FORMUESSKATT

Hvem skal eie Norge?

Formuesskatten duger ikke, hvis vi vil beholde lokalt eierskap i Norge, skriver bedriftsleder Paul-Chr. Rieber i denne kronikken.

Debattspalten i Dagens Næringsliv ble i dag fylt med formuesskatt-innlegg.

Publisert 18.08.14

Skatter og avgifter, SMB

Av Paul-Chr. Rieber, adm.dir. GC Rieber AS

«En skal høre mye før ørene faller av,» sies det. Etter det jeg har lest om formuesskatten i DN i det siste, merker jeg at ørene har begynt å røre på seg!

Jeg er leder og aksjonær i familiebedriften GC Rieber. Vi er tilsammen ca. 800 arbeidsplasser innen industri-, shipping- og eiendomsvirksomhet i Norge og i utlandet. Bedriften har 200 aksjonærer fra familie og ansatte. En fjerdedel av selskapet er eid av allmennyttige stiftelser. De fleste personlige aksjonærene er vanlige lønnsmottakere i næringslivet og det offentlige, eller de er pensjonister.

Formuesskatten er derfor en skatt på bedriften – ikke på «rikingene»

For å sette aksjonærene i stand til å betale eierskattene tappes bedriften nå for over 20 mill. kroner årlig. Beløpet fører til redusert investeringsevne på 40 mill. kroner pr. år, tilsvarende oppunder én milliard kroner over 20 år hvis det fortsetter. De fleste tenker nok at «rikingene» saktens kan betale. Faktum er at flere av aksjonærene betaler eierskatter som utgjør flere ganger deres årlige inntekt før utbytte. Formuesskatten er derfor en skatt på bedriften – ikke på «rikingene».

For vår bedrift er eierskattene blant de største kostnadene. De utgjør over 25.000,- kroner pr arbeidsplass pr. år (over 50.000 kroner beregnet pr. ansatt i Norge.) De utgjør også oppunder det samme beløpet som bedriften betaler i selskapsskatt. Vi har altså «dobbel selskapsskatt», fordi vi har eiere med norske pass. Dette er konkurransevridende i forhold til bedrifter med utenlandske eller statlige eiere.

Formuesskatten begrenser investeringsevnen og kapitaloppbyggingen i private norske selskaper og gjør det vanskelig å beholde eierkontrollen i familiebedrifter. Derfor handler dette om hvem som skal eie Norge. Mer statlig, utenlandsk og institusjonelt eierskap, eller et bredt sammensatt næringsliv av store og små bedrifter, entreprenører og lokal tilknytning i tillegg. Å hevde at for få norske bedrifter selges til utlandet må bety at man for alvor er besvimt i oljedunsten.

Formuesskatten gir nordmenn incentiver til å bruke inntektene sine på konsum og eiendom. Dette gir dårligere tilgang på kapital og høyere kapitalkostnader for norskeide bedrifter. Utlendinger kan by en høyere pris for norske bedrifter enn det nordmenn kan.

I 2009 fikk selskapet vårt et større underskudd. Vi måtte likevel utbetale et utbytte på over 20 mill. kroner for å dekke aksjonærenes eierskatter.

Formuesskatten øker risikoen ved å investere i privat næringsvirksomhet. I dårlige tider blir bedrifter normalt sett mindre verd. Men for ikke-børsnoterte selskaper er formuesskatten tilnærmet den samme i gode og dårlige tider fordi skattegrunnlaget baseres på en beregnet ligningsverdi. Den økte risikoen som formuesskatten skaper, rammer derfor disse selskapene hardest i dårlige tider. De relativt beskjedne inntektene som formuesskatten gir staten forsvarer neppe kostnadene for bedriftene og samfunnet ved å bære denne risikoen.

En måte å beskytte seg mot formuesskatten på, er å øke opplåningen. Men derved øker risikoen ytterligere. Dette ønsker vi neppe å oppmuntre bedriftene til.

I mange land blir lokalt eierskap begunstiget. I Norge blir vi ilagt handicap for å hindre at noen hundre «superrike» kan bli såkalte nullskatteytere. Dette rammer titusenvis av bedrifter og arbeidsplasser. Det eneste vi ber om er en bedre innretning og likebehandling, ikke skattelette. De aller fleste land i verden har fått dette bedre til, inklusive svenskene.

Høyre og FrP skal ha kredit for at de holdt ord og avviklet arveavgiften. Nå må de ikke gjøre samme feilen som Høyre gjorde sist de satt i regjering: Næringslivet støttet innføringen av utbytteskatten i bytte mot avviklet formuesskatt, men vi endte opp med bare den første del av pakken!

Investeringer i næringslivet bidrar direkte med skatter. Jeg skjønner derfor ikke argumentet om at det kun er formuesskatten som kan sikre at de med de største næringsinvesteringene bidrar til spleiselaget. Vår holdning er krystallklar: Alle skal bidra til fellesskapet gjennom bl.a. skatter. Vi ønsker ikke nullskattytere. Men noen skatter har færre skadevirkninger enn andre. Man kan derfor evt. øke andre skatter som del av en helhetsløsning hvis det ansees nødvendig for å dempe nullskattefrykten.

Vi unner pensjonistene og de veldig små bedriftene et godt bunnfradrag. Men det vil ikke føre frem å «bunnfradra seg» ut av de skadevirkninger som formuesskatten påfører norske bedrifter som helhet. I dagens kapitalintensive og kompetansebaserte næringsliv er det ikke så store bedriften før man får en ligningsformue på over 10 mill. kroner.

Mitt kjennskap til det brede lag av norske private bedrifter og eiere er at de betaler sine skatter med stolthet og yter betydelige bidrag utover dette til sine lokalsamfunn; det være seg i Oslo, Bergen, Ulsteinvik eller Svolvær. Men formuesskatten duger ikke, hvis vi vil beholde lokalt eierskap i Norge. Den må helt bort.

(Innlegget stod først på trykk i Dagens Næringsliv 18. august 2014.)