Frontfagsmodellen

Industrien har i mesteparten av etterkrigstiden vært retningsgivende for øvrige tariffområder i lønnsforhandlingene i Norge.

Som figuren under viser, styrer faktisk fronfagsmodellen lønnsdannelsen i Norge. Det har vært relativ lik lønnsutvikling mellom sektorene

Publisert 28.08.15

Opplegget for forhandlingene bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Dette ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet forhandler først (det såkalte frontfaget), og at resultatet fra disse virker som en norm for andre avtaleområder. Frontfaget har tradisjonelt vært Verksted/Industrioverenskomsten mellom NHO/Norsk Industri og LO/Fellesforbundet. Når NHO og LO forhandler på vegne av alle bransjer under ett, er det selvsagt dette resultatet som blir frontfaget.

NHO er en forkjemper for at frontfagsmodellen fortsatt skal være styrende for den samlede lønnsutviklingen i både privat og offentlig sektor.  

Frontfagsmodellen – ofte omtalt som hovedkursmodellen - ble lansert i 1966[1]. Kjernen i modellen er at over tid stiller et ønske om full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien krav til størrelsen på konkurranseutsatt sektor, et krav som bare kan oppfylles dersom lønnsomheten ikke er dårligere i Norge enn i utlandet. Forventet avkastning på investeringer i Norge (kapitalavkastningen) må da på lang sikt være på nivå med forventet kapitalavkastning hos våre handelspartnere. Dette medfører at reallønnsnivået i Norge ikke kan være høyere enn det produktivitetsnivået i konkurranseutsatt sektor gir grunnlag for.

Lave investeringer over tid vil føre til en gradvis nedbygging av konkurranseutsatt sektor. 

Når produktivitetsveksten bestemmer utviklingen i reallønn over tid, må nominell lønnsvekst være lik summen av produktivitets- og prisveksten. Hvis den nominelle lønnsveksten blir høyere enn dette, slik at reallønnen vokser mer enn det produktivitetsveksten gir rom for, vil konkurranseevnen svekkes og ledigheten stige. En blanding av markedsforhold og institusjonelle mekanismer bidrar til at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor er normen også for lønnsveksten i resten av økonomien. 

Frontfagsmodellen og hovedkursteorien reflekterer dermed en forståelse for at det over tid er en forbindelse mellom det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt og det som er gunstig ut fra makroøkonomiske hensyn - at lønnsdannelsen har avgjørende betydning for nivået på arbeidsledigheten, mens reallønnsutviklingen først og fremst er knyttet til produktivitetsutviklingen. Erfaringene fra Norge og andre land har tidligere bekreftet at høy nominell lønnsvekst uten bakgrunn i tilsvarende produktivitetsvekst slår ut i høyere inflasjon og økt arbeidsledighet, og ikke i høyere reallønnsvekst. Ettersom konkurranseutsatte næringer konkurrerer med skjermede næringer om arbeidskraften, må de samme betingelsene for lønnsvekst gjelde også for skjermede næringer.



[1] NOU 2012: 11, TBU, Grunnlaget for inntektsoppgjøret 2012