Årskonferansen 2016

Remix - det nye arbeidslivet

Innledning

Hva får vi når en ny teknologirevolusjon kobler roboter, intelligente IKT-systemer, fysiske omgivelser og mennesker sammen på helt nye måter? Svaret er et arbeidsliv i fundamental endring.

At verden står overfor store teknologigjennombrudd, gir enorme muligheter for verdiskaping.

Særlig er dette en god nyhet for Norge, som er svært godt rustet til å møte et enda mer digitalisert, globalisert og kunnskapsintensivt nærings- og arbeidsliv.

Vi er teknologiledende på flere områder, og vi er flinke til å ta i bruk ny teknologi og skape verdier. I tillegg kan digitalisering og automatisering gjøre det lønnsomt å hente hjem produksjon som tidligere ble flyttet ut av landet på grunn av dyr arbeidskraft. Dette kan gi grunnlag for ny vekst og økt hjemlig industrivirksomhet.

Samtidig bidrar utviklingen til at jobber automatiseres bort, og det i et tempo vi tidligere ikke har sett. Hver tredje norske jobb kan være erstattet av ny teknologi innen 20 år. Sammen med større kompetansekrav som følge av teknologisk utvikling, kan dette forsterke todelingen av arbeidsmarkedet – i et høykompetent og et lavkompetent arbeidsmarked.

Denne omstillingen møter vi samtidig som det skjer andre dyptgripende endringer. Nedgangen i petroleumsnæringene driver frem en økonomisk omstilling som treffer både bedrifter og enkeltmennesker. Den økte innvandringen og den kommende eldrebølgen driver begge frem en demografisk omstilling som legger press på arbeidsmarked og velferdsordninger. Samtidig må vi forholde oss til annen omstilling – ikke minst overgangen til lavutslippssamfunnet som påvirker eksisterende næringsvirksomhet og skaper muligheter for ny.

Utfordringene er globale – vi kan hverken unngå eller overse dem. Og de må alle i stor grad finne sine svar i næringslivet. Det er næringslivet som må skape produktene, løsningene og arbeidsplassene vi vil trenge fremover. Og det er nettopp næringslivet som vil gi oss mulighetene til å skape nye verdier og til å skape det nye arbeidslivet.

Oppgavene nå er å bringe norsk arbeidsliv helt frem i teten av utviklingen hva gjelder kompetanse og bruk av teknologi. Og – ikke minst – vi må sørge for at Norge er i tet på å utnytte mulighetene teknologien skaper, gjennom et sterkt norsk privat eierskap:

  • Norge skal ha høy verdiskaping og et næringsliv som sikrer velferdssamfunnet.
  • Norge skal ha et inkluderende arbeidsliv med høy sysselsetting.
  • Norge skal være en industrinasjon i den høyteknologiske delen av verdikjedene, og en leverandør av høykompetente tjenester.


Tore Ulstein
President
Næringslivets Hovedorganisasjon

Remix – det nye arbeidslivet

Arbeidslivet står overfor store teknologiske endringer. Norge har svært gode forutsetninger for å lykkes med omstillingene.


I det nye arbeidslivet vil mennesker, prosesser, intelligente IKT-systemer
og fysiske omgivelser bli sammenkoblet og kunne samhandle på helt nye måter.

I årene som kommer vil arbeidslivet i økende grad bli preget av digitalisering og automatisering. En ny bølge av teknologiske endringer skyller inn over nærings- og arbeidslivet. Mennesker, prosesser, intelligente IKT-systemer og fysiske omgivelser blir sammenkoblet og kan samhandle på helt nye måter, slår SINTEF fast i rapporten Effekter av teknologiske endringer på norsk nærings- og arbeidsliv (2015).

I flere land snakkes det nå om en ny industriell revolusjon, der intelligente roboter, helautomatisert produksjon, smarte sensorer, 3D-printere og avansert dataanalyse vil spille en stadig viktigere rolle på arbeidsplassen.

