KRONIKK

Jobb nr. én

- Jobb nummer én for oss som forhandler, er at de ansatte i industrien har en jobb å gå til, også når oppgjøret er over, skriver Norsk Industri-sjef Stein Lier-Hansen.

Adm. dir. Stein Lier-Hansen i Norsk Industri skriver i denne kronikken at lønnsveksten må ned og produktiviteten opp.

Publisert 10.03.14

Lønnsoppgjøret

Av Stein Lier-Hansen, adm. direktør i Norsk Industri

Gjennomføringskraft for arbeidslivets parter handler om å få til et lønnsoppgjør som sikrer norsk industris konkurranseevne og dermed trygger arbeidsplassene. Frontfagets parter vet hva det går om: Opp med produktiviteten og et oppgjør som resulterer i en lønnsvekst som konkurranseutsatte bedrifter kan leve med.

Jeg har sagt at vi helst bør se 2-tallet i år, hva lønnsvekst angår. Dette må sees i lys av at OECD anslår at lønnsveksten per ansatt i OECD-området kommer til å bli 2,1 prosent i år.

Selv om den fra et arbeidsgiversynspunkt stadig er for høy, har den norske lønnsveksten blitt noe redusert de siste årene. Tall fra TBU viser at det norske lønnsnivået ligger 55 prosent høyere enn et handelsvektet gjennomsnitt for våre handelspartnere i EU. Et slikt, særnorsk kostnadspåslag truer selvsagt konkurransekraften vår.  

Jeg – og alle de bedriftene som jeg representerer – vil gjerne beholde "den norske modellen": Nøktern lønnsvekst, gode samarbeidsrelasjoner, kort vei fra gulvet til sjefens kontor, ordnede forhold og felles fokus på kompetansebygging i ett og alt hva arbeidsplassen angår.

Lønn: 83 prosent
Det er dette kvalitative bakteppet som gjør at Norge fortsatt har en eksportindustri. Det er dette som gjør at vi lykkes, mot alle odds, i krevende, internasjonale markeder. Der det kun er vinneren som kan si seg fornøyd. Der annenplass i en anbudskonkurranse innebærer at man har tapt, ikke at en sølvmedalje venter.

Men utgangspunktet er ikke lett: 83 prosent av industribedriftenes netto faktorinntekter er lønn. Denne andelen er i industrien nå åtte prosentpoeng høyere enn i femårsperioden fra 2004 til 2008.

Vi er ikke lenger på verdenstoppen i produktivitet

Det som nå er krevende, er at et av de hyppigst brukte argumentene for en særnorsk lønnsvekst ikke lenger er gyldig: Vi er ikke lenger på verdenstoppen i produktivitet. Nå utvikler produktiviteten seg svakt i Norge, mens lønningene fortsatt øker. Det er ikke bærekraftig, det er ikke bra og vi er nødt til å ta oss sammen. Det økende gapet mellom produktivitet og lønninger gjør at mange bedrifter taper oppdrag, for eksempel i oljeleverandørindustrien.

Pensjonskravene
Hvis fokuset i årets oppgjør kun var å sikre og videreutvikle gode og lønnsomme arbeidsplasser, burde det ikke være vanskelig for Arve Bakke og meg å bli enige. Men lønnsoppgjøret handler i år om mer enn kroner og øre.  

Det er i forkant av oppgjøret spilt inn ulike pensjonskrav. Disse kravene er så langt avvist av Norsk Industri/NHO. Pensjonssystemet i Norge skal evalueres i 2017. 

Etterfølgende oppgjør
Frontfaget innleder årets lønnsoppgjør. En forutsetning for at frontfag-modellen  skal fungere, er at etterfølgende forhandlinger respekterer den ramme som legges i Frontfaget. Det har ikke alltid vært tilfelle. Vi har i løpet av de siste årene opplevd tvilsomme og resultatløse streiker i offentlig sektor, ut i fra misforståtte forventninger om at det kunne være "mer å hente". Men det var det altså ikke.

Jeg vil mene at de ulikhetene som TBUs foreløpige tall for lønnsveksten i 2013 indikerer ikke gir grunnlag for forsterket optimisme blant de streikevillige i offentlig sektor i år heller.

Hva dette handler om
Jeg tror generelt det vil være klokt om arbeidslivets parter tar inn over seg det Holden III-utvalget skriver om de utfordringene vi står overfor, nå ved inngangen til årets lønnsoppgjør:

"For å redusere risikoen for en sterk nedbygging av konkurranseutsatt sektor, bør den kostnadsmessige konkurranseevnen ikke svekkes. På lengre sikt er det trolig nødvendig med en forbedring, særlig dersom oljeprisen skulle falle markert. En moderat lønnsvekst vil bidra til bedre konkurranseevne både direkte, og indirekte, gjennom lavere rente og svakere kronekurs. Det vil gi tryggere grunnlag for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet fremover".

En jobb å gå til
Formaningene om måtehold fra Holden III-utvalget underbygges av det vi nå ser ute i den industrielle virkeligheten: svikt i oppdragsmengden og fallende aktivitet. Virksomheter som for et par år siden støvsugde markedet for ingeniører og sivilingeniører, ser seg nå nødt til å kvitte seg med dyktige medarbeidere. Det finnes ikke arbeid nok og ansatte må gå. 

Jobb nummer 1 for oss som forhandler, er at de ansatte i industrien har en jobb å gå til, også når oppgjøret er over.

(Innlegget stod først på trykk i Dagens Næringsliv 10. mars 2014.)