Norsk oljeindustri treffes fra tre fronter!

Og det gjelder særlig fra Kristiansand til Kristiansund…

Publisert 15.02.16

Rogaland

Norsk oljeindustri består i veldig grove trekk av to elementer: 1. Produksjon og eksport av olje og gass og 2. leveranser av produkter og tjenester til olje- og gassproduksjon i Norge og i utlandet.  

Eksportverdien av olje og gass utgjorde i 2014 500 milliarder kroner (270 på olje og 230 på gass) mens eksportverdien av oljeteknologi var anslått av EY til 200 milliarder kroner samme år. Total eksportverdi var 900 milliarder, slik at eksporten av oljeteknologi var like stor som all annen fastlangseksport til sammen. Det er derfor ikke bare sysselsetting som berøres når prisene på olje faller og etterspørselen etter tjenester går samme vei. Her er det også potensielt en betydelig utfordring for landets viktigste økonomiske parameter på lang sikt – handelsbalansen, selv om det selvsagt også er en svært viktig og relativt personellintensiv næring. For å manne opp en semi-flyterigg trenger du 600 årsverk. En slik alene tilsvarer altså ganske mange gjennomsnitts medlemsbedrifter i NHO.  

Nå treffes denne industrien fra tre fronter. 

  1. Galopperende kostnadsvekst og fraværende effektivitetsøkning som følge av kapasitetsutfordringer 

Når oljeprisen svingte sørover høsten 2014 hadde vi allerede hatt 18 måneder med aktivitets-avmatning på norsk sokkel. Det skyldtes at vi gjennom flere år hadde sett kostnadene ta av, det var definert en skrikende mangel på kapasitet og det handlet mest om å klare å levere. Allerede i 2006 gikk Statoil på anbud på subsea konstruksjonsfartøy der de aksepterte å betale 15 % påslag over markedspris for å ha to fartøy dedikert, 365 dager i året, tidvis liggende til kai, for å være i stand til å bygge ut fort nok, for eksempel. Når vi kan riste på hodet av det nå må vi huske at olje-økonomene beskrev scenarier der oljeprisen skulle opp i 150-200 dollar/fat. Det var full fart fremover i alle retninger og ingenting kunne gå fort nok; vi måtte jo være i full produksjon når prisen bikket 200.  

I januar 2013 tok Statoil initiativ til å se på kostnadene. Vi begynte å se felt utsatt, opsjoner i rigg-kontrakter ble ikke utøvd, service-kontrakter ble avsluttet og sendt på ny anbudsrunde. Det var en erkjennelse av at vi ikke var lønnsomme og effektive nok, i en tid der oljeprisen var etablert på 100 dollar-nivået. Det ble nok respondert på dette initiativet, men det var veldig sivilisert, stille og man skulle ikke gjøre dramatiske ting som gjorde "umistelige" folk sure. Og fortsatt betalte man 650,000 dollar pr dag for en semi, mer enn 6 ganger så mye som fra begynnelsen av dette årtusenet.  I tillegg opplevde de norske bedriftene, som var smarte nok å prioritere dette, stor internasjonal vekst. Norsk oljeteknologi er i verdensklasse. Verden flyttet seg ut på større havdyp, til mer kompliserte reservoar og til på alle måter tøffere forhold og norsk oljeteknologi var veldig ofte helt nødvendig for å lykkes med å produsere – effektivt, miljøvennlig og trygt.
Det var i første rekke bedrifter fra Sørlandet (bore-pakker fra NODE-klyngen), Subsea Valley – fra Lysaker til Kongsberg (havbunnsteknologi) og Nord-vestlandet (maritim industri, supplybåter og seismikk-fartøy) som virkelig tok for seg ute. I Rogaland var vi flatt ut med å betjene norsk sokkel og litt for mange syntes dessverre at det var helt fint. Vi fikk ikke med oss faresignalene med at aktiviteten flatet ut, nær sagt tradisjonen tro for dette fylket. Så når oljeprisen svingte på sør, fra september 2014 av, var vi derfor ikke i nærheten av å være klare, verken til å kunne produsere olje lønnsomt på de lave prisene, eller å kunne levere produkter og tjenester på det nye nivået produsentene – oljeselskapene – forventet.  

  1. Fra solsiden til brutalt konkurranseutsatt  

Gjennom historien har oljeprissjokk fulgt av midlertidige og temporære endringer i etterspørselen etter olje. Det eneste unntaket er i 1986, da Saudi Arabia midlertidig skrudde opp kranene for å markere politisk styrke, men det var ikke en reell tilbudsside-endring. Nå opplever vi for første gang at med USA, Russland, Saudi, Iran og Irak, som alle vil bygge markedsandeler, produserer verden mer olje enn verden trenger. Vi har fått et tilbudsside-sjokk og det er for mange parter som bidrar til det til at det lar seg kontrollere. Dermed  møter også denne industrien – for første gang – det brutale livet i en konkurranse-utsatt næring. Det eneste som gjelder er pris; de som ikke klarer å produsere lønnsomt på de lave prisene om er i verdensmarkedet, er ute. I Norge betyr det at vi over tid må kunne produsere lønnsomt på 60 dollar fatet; ellers blir det ikke flere utbygginger her hos oss. Så enkelt, så brutalt, så krevende – når vi husker at i 2013 trodde vi ikke det var lønnsomhet på 100 dollar fatet.  