Dette gir store muligheter for innovasjon og jobbskaping. Utviklingen vil transformere de fleste sektorer i nærings- og arbeidslivet, for eksempel helse, samferdsel, energiproduksjon, industri, varehandel og tjenesteyting. For næringsliv og samfunn gir det helt nye betingelser for vekst og velferd. For arbeidslivet betyr det store endringer – og store muligheter.

Teknologi har til alle tider ført til vekst og frigjort ressurser. Det som er annerledes nå er hurtigheten i endringene, utviklingen av flere nøkkelteknologier som virker sammen, og kompleksiteten i oppgavene som kan løses ved hjelp av teknologiene.1

Endringstakten økes også ved en ytterligere globalisering av markeder og virksomheter, informasjon og arbeidskraft.

Et godt utgangspunkt

Norges utgangspunkt for å lykkes med omstillingen som kreves er svært godt:

  • Vi har en godt utdannet befolkning og høy yrkesdeltakelse
  • Vi har et høyproduktivt og lærende arbeidsliv, folk trives i jobb, de får og tar ansvar
  • Vi er raske til å ta i bruk ny teknologi, både i virksomheter og som privatpersoner
  • Vi har velfungerende offentlige institusjoner og et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet
  • Vi har en velutbygd og god digital infrastruktur med stor utbredelse av både trådløse nett og trådbundet bredbånd

Omstilling kan også være vanskelig. I møtet mellom den norske modellen og den globale teknologidrevne økonomien oppstår spenninger og utfordringer. Derfor krever det nye arbeidslivet ny politikk. Vi må bringe norsk arbeidsliv helt i teten av utvikling hva gjelder kompetanse og bruk av teknologi. Samtidig trenger vi politikk som stimulerer til jobbvekst, fremmer høy yrkesdeltakelse og motvirker for store forskjeller.

Arbeidslivet er i fundamental endring, men det handler ikke om at arbeidslivet vi kjenner i dag vil forsvinne. Det er en ny sammensetning av nytt og gammelt – en remiks på veien mot det nye arbeidslivet.

Arbeidslivet skifter ham

Teknologi vil kunne erstatte menneskelig arbeidskraft i yrker hvor dette så langt har vært utenkelig, og skape nye arbeidsplasser og yrker på områder det ikke har vært mulig å forutse. 

De første maskinene erstattet mann og hest, okse og kjerre. Nye
energikilder frigjorde redskapen fra håndkraft og trekkdyr. Dampkraft
flyttet arbeiderne fra håndverksbutikkene til fabrikkene.

Deretter kom elektrifiseringen og nye transportmidler. Utviklingen
førte til behov for fagarbeidere, kontor- og butikkarbeidere og
nye rutinejobber tilpasset skrivemaskinen, diktafonen, kalkulatoren
og mer avanserte maskiner. Det ble økt behov for utdanning og kvalifiserte arbeidere som kunne holde tritt med denne utviklingen.

Utviklingen av Internett og informasjons- og kommunikasjonsteknologi ga alle tilgang til informasjon og nye tjenester. Rutinepregede jobber i blant annet banker og på skattekontorer ble borte, og flere bedrifter satte bort regnskap og tekniske tjenester til andre land.

Felles for de teknologiske skiftene i historien er at de ikke har ført
til teknologisk massearbeidsløshet, men snarere til bedre jobber og bedre levevilkår for brorparten av befolkningen, og høyere produktivitet for samfunnet som helhet.

Hittil er det først og fremst muskelkraften i arbeidslivet som har
blitt erstattet av teknologi. Nå er vi inne i en periode der også
hjernekraften i økende grad blir utfordret.

There have been two big turning points in human history. The first was the industrial revolution, where machines replaced muscle power. The Second Machine Age is the time when machines are now able to take over a lot of cognitive tasks that humans can do.

