Virkemidler i en helhetlig klyngepolitikk

Det bør etableres en helhetlig klyngepolitikk for å videreutvikle og forbedre kunnskapsdynamikken i norsk næringsliv. For globalt ledende klynger bør det etableres et nytt nivå: Global Centres of Expertise.

Publisert 13.09.13

Forskning og innovasjon

Klynger består av bedrifter innen et geografisk område, men de kan også være konsentrasjoner av sammenkoblede bedrifter, spesialiserte leverandører, tjenesteytere og tilknyttede institusjoner innen bestemte felt eller teknologiområder. Klynger øker enkeltselskapenes konkurranseevne ved at de gjennom samarbeid får mulighet til å utnytte større deler av en felles kunnskapsbase. Klyngevirkemidler og klyngepolitikk er tiltak som bevisst søker å forsterke denne dynamikken, basert på en erkjennelse av at innovasjon er noe som i økende grad skjer mellom bedrifter.

Forskningsprosjektet til BI, «Et kunnskapsbasert Norge», har illustrert hvor viktig dynamikken i klynger er for næringsutviklingen. Flere norske klynger er globalt ledende, som innen olje og gass, det maritime og sjømat. Opp mot disse har kunnskapsnæringer som IT, finans og kunnskapsbaserte tjenester også vokst seg store. Disse klyngene utgjør kunnskapslokomotiver for hele næringslivet i Norge.

En viktig dimensjon ved klyngesamarbeidet er bidraget til kompetansebygging. Selv bedrifter som er harde konkurrenter har en felles interesse av å bygge opp gode kompetansemiljøer. De trenger tilgang til kvalifisert personell og de må kunne tilby sine ansatte relevant etter- og videreutdanning. Flere klynger har utviklet et tett samarbeid med de lokale høyskolene og universitetene om å bygge opp næringsrettede utdanningstilbud, men de opplever ofte at de statlige budsjettilskuddene ikke er tilpasset denne type satsing. Regjeringen bør i større grad støtte etableringen av denne type praktiske utdanningstilbud. Det er et viktig tiltak for å øke antall uteksaminerte realister, fagarbeidere og ingeniører innenfor teknologi og realfag som det vil være et stort behov for fremover. Det vil sikre større grad av kompetansebasert verdiskaping.

I Norge finnes det flere klynge- og nettverksprogrammer på forskjellige nivåer. Det bør etableres en helhetlig klyngepolitikk som skal styrke dynamikken både i bredden og blant de mest innovative spydspissene i næringslivet. Evalueringene av ARENA-programmet og NCE-ordningen (Norwegian Centres of Expertise) viser at klyngeprogrammer bidrar til økt sam-arbeid rundt kompetanseutvikling, innovasjon og internasjonalisering. Dette har ført til økt dynamikk og verdiskaping. I dette bildet spiller også VRI-programmet (Virkemidler for regional innovasjon) en viktig rolle. Klyngeprogrammer opererer med relativt lave budsjetter som gir svært gode resultater i forhold til investeringene. De er derfor eksempler på effektiv innovasjonspolitikk.

ARENA og NCE
ARENA-programmet er et program for klynger som kvalifiserer til finansiell og faglig støtte for langsiktig utvikling av regionale næringsmiljøer. Det er et absolutt krav om at prosjektene skal være godt forankret i næringslivet, og næringsaktørene skal sitte i førersetet for prosjektet. NCE-programmet har hatt en sentral funksjon gjennom å skape bedre kunnskapsmessig samspill mellom bedrifter, kunder, leverandører og forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Kravet har vært at klyngene som får NCE-status skal være på internasjonalt nivå, og ha vist positive resultater over tid gjennom økt samarbeid.

Global Centres of Expertise
For å styrke internasjonaliseringsarbeidet bør det etableres et nytt klyngevirkemiddel: «Global Centres of Expertise». Dette bør kun være et tilbud for globalt ledende klynger.

