Hva slags familiepolitikk trenger Norge?

Blind valgfrihetsideologi synes å styre Høyre/FrP-regjeringens familiepolitikk. Som arbeidsgivere er vi bekymret for konsekvensene, skriver toppsjefene i Spekter og NHO.

llustrasjonsfoto: jechstra (Flickr)

Publisert 30.06.14

Arbeidslivspolitikk

Av Anne-Kari Bratten, adm.dir. Spekter, og Kristin Skogen Lund, adm.dir. NHO

Likestillingsminister Solveig Horne varsler i fredagens Aftenposten at mor skal få overta hele pappapermen med et lite kryss. I neste uke sendes såkalte "tillitsbaserte unntaksordningen" i foreldrepermisjonen på høring. Den skal gjøre det mulig for familier å velge fedrekvoten helt vekk. - Vi må sikre valgfrihet og fleksibilitet og legge til rette for at familiene har mulighet til å gjøre egne valg, er mantraet fra statsråd Solveig Horne. Valgfrihet er altså blitt en verdi som trumfer alle andre mål i familiepolitikken.

Som ledere for arbeidsgiverorganisasjoner vil vi advare mot kursendringen vi mener å observere i norsk familiepolitikk. Vi mener regjeringen er på feil kurs i sin ensidige vektlegging av valgfrihet og fleksibilitet for den enkelte i familiepolitikken. Endringene i fedrekvoten er bare det siste eksemplet på dette.

Familiepolitikken har mange mål, men den handler ikke bare om den enkelte families valg. Hvordan vi innretter familiepolitikken har også stor betydning for hvor mange som er i jobb her i landet, hvordan vi får brukt kompetansen i arbeidsmarkedet, og om likestilling mellom kvinner og menn. Skal vi opprettholde velferdsstaten slik vi kjenner den i dag, må både kvinner og menn med i arbeidslivet og hjemme.

Likestilling hjemme gjør mor og far mer likeverdig på arbeidsmarkedet

Helt siden 1970-tallet har det vært et uttalt mål for familiepolitikken at det skal være mulig å kombinere arbeid og omsorg. Norsk familiepolitikk har utvilsomt vært banebrytende og lagt til rette for en likere deling av arbeidet hjemme. Likestilling hjemme gjør mor og far mer likeverdig på arbeidsmarkedet. Dessuten viser forskning at barna har godt av å få være mer sammen med far hjemme.

Det er ingen selvfølge at det skulle bli slik. På slutten av sekstitallet var Norge under gjennomsnittet på internasjonale statistikker over kvinners deltakelse i arbeidslivet. Samtidig som vi trengte flere folk i arbeid, forble norske kvinner hjemme. På den tiden var økt sysselsetting en forutsetning dersom norsk økonomi skulle bære de økte kostnadene som fulgte med utbyggingen av velferdsstaten.

Den moderne familiepolitikken som har vært ført i Norge med storstilt utbygging av barnehager og utvidelse av både foreldrepermisjon og fedrekvote, har gitt gode resultater:

  • I dag deltar tre av fire kvinner i arbeidslivet. I løpet av et par årtier har vi klatret fra under middels til toppen av internasjonale statistikker. 
  • Aldri før har så mange fedre tatt ut så mye pappaperm som nå. 
  • Samtidig som far har kommet hjem, har andelen småbarnsmødre som jobber deltid blitt kraftig redusert, og andelen kvinnelige leder går opp.

Over hele verden misunnes vi den unike kombinasjonen av høy kvinnelig sysselsetting og relativt høye barnetall. Men; denne positive utviklingen har ikke kommet av seg selv. Den er et resultat av en aktiv politikk som tar vare på vår viktigste ressurs: nemlig arbeidskraften og kompetansen til både menn og kvinner.

Men fortsatt er det utfordringer; kvinner jobber langt mer deltid enn menn og faller bakpå karrieremessig når de blir mødre. Dermed går arbeidslivet glipp av viktig kompetanse, lederemner og fagekspertise.

For å møte disse utfordringene trenger vi en moderne familiepolitikk som også anerkjenner arbeidslivets behov. Regjeringens hovedmål i familiepolitikken synes derimot å være familienes valgfrihet – og bare det. Hva en slik kursendring fører til i praksis har vi allerede sett flere eksempler på:

  • Pappapermisjonen uthules gjennom en vidtgående unntaksordning.
  • Kontantstøtten er økt, mens barnehagebudsjettene krympes. Resultatet er at mange kommuner ikke har handlingsrom til å tilby barnehageplass til alle barn.
  • Skatteklasse 2 videreføres, selv om den gir mange kvinner svakere incentiver til å jobbe.
  • I Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet er likestillingspolitikken nå blitt organisatorisk skilt fra familiepolitikken - et lite, men symboltungt grep.

Vi minner om at ordet valgfrihet også på 1970-tallet ble brukt som slagord i familiepolitikken - men da forstått som frihet for kvinner til å velge arbeid utenfor hjemmet, selv om de også var mødre.

Vi vet at behovet for arbeidskraft og kompetanse vil øke i årene som kommer. For å møte dette behovet bør velferdsordninger finansiert av fellesskapet gjøre det enklere å kombinere foreldrerollen med det å være i jobb. Dette bør fortsatt være et viktig prinsipp i utformingen av norsk familiepolitikk. 

(Denne kronikken ble først publisert på aftenposten.no 27. juni 2014.)

Kontakt oss

Kristina Jullum Hagen

Avdelingsdirektør

Arbeidsliv og kompetanse

kristina.jullum.hagen@nho.no
Telefon
23088134