MIT-professorene Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee – The Second Machine Age (2014)

Det som gjør de nye teknologitrendene kraftfulle, er ifølge SINTEF(2015) at de sammen med nye forretningsmodeller kan endre verdikjeder radikalt. Disse endringene skaper nye muligheter for norsk næringsliv, blant annet fordi teknologiutviklingen bidrar til å utjevne kostnadsforskjeller mellom Norge og andre land. Dette kan legge grunnlag for ny vekst i landet og igjen gjøre industriell vareproduksjon lønnsom.

Økt internasjonal arbeidsdeling

Teknologi og globalisering forsterker hverandre gjensidig.
Økt utbredelse av teknologi stimulerer til økt globalisering, for
eksempel i form av økt elektronisk handel mellom land.
Globalisering bidrar i sin tur til teknologispredning og mobilitet av
mennesker mellom land. Dette kan gi bedre arbeidsvilkår for personer, økt fleksibilitet i arbeidsmarkedene og høyere verdiskaping
for bedrifter, men kan også legge press på sentrale institusjoner
og velferdsordninger.

De store gevinstene for land og individer oppstår når teknologien gjør det mulig med internasjonal arbeidsdeling i stor stil. For Norge som har et høyt kostnadsnivå har denne arbeidsdelingen ført til at industriell vareproduksjon med stor arbeidskraftsandel i stor grad er erstattet med høyteknologisk virksomhet og tjenesteyting. Spørsmålet blir om økt digitalisering og robotisering gjør det mulig å produsere mer i Norge i fremtiden.


Fig. 1 ~ Teknologiutvikling har til alle tider ført til økt velstand
og vekst. Nå står vi foran et nytt trinn på stigen i den industrielle
revolusjon. Kilde: DFKI 2011

En ledende kompetanse- og industrinasjon

Skal Norge og norsk næringsliv klare å dra nytte av den bølgen av nye teknologier som kommer, må vi ha politisk vilje til å satse på kompetanse og industriell utvikling.

Norge kan og skal ha som ambisjon å være i front teknologisk der
det er mulig. Vi lykkes tidvis med det innenfor næringer hvor vi
har spesielt gode forutsetninger. Norge har for eksempel vært med
å drive teknologiutvikling innenfor mobil- og satellittkommunikasjon, og vi har vært ledende i utvikling og bruk av teknologi til utvinning av olje og gass.

Vår evne til å ta i bruk ny teknologi – adapsjon – er like viktig som innovasjon. Nordmenn har tradisjonelt vært gode til å ta i bruk ny
teknologi. Vi har en velutbygd og god digital infrastruktur med
stor utbredelse av både trådløse nett og trådbundet bredbånd, og
er derfor godt forberedt på en mer digital hverdag. I tillegg har vi
gjennomgående velfungerende offentlige institusjoner som legger
godt til rette for verdiskapende virksomhet.

Sammen med en solid nasjonaløkonomi, stor grad av tillit mellom
innbyggerne og et høyt kompetansenivå gir det gode forutsetninger
for å være i front teknologisk, og opprettholde posisjonen som et
av verdens mest produktive land.

Industri – velkommen hjem

En betydelig andel av norsk industriproduksjon utføres av høyteknologiske små og mellomstore bedrifter. Nettopp dette segmentet i næringslivet anslås å ha store vekstmuligheter i fremtidens arbeidsliv, fordi digitalisering og automatisering legger til
rette for desentralisert og fleksibel produksjon med lavere kapitalkostnad enn tidligere. Dette åpner nye muligheter for norskbasert innovasjon innenfor mer tradisjonell vareproduserende industri. Globaliseringen kan snu, og industriproduksjon kan igjen få gode vekstvilkår i et høykostland som Norge.2

Ifølge SINTEF (2015) vil fremtidens vinnere være de som klarer å
utnytte det fulle potensialet i menneskelig arbeidskraft sammen
med det beste ved automatiseringen. NHO mener det er
avgjørende for konkurranseevnen til norske bedrifter i årene
som kommer at de får tilgang til industrielle innovasjonssentre i
verdensklasse – fysisk infrastruktur i form av bygninger, utstyr,
datakapasitet og så videre – der bedrifter, forskere og studenter
kan samarbeide om testing, simulering og visualisering av nye
teknologiske løsninger før de introduseres i markedet.

