HØYESTERETTSDOM

Innleie fra bemanningsforetak eller fra produksjonsbedrift?

Høyesterett avsa 20. desember 2013 dom i en sak mellom Statoil og en innleid arbeidstaker som mente seg fast ansatt i Statoil i medhold av "fire-års regelen", jf. arbeidsmiljøloven § 14-12 (4) jf. § 14-9 (5).

Publisert 10.01.14

Arbeidslivspolitikk

Slik saken sto for Høyesterett var spørsmålet hvorvidt leieforholdet ble regulert av bestemmelsen om innleie fra bemanningsforetak (§ 14-12), eller om dette var et tilfelle av innleie fra " virksomhet som ikke har til formål å drive utleie " (produksjonsbedrift, § 14-13) og dermed falt utenfor anvendelsesområdet for "fire-års regelen".  Høyesterett viste til at faktum i denne saken var svært spesielt og  fant derfor at det konkrete innleieforholdet falt inn under reglene for bemanningsforetak.   

Fastlegging av grensen mellom innleie fra bemanningsforetak og innleie fra produksjonsbedrift er avgjørende for om likebehandlingsreglene etter implementeringen av vikarbyrådirektivet kommer til anvendelse. Disse reglene gjelder kun ved innleie fra bemanningsforetak.

Arbeidstakeren i saken var blitt ansatt hos tjenesteleverandøren YIT for å arbeide under en entreprise som YIT utførte på oppdrag fra Statoil. Lagmannsretten kom imidlertid til at arbeidet han hadde utført ikke falt inn under entreprisen og at forholdet derfor måtte anses som innleie. Dette spørsmålet var ikke til behandling i Høyesterett.

I tråd med Statoils anførsler, synes Høyesterett først å legge til grunn at vurderingen av om utleier er "virksomhet som ikke har til formål å drive utleie", må foretas i forhold til den juridiske enheten, her YIT AS, og ikke den avdelingen av YIT arbeidstakeren var tilknyttet. "Virksomhet" i § 14-12 og § 14-13 må forstås som den juridiske enheten.

Bestemmelsen i § 14-13 stiller opp to grunnvilkår for at en virksomhet kan sies ikke å ha til formål å drive utleie. Det var i saken enighet om at YIT kun leide ut et fåtall ansatte og således oppfylte det første vilkåret om utleie av færre enn 50 % av de fast ansatte.  I den videre vurderingen tok Høyesterett ikke stilling til det andre vilkåret, kravet om at utleie skjer innen de fagområder som utgjør utleiers hovedbeskjeftigelse. Høyesterett presiserte i det videre at selv om de to vilkårene er oppfylt, kan en helhetsvurdering lede til at innleieforholdet "må anses omfattet av § 14-12". Det ble presisert at formålene bak bestemmelsen er sentrale ved denne helhetsvurderingen, og Høyesterett uttalte at omgåelse vil kunne foreligger dersom "en produksjonsbedrift utvikler arbeidsutleie som "et forretningsområde" eller permanent leier ut en andel av sine ansatte uavhengig av om bedriftens behov eller andre av de oppgitte formål tilsier slik utleie".

Etter å ha konstatert at YIT ikke i stort omfang eller som et forretningsområde hadde drevet utleie, la Høyesterett likevel til grunn at det aktuelle utleieforholdet var omfattet av § 14-12. Høyesterett konstaterte at forholdene i denne saken var "svært spesielle".   Det ble særlig trukket frem at arbeidstakeren var ansatt utelukkende for å dekke Statoils behov for arbeidskraft, og at Statoil ikke selv hadde ønsket "å leie inn på privat basis". Løsningen ble opprettelse av en stilling i YIT for å dekke arbeidsoppgavene. Det ble videre fremhevet at arbeidstakeren aldri hadde arbeidet internt i YIT, og at YIT ikke ville kunne tilby ham en tilsvarende stilling når oppdraget hos Statoil var avsluttet. Så vel ansettelsen som utleien av arbeidstakeren var "initiert av og begrunnet i Statoils behov".  Når dette var situasjonen, fant Høyesterett at innleieforholdet lå så langt fra det § 14-13 var ment å dekke at forholdet falt utenfor bestemmelsen.

Dommen må sies å bekrefte at "virksomhetsbegrepet" i innleiebestemmelsene relaterer seg til den juridiske enheten, selv om retten ikke tar direkte stilling til spørsmålet.  For øvrig endrer dommen ikke på de grunnleggende vurderinger som må gjøres i forhold til utleiebedriften – om virksomheten som sådan har til formål å drive utleie eller ikke. Imidlertid oppstiller Høyesterett en form for gjennomskjæringsregel; det kan tenkes tilfeller av innleie fra bedrifter, som i utgangspunktet er produksjonsbedrifter, som likevel faller inn under § 14-12. Bedrifter som leier inn må etter dommen gjøre en vurdering også av det individuelle innleieforholdet for å sikre at man ikke har å gjøre med et slikt særlig tilfelle. Unntaket Høyesterett oppstiller er imidlertid reservert for de helt særskilte tilfeller. Et sentralt moment vil altså være om arbeidstakeren er ansatt kun for å leies ut til den aktuelle innleier på særskilt forespørsel. Videre må det sees hen til om vedkommende har arbeidet i utleiebedriften, og om han/hun ville kunne sysselsettes med tilsvarende arbeidsoppgaver i denne. 

Kontakt oss

Margrethe Meder

Avdelingsdirektør

NHOs advokattjenester

margrethe.meder@nho.no
Telefon
23088405