skape fred.

Da Charles de Gaulle holdt Frankrike borte fra Rådet etter uenigheter om Den felles landbrukspolitikken i 1965, var en av de største krisene i EUs historie et faktum. De Gaulle og Frankrike satte Rådet praktisk talt ut av funksjon. Løsningen ble Luxembourg-kompromisset – en uformell avtale som slår fast at saker som behandles med kvalifisert flertall av så stor betydning at en stats vitale interesser står på spill, kan bli utsatt på ubestemt tid. Den såkalte ”Empty Chair Crisis” tvang altså igjennom enstemmighet og åpnet på denne måten opp for mer av enkeltlands egoistiske tilnærminger. Vetoretten forble dog en teoretisk mekanisme. I praksis førte vissheten om vetorettens eksistens til at medlemslandene fant flere konsensuelle beslutninger. EUs integrering fortsatte til tross for, eller kanskje på grunn av, krisen.

Jacques Delors ble president i Europakommisjonen når EU-skepsisen var på sitt høyeste midt på 1980-tallet. EU ble ansett å være treg og udemokratisk, og fra medlemslandene var den samlede meldingen at organisasjonen ikke bidro tilstrekkelig til økonomisk vekst. Delors-kommisjonens hovedmål ble å fullføre det indre markedet. Grensene ble åpnere, man fikk en felles valuta og det ble bestemt at de føderale institusjonene skulle styrkes ytterligere. Det var også under Delors’ tid at avstemningsmekanismene i EU ble endret slik at enstemmighet ikke lenger var nødvendig i saker relatert til det indre markedet. På denne måten ble beslutningstakning enklere og man unngikk store forsinkelser ved å prøve å få til enstemmighet. Etter en periode med betydelig EU-tretthet, fikk EU-integrasjonen nå en ny giv.  

Siden 1995 har 15 nye medlemsland blitt med i EU. Et EU som ble doblet i størrelse bød på nye utfordringer. Hvordan skulle EU-utvidelsen kombineres med fortsatt effektivt samarbeid? Hvordan skulle man sørge for at det fortsatt var mulig å treffe nødvendige, raske politiske avgjørelser med 27 medlemsland med forskjellige interesser? At EU ble mer mangfoldig og mer komplekst, gjorde at institusjonelle endringer presset seg på. EU- kommisjonen ønsket både utvidelse og dypere integrasjon. De nødvendige institusjonelle endringene kom i Lisboa-traktaten. Beslutningsprosesser ble effektivisert gjennom en ny type kvalifisert flertall, demokratiet ble styrket gjennom en større rolle for Europaparlamentet, og for at EUs stemme i verden skulle bli tydeligere, gikk man lengre i å formulere en felles utenrikspolitikk. Igjen fikk vi et vitnesbyrd om at EU tilpasset seg en ny virkelighet.

Tidligere i høst har vi også sett et eksempel på at en krise får fart på EUs integrering. EU vedtok i september seks nye lover om økonomisk styring. I lovpakken som utgjør den mest vidtrekkende styrkingen av den økonomiske styringen i EU siden lanseringen av den økonomiske og monetære union ligger det også institusjonelle endringer. Det følger av lovpakken at Rådet skal gi medlemsland anbefalinger om hvordan de kan få bukt med budsjettunderskudd. Hvis et medlemsland velger ikke å følge rådene, kan de bli bøtelagt. Europakommisjonen må i hvert tilfelle foreslå boten, og det blir gjennomført med mindre Rådet stemmer i mot forslaget med et kvalifisert flertall (reversed qualified majority voting, RMQV)). Den nåværende økonomiske krisen føyer seg inn i rekken av krevende situasjoner der EUs svar har vært mer integrasjon.

Europeisk integrasjon blir ofte sammenliknet med en sykkel. For ikke å falle, må man holde seg i bevegelse. EU har en rekke ganger tidligere vist at de har både vilje og evne til omstillinger. Ingenting tyder på at det er annerledes denne gangen, men at den europeiske integrasjonen vil fortsette også etter denne krisen. Som kjent, for ikke å falle når man sykler i oppoverbakke, må man tråkke hardt. Og jo tyngre bakken er, desto mer må man ta i.