Ettersom etablering og drift av slik fysisk infrastruktur er kostnadskrevende og de fleste bedrifter kun har behov i begrensede perioder, er det få aktører som kan etablere dette på egen hånd. Dette reduserer innovasjonshastigheten, og kan hindre innovasjoner i å bli realisert i norske bedrifter. Å løse denne utfordringen er viktig for konkurransekraften til mange virksomheter og næringsmiljøer i Norge. Ideen om et "toppindustrisenter" i Norge bygger på samme erkjennelse.3

Kompetansen avgjør

Norges aller fremste konkurransefortrinn har så langt vært høy
kompetanse, et lærende arbeidsliv, selvstendige arbeidstakere og
god teknologisk forståelse i arbeidsstyrken. Det nye nærings- og
arbeidslivet stiller enda større krav enn tidligere til solid kompetanse
i teknologi- og realfag.

Norge har relativt få realfags- og teknologistudenter

Andelen studenter i høyere utdanning som studerer naturvitenskapelige eller tekniske fag

Fig. 2 ~ Kompetanse i teknologi og realfag blir enda viktigere i det
nye arbeidslivet. Sammenlignet med andre europeiske land har
Norge relativt få studenter innenfor disse fagene.
Kilde: Eurostat

Digitalisering kan bidra til å løfte produktiviteten i alle næringer
og bransjer, inkludert offentlig sektor.4 Derfor må vi prioritere teknologi- og realfag på alle nivåer i utdannings- og forskningssystemet, og vi må legge til rette for at teknologi- og realfag i større grad kan kombineres med andre fag. En ingeniør med språk- og kulturkompetanse vil være ettertraktet arbeidskraft i fremtidens næringsliv. Det samme vil gjelde en programmerer med god kunde- og forretningsforståelse.

Intensivert satsing på å digitalisere offentlig sektor vil også være
sentralt, både for å øke produktiviteten i offentlig sektor og som
bidrag til økt produktivitet i næringslivet.5

Læringsteknologien er i rask utvikling. Særlig skjer det endringer på høyere nivå i utdanningssystemet, drevet frem av MOOC (Massive Open Online Courses). Gjennom MOOC kan man uavhengig av tid og sted følge forelesninger og hente lærestoff fra verdens ledende universiteter. I Norge har ikke MOOC foreløpig fått stort gjennomslag i høyere utdanning.6 Norge bør ha som mål å være ledende i å ta i bruk MOOC i stor skala, og blant annet legge til rette for at arbeidslivet kan benytte seg av de mulighetene for etter- og videreutdanning som teknologien nå åpner for.

Dette mener NHO om Norge som kompetanse- og industrinasjon

  • Skal Norge kunne dra full nytte av digitaliseringen og automatiseringen, må norske bedrifter være ledende i å utvikle og ta i bruk nye teknologier. Det bør derfor settes av 500 millioner kroner for etablering og videreutvikling av industrielle innovasjonssentre – fysisk infrastruktur i form av bygninger, utstyr, datakapasitet med videre – hvor nye teknologiske løsninger kan testes ut og demonstreres.
  • Forskningsinfrastruktur og testlaboratorier ved universiteter, høyskoler, sykehus og andre offentlige institusjoner må bli tilrettelagt for samarbeidsarenaer hvor næringslivet er involvert.
  • Lærerne på grunnskolens barnetrinn må gis bedre forutsetninger for å styrke elevenes digitale ferdigheter. En andel av potten til etter- og videreutdanning av lærere bør øremerkes dette formålet.
  • Det må være god tilgang på IKT-verktøy på alle skoler, og undervisningen bør baseres mer på nettbasert læring enn fysiske lærebøker.
  • Det er behov for en kraftig oppgradering av utstyret som brukes i yrkesopplæringen, for å sikre at elevene lærer å bruke den teknologien de vil møte i arbeidslivet.
  • Flere jenter må stimuleres til å velge teknologi- og realfag, for eksempel gjennom rekrutteringsprosjekter som NHOs Jenter og teknologi.
  • Teknologi- og realfagstudenter skal få høyere stipendandel fra Lånekassen enn andre.
  • Myndighetene må legge til rette for at ny læringsteknologi tas i bruk i stor skala i utdanning og opplæring, blant annet ved å stimulere universiteter og høyskoler til å utvikle MOOC-kurs.

