Arbeidslivet rekrutterer flest drop-outs

Mytene om at arbeidslivet «ikke har behov for ufaglært arbeidskraft», og at «ungdom som ikke gjennomfører videregående opplæring havner på trygd» sitter hardt fast i Norge. Skriver Håkon Høst og Asgeir Skålholt i denne kronikken som ble publisert i Altaposten onsdag 5. mars.

Publisert 05.03.14

Finnmark, Årskonferanse

I dagens yrkesutdanning på videregående er det langt flere som ikke gjennomfører, enn som gjennomfører. Derfor rekrutterer arbeidslivet også flest av dem som ikke har gjennomført videregående. 

Beskrivelsen av arbeidsmarkedet er feil.

Mytene om at arbeidslivet «ikke har behov for ufaglært arbeidskraft», og at «ungdom som ikke gjennomfører videregående opplæring havner på trygd» sitter hardt fast i Norge. Det er ikke bare i media disse forestillingene blir dyrket. I Stortingsmelding 44 (2008-2009) hevdes det med henvisning til SSB at det bare vil være 3,5 prosent ufaglærte jobber igjen i 2020. Tallet ble brukt som et hovedargument av tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes da han i sin rapport «Gull av gråstein» hevdet at ungdom ikke har noe annet alternativ; de må gjennomføre videregående opplæring for å komme inn i arbeidslivet.

Men slik er det ikke. Tvert om så sliter arbeidslivet i Norge med å skaffe seg faglært arbeidskraft, eller arbeidskraft i det hele tatt, og svært mange bedrifter må ansette ungdom som både er ufaglærte og ikke har gjennomført videregående, rett og slett fordi de trenger dem.  Det mye siterte tallet på 3,5 prosent ufaglært baserte seg på en fatal misforståelse av statistikk, og i tillegg en kanskje litt for stor avstand til det virkelige arbeidslivet.

Flere uten enn med videregående

NIFU har nylig, på oppdrag for NHO, gjennomført en studie av forholdet mellom yrkesutdanningene i videregående og arbeidslivet. I denne viser vi at med ett unntak, elektrofag, så er det i alle yrkesfagprogrammene i videregående flere som ikke gjennomfører, enn som gjennomfører og får yrkeskompetanse på fem år. Det mest interessante funnet er imidlertid at i alle hovedbransjene yrkesutdanningen retter seg mot og leverer faglærte til, rekrutteres det flere som ikke har gjennomført, enn som har gjennomført videregående. Litt spissformulert kan vi si at drop-outs’ene utgjør den viktigste rekrutteringbasisen til store deler av arbeidslivet. Av et årskull ungdom i videregående opplæring er det litt over halvparten som ender opp med studiekompetanse i løpet av fem år. Rundt 16 prosent ender opp med yrkeskompetanse. Resten, 31 prosent, ender opp uten noen formell kompetanse. Det betyr at det fra hvert kull er nesten dobbelt så mange som kommer uten fullført studie- eller yrkeskompetanse, som det er som kommer ut med yrkeskompetanse. Av de som ikke har gjennomført videregående etter fem år, er rundt to av tre å finne i arbeidslivet samme året.

Hundretusener av ufaglærte

Ulikhetene mellom de forskjellige delene av arbeidsmarkedet er store. I de bransjene hvor dagens yrkesutdanningsmodell har svakest fotfeste, som i private og offentlige tjenesteytende næringer, i varehandelen, og i pleie og omsorg, rekrutteres det i løpet av et år totalt sett flest såkalt ufaglærte, uavhengig av alder. Det inkluderer her både personer som ikke har gjennomført videregående og de som har gjennomført for eksempel studiespesialisering i videregående, men ikke har noen yrkesutdanning. Disse får sin opplæring i bedriften eller i kommunen. Noen får en kort opplæring for å kunne klare det grunnleggende ved jobben, mens andre etter hvert får en full yrkesopplæring.