Bransjen reagerer på dette på sedvanlig vis; med å gjøre dramatiske kutt i investeringene med en påfølgende nedbygging av kapasitet av diametrale dimensjoner. Folk kastes ut i titusentall og – med unntak av i nevnte områder i Midtøsten – er det nær kjemisk fritt for utbyggingsprosjekter. Dette er back-to-the 80's. Vi gjør det slik vi gjorde i gamle dager og håper det blir bra. Drillo blir landslagstrener igjen. På kort sikt vil det likevel – antagelig – ikke være nok; det vil skifte tilbudssidekurven men det vil ikke gjøre – for oss i Norge – viktige offshoreprosjekter lønnsomme. Det som da gjenstår er behovet for en strukturell omstilling, og da kommer plutselig NHO sine årskonferanse-tema flyvende inn på manesjen. Det handler om digitalisering og robotisering. Om å fjernstyre produksjon og boring fra land, for å øke effektiviteten, fremdriften og få mye bedre utnyttelse av utstyr og kompetanse. Teknologien finnes allerede og vi tror den må bli tatt i bruk i stort monn. Får vi rett har allerede tungt-slitende borepakke-leverandører på sørlandet enda mørkere tider i vente. Jeg er redd vi har rett; alternativet er ikke reelt.  

Det som gjenstår da er usikkerheten rundt den langvarige etterspørselen etter olje.  

  1. På solen vi ser 

I tillegg til tilbudsside-sjokket har vi de siste månedene også sett en utflating av etterspørselen etter olje. Svakere økonomisk vekst i Kina kan tilskrives mye av det og det er et tankekors at det er null elastisitet i prisbildet; 60 % fall i prisene har blitt til 0 % vekst i etterspørselen. Kanskje er det sånn at toppen er nådd og at verdens økende energibehov i fremtiden vil dekkes av andre ting enn olje. Dette er med og preger bildet og skaper usikkerhet, som igjen påvirker investeringsviljen. Skal vi svi av 30 milliarder kroner i et 40-års perspektiv må vi vite at noen vil ha greiene. Da er det noen parametere som er viktig å ha med seg i dette bildet. La oss forutsette akkurat det; at etterspørselen etter olje ikke vokser utover de 92-95 millioner fat/dag som er markedet i dag. All annen vekst i energiforbruk i verden løses med annen energi og det flater ut der det er akkurat nå. Alle oljebrønner vil produsere mindre over tid. IEA har anslått at effekten av dette er 4 millioner fat. Norges mest troverdige oljeanalyse-gjeng – i DNB i Oslo – tror det er litt mindre, men om vi investerer null vil altså produksjonen falle mellom 3-4 millionar fat/gjennom året. I dag investeres det ikke i nærheten av nok til å erstatte dette bortfallet. Med en mer-produksjon av olje som er ca 3 millioner mer enn etterspørselen vil vi altså kunne ha et marked i balanse ett års tid fra nå. Det vil avhjelpe på prisene.  

Til det følger også miljø-aspektet. Hvis vi forutsetter at norske myndigheter har rett; at Norge har verdens mest miljøvennlige oljeproduksjon og at forutsetningen om at etterspørselen etter olje vil vedvare (selv om den ikke skulle vokse), vil det da være bra for verden om vi produserer vår olje, heller enn at den produseres andre steder. Gjør man riktige beslutninger i Paris og den slags steder vil det være mekanismer som understøtter dette på globalt nivå. I tillegg til at dette gir litt lyse perspektiver for norsk oljeproduksjon gir det også rom for vekst for norsk oljeteknologi. Kan vi produsere relativt sett miljøvennlig her kan vår teknologi bidra til det også andre steder i verden. Husk at med 200 milliarder kroner i internasjonalt salg har vi likevel en forsvinnende liten markedsandel i det globale service-markedet. Vi kan øke dette både 2 og 3 ganger uten at det nesten viser igjen i verdensmarkedet. Helt til slutt. Vi har bare snakket om olje og ikke sagt noe om gass. IEA vurderer at gass hører til i energimiksen i en betydelig større grad enn det vi ser i dag og begrunner dette, både med miljøargumentet men også med behovet for kapasitet i det lange perspektivet. Husk at for å erstatte energi-mengden som følger av norsk gass-eksport måtte vi bygget 152,000 vindmøller. Subsidie-elementet, med dagens regime, ville tømt oljefondet på mindre enn tre år. Velger vi det kan vi altså – og bør også – være en stor gasseksportør i mange tiår fremover.  

En slags konklusjon 
Oljeindustrien vår treffes fra tre fronter, som henger sammen på en slags måte men som likevel virker uavhengig av hverandre. Høye norske kostnader, et tilbudssidesjokk som er for omfattende til å kontrolleres og en usikkerhet om fremtidig etterspørsel etter olje setter oss i en veldig krevende situasjon som krever at vi omstiller fort, brutalt og strukturelt for å møte fremtiden.  

Samtidig er vi teknisk i verdensklasse, vi produserer olje mer miljøvennlig enn noen andre, vi har fortsatt store forekomster og vi kan legge til grunn at gassmarkedet vil være der – stort og lenge. Gjør vi de riktige grepene er dette en viktig næring også i veldig mange år fremover. Verdiskapingen fra denne næringen kan derfor i fremtiden også investeres i å lage verdens beste universiteter og skolesystem, utvikle neste generasjons fornybare energikilder, ta en internasjonal posisjon på energi- produksjon og distribusjon. Eller vi kan drikke det opp, på 100 uker pappapermisjon eller en altfor tungrodd offentlig sektor. Husk at det er ingen lov som sier av vi ikke kan gjøre kloke ting med verdiskapningen fra oljå. 

Svein Olav Simonsen
NHO Rogaland