Flere i jobb – unge prioriteres

Norge har høy yrkesdeltakelse sammenlignet med andre land. Den er det svært viktig å opprettholde, også i det nye arbeidslivet.

Høy yrkesdeltakelse gir høy verdiskaping og et godt grunnlag for å videreutvikle et samfunn med gode velferdsordninger og små forskjeller. Deltakelse i yrkeslivet er også viktig for den enkelte; for de aller fleste er det en meningsfylt måte å bidra i samfunnet på.

Det er viktig at sysselsettingen i Norge forblir høy, også i fremtiden. Vi trenger sterkere politiske muskler for å få dette til. På samme måte som ved andre store arbeidslivsreformer, mener NHO det er behov for et bredt forlik om en økt satsing på å få særlig unge inn i jobb.Nyankomne flyktninger er en annen gruppe som kan oppleve særskilte utfordringer i arbeidsmarkedet. Myndighetene og partene i arbeidslivet bør enes om felles tiltak.

Hvilke jobber vil forsvinne?

Historisk har innføring av ny teknologi gitt omstillinger som nok har vært smertefulle for mange, men i sum har resultatet blitt positivt. Ingenting tyder på at høyt teknologisk nivå så langt har vært forbundet med lav yrkesdeltakelse, snarere tvert imot.

Denne gangen er det annerledes, mener mange: Utviklingen går så raskt at jobber vil forsvinne i et tempo vi tidligere ikke har sett.Beregninger utført av Frey og Osborne ved Oxford Martin School kommer med dramatiske spådommer om hvordan moderne teknologier vil kunne erstatte mennesker i en rekke jobber:
Om lag 47 prosent av alle jobber i dagens USA har høy sannsynlighet for å bli automatisert bort i løpet av 20 år.7 Tilsvarende tall for Norge er 33 prosent.8

Teknologiendringer vil berøre alle sektorer og yrker i tiden som kommer. Også arbeidstakere med høy utdanning vil oppleve at teknologien overtar arbeidsoppgavene deres. Våren 2015 meldte Meteorologisk institutt at et 20-talls årsverk ville forsvinne og at mange høyt utdannede meteorologer ville miste jobben. Innføring av ny teknologi som endret meteorologenes oppgaver ble oppgitt som en av årsakene.9

I det store bildet er det særlig jobber uten krav til formell utdanning som forskerne mener vil bli erstattet av teknologi.10Statistisk sentralbyrå anslår at vi i 2030 vil ha et tilbudsoverskudd på 147.000 personer med fullført grunnskole som høyeste utdanning.11

Ifølge SINTEF (2015) dreier det seg likevel ikke utelukkende om hvilke yrker som vil forsvinne og hvilke som vil bestå, men mer om at teknologiske endringer vil påvirke arbeidsprosesser i nær sagt alle yrker. I denne digitale transformasjonen vil noen arbeidsplasser gå tapt, men nye arbeidsplasser vil også bli skapt som følge av nye behov og muligheter som oppstår. For eksempel forventes det at det i fremtiden blir større behov for dataingeniører, programutviklere og personer som jobber med informasjonssikkerhet og analyse av data.12

Mot et todelt arbeidsmarked

Den nye teknologiske utviklingen kan gi vinnere og tapere. Der teknologien tidligere bidro til at økt verdiskaping og sysselsetting gikk hånd i hånd, kan teknologien nå bidra til økt verdiskaping uten økt sysselsetting; en ”jobless growth”. Der teknologien tidligere løftet alle oppover på velstandsstigen, kan teknologien nå også føre til økende inntektsforskjeller, at ”vinneren tar alt” og en todeling av arbeidsmarkedet.

