PRINSIPIELL DOM

Grunneiers forurensningsansvar

En fersk lagmannsrettsdom sier at grunneiere kan pålegges tiltaksplikt og refusjonsansvar selv om det er det er leietakers virksomhet som er opphavet til forurensning. Dommen er ikke rettskraftig og kan gå til Høyesterett.

Eidsivating lagmannsretts nylig avsagte dom av 30.11.2012 gjelder en av Norges mest forurensede eiendommer. Statens forurensningstilsyn, nå Klima og forurensningsdirektoratet (heretter Klif), gjennomførte i 2005/2006 opprydning på lokaliteten i Elverum kommune. Saken gjelder statens krav om refusjon på 2,3 mill. kroner etter forurensningsloven § 76 fra eieren av eiendommen. Lokaliteten var tidligere bortfestet, og det var festerens impregneringsvirksomhet som hadde forårsaket forurensingen. Dommen viser også at grunneiere kan pålegges tiltaksplikt/refusjonsansvar selv om det er det er leietakers (festerens) virksomhet som er opphavet til grunnforurensningen. Dommen er ikke rettskraftig. Saken har potensiale for å nå helt til Høyesterett.

Retten slår innledningsvis fast at grunneieren ikke var primærforurenseren som forurensningen skriver seg fra. Hovedspørsmål i saken var om grunneier likevel kunne anses ansvarlig i forurensningslovens § 7s forstand, med påfølgende refusjonsansvar etter forurensningsloven § 76.

Lagmannsretten uttaler at ”det er likevel ikke tvilsomt at han i lovens forstand kan være ansvarlig. Etter lovens § 7 er det forbudt å ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning. Det er da klart at den som har, gjør eller setter i verk noe som fører til at dette forbudet overtres, er ansvarlig.” Etter en konkret vurdering fant lagmansretten at grunneieren hadde, som ”eier av tomtene, en slik innflytelse på forholdene at han kan anses som ansvarlig”. Retten påpeker at grunneier hadde mulighet til å ta initiativ overfor festeren når det gjaldt den forurensning som lå grunnen. Videre er det vist til at grunneier ville ha den økonomiske fordelen av at eiendommen ble renset. Opprydningskostnadene var ca 15 mill. kroner. Lagmannsretten fant at refusjonskravet på 2,3 mill. kr ikke var grovt urimelig, og at beløpet ikke oversteg eiendommens verdi i oppryddet stand.

Dommen stadfester at domstolene legger sterk vekt på miljøhensynet og effektivitetsbetraktninger for forurensningsmyndighetens gjennomføring av pålegg og tiltak. Hensynet til forutberegnelighet for næringsliv og grunneiere må langt på vei vike for forurensningsmyndighetens behov for å finne frem til et ansvarssubjekt med økonomisk gjennomføringsevne. Resultatet er at forurensningsmyndighetens plassering av forurensningsansvaret fremstår som nokså uoversiktlig. Et bredt spekter av ansvarssubjekter kan etter rettspraksis pålegges ansvar. Forutberegneligheten for næringslivet svekkes når Klif kan utvise et fritt skjønn i valg av ansvarssubjekt(er) innenfor lovens vide ansvarsramme. Både virksomhetsutøveren, morselskap, eier og leier er etter rettspraksis innenfor ansvarskretsen, og det skal foretas en konkret vurdering. Uten inngående kjennskap til forurensningsmyndighetens praksis, blir det vanskelig å følge med Klif i svingene på dette området. Saken viser at næringsliv og grunneiere må ta høyde for et forurensningsansvar ved engasjement på forurensede eiendommer, og innhente kunnskap om miljøsituasjonen på eiendommen.