Innenfor industri, bygg og anlegg står lærlingordningen tradisjonelt sterkere, men heller ikke her klarer bedriftene å rekruttere nok 18-åringer fra videregående for å dekke behovet for lærlinger og fagarbeidere. De må derfor rekruttere en stor gruppe som ikke har gjennomført videregående på ordinært vis. Disse får i stedet sin opplæring på arbeidsplassen. Noen av dem tar fagbrev som voksne lærlinger, andre på grunnlag av fem års ufaglært arbeid i faget. Nesten halvparten av alle fagbrev i Norge avlegges av voksne. I takt med dette går også andelen ufaglærte jobber ned. Arbeidslivet tar altså en stor del av jobben man etter Reform 94 hadde forutsatt at skolen skulle ta.

De ufaglærte jobbene blir borte først når alle får utdanning

Men hvordan vil arbeidslivets behov utvikle seg videre? Dette er det ikke så enkelt å si noe om. Framskrivninger av arbeidslivets behov vil derfor normalt ta utgangspunkt i utviklingen i antatt utdanningsnivå i befolkningen. Når en tredjedel av ungdomskullet ikke gjennomfører videregående, og de fleste av disse likevel går inn i arbeidsmarkedet, sier det seg selv at det vil rekrutteres mange såkalt ufaglærte i lang tid framover. De ufaglærte jobbene blir borte først når man lykkes i å gi alle utdanning eller opplæring gjennom arbeidet, og man samtidig lykkes med å organisere arbeidslivet på grunnlag av deres faglige kompetanse.

Mangel på fagarbeidere og mangel på fag

Det finnes ikke ett svar på hvorfor yrkesutdanningene ikke fungerer etter hensikten, men ofte handler det om at opplæringsmodellen ikke harmonerer med det arbeidslivet den retter seg mot. I noen bransjer fører dette til at de ikke klarer å rekruttere tilstrekkelig med lærlinger fra videregående skole, som innenfor byggenæringen. I andre næringer finnes det ikke relevante jobber for de med yrkesutdanning fra videregående. Det er for eksempel i liten grad det vi kan kalle faglærte jobber i varehandelen. Organisering av arbeidet og de interne opplæringssystemene forutsetter ikke en bestemt forutdanning, men i stedet legger man vekt på personlige egenskaper. Innenfor pleie og omsorg tilbys ikke de med utdanning fra videregående verken stillinger å leve av, eller et faglig innhold og karrieremuligheter som tilfredsstiller et faglært arbeid. Få ungdommer søker seg hit, og tjenestene er henvist til å ansette personell uten fagutdanning.

Rekrutteringsmønstrene til de ulike næringer er veldig ulike, men ligner i stor grad på de vi hadde før Reform 94. Forskjellen er at vi etter reformen har opprettet en kategori som heter frafall, og som inneholder alle som ikke følger det nye «normal-løpet». I yrkesutdanningene er det de fleste.

 

Ny modell for yrkesutdanning?

Reform 94 introduserte en modell som forutsatte at all ungdom skulle gjennomføre videregående opplæring, og ende opp enten med studiekompetanse eller yrkeskompetanse. 20 år etter kan vi konstatere at yrkesutdanningsmodellen bare klarer å få gjennom en av tre til yrkeskompetanse på fem år. I tillegg går mange over til påbygning til studiekompetanse. Det finnes mange individuelle forklaringer på at folk ikke gjennomfører videregående, men når frafallet er rimelig konstant, tross et stort og vedvarende fokus på de individuelle årsakene til frafall, slik som fravær og stryk, er det behov for en revurdering av selve utdanningsmodellen. Forsøket med å endre arbeidslivet gjennom en utdanningsreform har i liten grad ført fram. Skal man få til endringer i arbeidslivet, må man trolig i større grad starte her. Utformingen av yrkesutdanningene må også i større grad ta utgangspunkt i hvordan de ulike delene av arbeidslivet er organisert, og de rekrutteringsmønstrene man i dag faktisk har til de ulike jobbene.