Jobbvekst i topp og bunn - jobben i midten forsvinner

Endring i andel sysselsatte fordelt på lønnsgrupper, i prosentpoeng 1993–2006.

Fig. 3 ~ Mange mener at teknologiendringene vil forsterke forskjellene i arbeidslivet.
Kilde: Maarten Goos, Alan Manning and Anna Salomons: Explaining Job Polarization in Europe, The Roles of Technology, Globalization and lnstitution (2010)

En slik todeling kan observeres i flere europeiske land og i USA: For folk med høy kompetanse er det kamp om arbeidskraften, for dem med lav kompetanse er det kamp om jobbene.13 Høy innvandring til Norge forsterker dette bildet, fordi den uvanlig gode tilgangen på arbeidskraft i visse bransjer har bidratt til å redusere lønnsveksten i nedre del av inntektsfordelingen.14

Med en økende strøm av migranter til Norge, blir det viktigere enn noensinne at denne gruppen blir raskt integrert i arbeidsmarkedet. NHO mener at det statlige introduksjonsprogrammet bør legges om, slik at alle deltakere sikres målrettet arbeidspraksis og arbeidsrettet språkopplæring.

Sysselsettingen blant unge synker

Unge som ikke får fotfeste i yrkeslivet er en spesielt utsatt gruppe. Stadig flere unge står utenfor arbeidslivet. I 2014 sto 71.000 mennesker i aldersgruppen 15–29 år verken i arbeid eller under utdanning.15 De som forblir utenfor, kan i verste fall ha 40 år med trygdeytelser foran seg. Det er en belastning for dem det gjelder, men også en stor økonomisk kostnad for samfunnet. 

Mange spår at lavt utdannede menn er den gruppen som vil få størst problemer i fremtidens arbeidsliv. Ny forskning fra Frisch-senteret viser at vi allerede i dag ser et fall i sysselsettingen i Norge, særlig blant unge menn fra lavinntektsfamilier. Forskerne bak rapporten frykter et permanent utenforskap som går i arv mellom generasjoner.16

Sosial bakgrunn betyr stadig mer for hvem som er i jobb

Andelen sysselsatte menn i alderen 29–31 år på ulike tidspunkt etter foreldrenes inntekt.

Fig. 4 ~ Sysselsettingen blant unge synker, og spesielt blant unge menn fra lavinntektsfamilier. Kilde: Markussen og Røed (2016)


Samtidig befinner vi oss i en tid med lav etterspørsel etter arbeidskraft. For eksempel anslår SSB en sysselsettingsvekst på kun 0,5 prosent i 2016 (cirka 12.000 nye sysselsatte).17

”Helsesporet” må unngås 

Hvordan møter samfunnet unge mennesker som ikke finner veien inn i arbeidslivet ved egen hjelp? Mange unge som søker hjelp hos NAV, ender opp med en helserelatert ytelse – oftest arbeidsavklaringspenger (AAP) – til tross for at det ikke foreligger alvorlig sykdom.18 Det er i dag rundt 150.000 personer som mottar arbeidsavklaringspenger AAP fra NAV. Av disse er om lag 28.000 under 30 år.19

Det er kanskje ikke rart mange unge uten opptjente rettigheter i arbeidslivet havner på ”helsesporet”, når alternativet i de fleste tilfeller er kommunal sosialstøtte på et vesentlig lavere nivå. SINTEF evaluerte AAP-ordningen i 2015, og konkluderte da med at dagens system fører til at mange unge brukere havner i et passivt trygdeløp. Forskerne anbefaler at AAP ikke bør gis til unge brukere når det ikke er snakk om alvorlig sykdom.20

Dette mener NHO om arbeid til unge

  • NHO vil ha en ungdomsreform for å sikre høy sysselsetting blant unge. Unge under 30 år gis prioritet.
  • Den viktigste veien inn i arbeidslivet går gjennom utdanning. Det store flertallet av unge bør følge etablerte løp via opplæring, fagbrev og/eller høyere utdanning.
  • Unge som er i ferd med å falle ut av opplæringssystemet, må gis en sjanse til å komme inn i det lærende arbeidslivet. Elever som har liten evne eller vilje til mer skolegang rett etter grunnskolen, bør få mulighet til å velge en ”tredje vei”, med opplæring direkte i bedrift etter ungdomsskolen.
  • Friske unge skal ikke pasifiseres på trygd.

