EU-domstolen om minstelønn og vikarer

EU-domstolen har nylig avsagt to dommer som avklarer viktige spørsmål om minstelønn og bruk av vikararbeid.

Publisert 17.03.15

Arbeidslivspolitikk

Minstelønn

Den første dommen, Elektrobudowa-saken (c-396/23), gjelder hva som kan anses som minstelønn etter EUs utstasjoneringsdirektiv. Medlemsstatene skal etter direktivet sikre at utstasjonerte arbeidstakere sikres en kjerne av de rettighetene som gjelder i det landet de utstasjoneres til, herunder allmengjort eller lovfestet minstelønn. Elektrobudowa-saken gjaldt polske arbeidstakere som var utstasjonert til Finland for å utføre elektroarbeid på et kjernekraftverk.

EU-domstolen fastslo at utstasjoneringsdirektivet ikke var til hinder for at de utstasjonerte arbeidstakerne kunne kreve lønn etter en bestemmelse om akkordlønn fastsatt etter innplassering i lønnsklasser, noe som ga en høyere lønn enn den timebaserte minstelønnen de opprinnelig hadde. EU-domstolen fant også at et tillegg for ulempen ved å jobbe langt unna det ordinære arbeidsstedet, kunne anses som en del av minstelønnen. EU-domstolen vurderte en godtgjørelse for reisetid utover 1 time fra nattkvarteret til arbeidsstedet på samme måte. EU-domstolen fastslo imidlertid at kost og losjigodtgjørelse ikke kunne inngå som del av minstelønnen etter utstasjoneringsdirektivet.

Vikarbyrådirektivet

I den såkalte Shell Aviation-saken (c-533/13) tok EU-domstolen for første gang stilling til en bestemmelse i vikarbyrådirektivet, nærmere bestemt art 4 (1). Art 4 (1) angir at restriksjoner på bruk av vikararbeid bare kan begrunnes med allmenne hensyn, særlig vern av vikarer, krav til sikkerhet og helse på arbeidsplassen eller behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forbygge misbruk.

Saken gjaldt ansatte i Shell Aviation Finland Oy som leverer drivstoff til flyplasser i Finland. Fagforeningen hadde tatt ut søksmål for finske domstoler med påstand om at Shell Aviation leide inn arbeidstakere i strid med kollektivavtalen. Begrensningene på bruk av vikararbeid i den finske kollektivavtalen har likhetstrekk med de begrensninger som gjelder i den norske arbeidsmiljøloven § 14-12, jf. § 14-9.

Shell Aviation anførte på sin side at vilkårene for bruk av vikararbeid i kollektivavtalen var oppfylt, og dernest at selve bestemmelsen i kollektivavtalen i alle tilfelle var en ulovlig restriksjon etter vikarbyrådirektivet art 4 (1).

Spørsmålet den finske domstolen reiste for EU-domstolen var for det første om artikkel 4 (1) i det hele tatt innebærer at de nasjonale domstolene og myndighetene fra sak til sak skal vurdere om begrensninger i regelverket på bruk av vikararbeid kan begrunnes i allmenne hensyn. I så fall må EU-domstolen ta stilling til om den konkrete bestemmelsen i den finske kollektivavtalen var i strid med artikkel 4 (1).

EU-domstolen kom til at vikarbyrådirektivet artikkel 4 (1) kun retter seg mot de nasjonale myndigheter, og innebærer utelukkende en forpliktelse for myndighetene til å gjennomgå og revidere nasjonale regler opp mot direktivets vilkår om at slike regler skal være begrunnet i allmenne hensyn.  I tillegg skal resultatene av denne gjennomgangen rapporteres til Kommisjonen. Vikarbyrådirektivet art 4 (1) gir dermed ingen materiell regel som kan anvendes av nasjonale domstoler direkte, eller som pålegger nasjonale myndigheter å innføre en bestemt lovgivning på området.

Kontakt oss

Nina Melsom

Direktør

Tariff og medlemstjenester

Nina.Melsom@nho.no
Telefon
23088395