Skatt og fordeling

Høy skatt på kapital kan nok være egnet til å "ta de rike", men er neppe det beste virkemiddelet hvis målet er økt omfordeling og å løfte de fattigste, skriver NHO-økonom Michael Riis Jacobsen.

Publisert 10.02.16

Skatter og avgifter

Av Michael Riis Jacobsen, seniorøkonom i NHO

Alliansen for privat norsk eierskap kritiseres, blant annet av Snorre Valen i Klassekampen lørdag 6. februar, for å foreslå endringer som svekker fordelingsvirkningene av formuesskatten. Høy skatt på kapital kan nok være egnet til å "ta de rike", men er neppe det beste virkemiddelet hvis målet er økt omfordeling og å løfte de fattigste.

Kapital er et vrient skatteobjekt

Det er en nærliggende tanke å bruke kapitalbeskatningen til omfordeling. Få ville valgt et samfunn med ekstreme ulikheter hvis man ikke visste hvor i inntektsfordelingen man selv havnet. Selv om ulikhetene er mindre i Norge enn i de fleste andre land er det likevel langt mellom ytterpunktene i inntekts- og formuesfordelingen også her i landet. På toppen er det svært høye kapitalinntekter som er utslagsgivende og i bunnen er det mangel på inntektsgivende arbeid. Gjennom skattesystemet burde vi da kunne omfordele inntekt mellom kapitaleierne med høye kapitalinntekter i toppen og de uten inntekt i bunnen. Det viser seg at det ikke er så enkelt. Kapital er et vrient skatteobjekt.

For å løfte de med lav eller ingen inntekt er skattelettelser lite egnet. De betaler ikke skatt. Da må man ta i bruk virkemidler på statsbudsjettets utgiftsside. Disse utgiftene må finansieres av skatteinntekter. For å skaffe disse skatteinntektene på en mest hensiktsmessig måte er det særlig to hensyn som gjør seg gjeldende:

Det ene er effektene av skattleggingen på produksjon og konsum av varer og tjenester. Skattesystemet bør i minst mulig grad svekke produksjonen. Et ideelt skattesystem i denne sammenheng er at alle betaler det samme i skatt. Av åpenbare grunner har vi ikke et slikt system. Det andre er derfor hensynet til skatteevne. Et proporsjonalt eller i beste fall progressivt skattesystem oppfattes av de fleste som mer rettferdig enn lik skatt på alle.

Progressiv beskatning av arbeidsinntekter er mulig uten for stort samfunnsøkonomisk tap. De fleste land har det. Progressiv beskatning av kapitalinntekter og kapitalbeholdning er derimot kostbart fordi kapitalen er svært skattesensitiv. Det betyr at investeringene svekkes når skatten økes, enten gjennom redusert sparing eller ved at kapitalen flyttes til land med lavere skatt. Derfor skattlegger de fleste OECD-land kapitalinntekter med en relativt lav og proporsjonal skattesats, og unnlater stort sett å beskatte kapitalbeholdning, med unntak av lite mobile objekter som fast eiendom.

Jo mer omfordeling man ønsker i et land, dess høyere skatteinntekter må til for å finansiere tiltakene for lavinntektsgruppene. De nordiske velferdsstatene er i denne kategorien. Med et høyt skattetrykk er det særlig viktig at innretningen av skatten minimerer produksjonstapet, hvis ikke vil det koste samfunnet dyrt.

Det norske skattesystemet er gradvis kommet i utakt med utviklingen i verden rundt oss, og vi har ikke lenger den gode sammensetningen av skatter som kreves hvis vi skal opprettholde et høyt nivå på skatteinntektene i årene som kommer. Med andre ord vil vi svekke evnen til omfordeling og produksjon av velferdstjenester hvis vi ikke innretter skattesystemet med omhu. Det er i denne sammenheng man må vurdere NHOs ønske om lavere selskapsskatt, redusert og forbedret formuesskatt og økt skatt på forbruk og fast eiendom. Alliansens forslag til justert formuesskattemodell er i tråd med dette.

(Artikkelen stod først på trykk i Klassekampen 10. februar 2016.)

Kontakt oss

Michael Riis Jacobsen

Seniorøkonom

michael.riis.jacobsen@nho.no
Telefon
23088159