    – Muligheten til å få AAP innskrenkes kraftig for dem under 30 år.

    – Den økonomiske støtten som den unge mottar i stedet for AAP, bør være en kombinasjon av lønnstilskudd fra NAV og et bidrag fra arbeidsgiver. Støtten bør være midlertidig og stille tydelige aktivitetskrav.

    – For å mobilisere arbeidsgivere til å delta i ungdomsreformen, må risikoen ved ansettelse dempes gjennom profesjonell oppfølging hvor arbeidsgivers behov for arbeidskraft må stå i sentrum, som i NHOs prosjekt Ringer i Vannet.

    – Tiltaket administreres av NAV i samarbeid med attføringsbedriftene og bemanningsbedriftene.

Fakta - mennesker på flukt Vis fakta Skjul fakta

Høsten og vinteren 2015/2016 har vi sett at uvanlig mange asylsøkere har kommet til Norge, blant annet som følge av krigen i Syria. Ifølge Politiets utlendingsenhet og Utlendingsdirektoratet anses det mest sannsynlige scenarioet for 2016 en ankomst av om lag 30.000-50.000 asylsøkere, men det er knyttet stor usikkerhet til tallene. Norge har ikke tidligere tatt imot så mange flyktninger i løpet av ett år.

Med en økende strøm av flyktninger til Norge, blir det viktig at denne gruppen blir raskt integrert i arbeidsmarkedet.
Derfor mener NHO at den foreslåtte ungdomsreformen må utformes slik at den også treffer unge flyktninger med behov for utdanning eller arbeidspraksis. 

I 2014 var i underkant av 50 prosent av personer med fluktbakgrunn i arbeid. Til sammenligning var 80 prosent av arbeidsinnvandrere i arbeid. Innvandrere med fluktbakgrunn
har altså svakere tilknytning til arbeidslivet sammenlignet med andre innvandringsgrupper. De mottar høyere stønadsutbetalinger, særlig økonomisk sosialhjelp og helserelaterte trygdeytelser, enn andre innvandrergrupper. 

På lengre sikt vil økt press på trygdeytelser være uheldig for norsk økonomi. Integrering av disse gruppene inn i det ordinære arbeidslivet vil være sentralt for å snu denne trenden.

Et mer fleksibelt arbeidsmarked

I det nye arbeidslivet vil vi se et større mangfold av tilknytningsformer til arbeidslivet enn vi har vært vant med.

Selv om fast ansettelse er hovedregelen i Norge, og fortsatt skal være det, er arbeidslivet også avhengig av fleksibilitet for å fungere
godt. Norske bedrifter må kunne benytte ulike arbeidsformer for å få dekket sine behov for arbeidskraft.

Teknologi muliggjør nye arbeidsformer

Flere mener at fleksibiliteten vil øke i omfang og ta andre former i det nye arbeidslivet. Tunge trender driver frem flere alternative måter å arbeide på. Ikke minst handler dette om teknologi som endrer innholdet i jobbene og måten vi jobber på.

Teknologien gir også arbeidsgivere muligheter for å bruke eksterne leverandører på stadig flere oppgaver som før ble utført av egne ansatte. Arbeidsprosesser kan enklere deles opp, og digitale produkter leveres på tvers av landegrensene. Fri flyt av tjenester i EØS og EUs arbeid med å redusere barrierer for det digitale indre marked styrker også en slik utvikling.21 I senere år har vi sett den
såkalte delingsøkonomien spille en viktig rolle i fremveksten av mindre forpliktende arbeidsformer.