Det skal derfor ikke være enkelt å få status og finansiering som et GCE. Et GCE bør, etter mønster fra NCE-ordningen, velges ut etter en åpen nasjonal konkurranse hvor de søkende klyngene blir gjenstand for omfattende analyse og vurdering basert på tydelige og transparente kriterier. En avgjørende forutsetning bør være at klyngen jobber i en global næringskjede, basert på en vurdering av innovasjonsevne, ressursfundament, aktør-relasjoner og global orientering.

Klyngens evne til å utnytte synergieffekter ved samarbeid med tilgrensende NCE-er, Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Senter for fremragende forskning (SFF) og de nye sentrene for miljøvennlig energi (FME) bør også vektlegges. GCE-ordningen bør derfor åpne for integrering og samarbeid mellom programmene og ordninger som naturlig hører sammen. Samtidig bør det investeres betydelig tyngre i forskningsinfrastruktur og kompetanseutvikling.

Målet for GCE-ordningen (se figur 5) bør være å øke Norges teknologiske og kunnskapsmessige forsprang, der hvor vi har forutsetninger for det. Myndighetene kan bidra til å bygge
videre på de sterkeste norske næringsklyngene i samarbeid med private bedrifter, slik at Norge evner å beholde et forsprang på nøkkelområder. Flere asiatiske land satser tungt på forskningsinfrastruktur og kompetanseutvikling innenfor områder hvor Norge i dag har en ledende posisjon. Norge bør derfor etablere en GCE-ordning for å øke attraktiviteten for både norske og utenlandske selskaper som ønsker å lokalisere seg nær kunnskapsfronten.

GCE bør etableres som et tiårig program. Den årlige grunn-finansieringen må ligge på om lag det dobbelte av dagens NCE-er, dvs. 10 millioner kroner per år per klynge, matchet med minimum 50 prosent av bedriftene. Følgende elementer bør vektlegges:

  • Global konkurransekraft, global posisjonering og global anerkjennelse. Kraft til å bli et globalt kunnskapssenter basert på en norsk kompetansebase.
  • Innovasjon, FoU og kompetanseutvikling skal sikre global konkurransekraft.
  • Etablert innovasjonsinfrastruktur, herunder inkubatorer, for å finne, utvikle og realisere nye industrielle muligheter. Omfattende samarbeid med andre nasjonale og internasjonale klynger for å utnytte deres utfyllende kompetanse.
  • Eiermessig attraktivitet for globale aktører. Internasjonale selskaper legger sine aktiviteter til klyngen fordi det er i klyngen forutsetningene for suksess er best.
  • Sentrale bidrag til fremtidens utdanning innenfor kjerneområdene. Dette omfatter all type utdanning og på alle nivåer, utviklet i samarbeid med regionale og nasjonale høyskoler/universiteter, samt ledende internasjonale kompetanse-miljøer.

Klikk på figuren for større bilde

VRI og Regionale Forskningsfond (RFF)
For næringer med noe lavere formelt FoU-innhold fungerer nettverksprogrammet VRI som mobiliserende og kompetansehevende. VRI-programmet er ikke et klyngeprogram i tradisjonell forstand, men et verktøy som brukes regionalt for å mobilisere næringer og klynger med noe svakere relasjoner, mindre systematisk FoU-virksomhet, kunnskapsoppbygging og innovasjonssamarbeid. Programmet har hatt en eksperimenterende form, og kan vise til økt mobilisering og kunnskapsheving blant bedrifter i hele landet. En utfordring er å få til en bedre integrering av VRI og de regionale forskningsfondene (RFF). Dagens situasjon medfører meget høye administrative kostnader og begrenser de positive effekter et samkjørt VRI og RFF kan få. De administrative prosessene og kostnadene bør kuttes drastisk. I så fall kan VRI og RFF bli en god utviklings-arena for bedrifter som tidligere i begrenset grad har drevet med systematisk FoU og innovasjonsvirksomhet.

Kontakt oss

Jan-Bertil Lieng

Politisk rådgiver

Region

jan-bertil.lieng@nho.no
Telefon
23088314