Foreløpig viser ikke tallene noen entydig utvikling for norsk arbeidsmarked sett under ett, selv om enkelte bransjer beveger
seg mot et mer fleksibelt arbeidsliv. Andelen fast ansatte i Norge ligger på om lag 92 prosent, og har faktisk økt siden begynnelsen av
2000-tallet.

Vi ser heller ikke noen endring i andelen selvstendig næringsdrivende. Det er rundt 160.000 personer, og har ligget på 6–8 prosent av arbeidsstyrken siden 1998.22

Til tross for at statistikken foreløpig viser stabilitet: En undersøkelse fra Opinion Perduco på oppdrag for NHO (2015) viser at et stort flertall av den norske befolkningen forventer at vi går i retning av et arbeidsliv med større innslag av innleie, selvstendig næringsdrivende og midlertidige stillinger også her hjemme. I land rundt oss ser vi at trenden allerede beveger seg raskt i retning av et mer fleksibelt arbeidsmarked.

Faste ansettelser må være mest attraktivt 

Fleksible ansettelsesformer passer ikke alle. De fleste bedrifter foretrekker å ha kjernekompetansen som fast ansatt, blant annet for å kunne bygge opp stabil kompetanse og kultur i selskapet. Arbeidsgivere investerer gjerne mer i sine faste ansatte enn i midlertidige ansatte, noe som kan bidra til økt produktivitet.

Fig. 5 og 6 ~ Både befolkningen og NHO-bedriftene forventer at fremtidens arbeidsliv vil i større grad enn i dag karakteriseres av andre tilknytningsformer. Samtidig mener så mange som ni av ti NHO-bedrifter at fast ansettelse fortsatt bør være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Kilde: Opinion Perduco (2015) og NHOs økonomibarometer (des. 2015)

I NHOs økonomibarometer desember 2015 ble bedriftene stilt spørsmål om fremtidens arbeidsliv. Om lag 65 prosent av medlemsbedriftene svarte at de var helt eller delvis enige i at vi i løpet av 10–15 år vil se større innslag av innleie, selvstendig næringsdrivende og midlertidige stillinger. Samtidig svarte så mange som ni av ti bedrifter at de var helt eller delvis enige i at fast ansettelse bør være hovedregelen, også i fremtiden.

Må sikkerhetsnettet reformeres?

Selv om de fleste også i det nye arbeidslivet vil være fast ansatt, vil det være positivt for arbeidsmarkedet om vi tillater at ulike arbeidsformer utfyller hverandre. 

  • Mange bedrifter verdsetter fleksibiliteten som ligger i å kunne hente inn kompetanse på andre måter enn gjennom en fast ansettelse.
  • Arbeidstakere med spisskompetanse kan få større avsetning på kompetansen sin når de selger tjenester til flere samtidig.
  • Formidling av småjobber kan skape nye muligheter for folk som ellers har problemer med å få jobb. Inngangen til det norske arbeidslivet kan gjennom denne type tjenester bli lettere for flyktninger og andre grupper som er nye i Norge. 

Det er vanskelig å spå om fremtiden, men hvis det blir slik at en større andel livnærer seg som selvstendig næringsdrivende, gjennom kortere oppdrag eller på prosjektbasis, vil det bli behov for å reformere sikkerhetsnettet i velferdssystemet vårt.

Dagens inntektssikringsordninger er i stor grad utformet med tanke på lønnstakere. Særlig selvstendige næringsdrivende utgjør en utfordring for disse ordningene, fordi de kan inneha rollen både som arbeidstaker og arbeidsgiver.

NHO mener at et arbeidsmarked med likere vilkår for ordinæresys selsatte, selvstendig næringsdrivende, frilansere og personer som er ansatt på kortere oppdrag vil både gi trygghet og forutsigbarhet for den enkelte, større mobilitet og bedre utnyttelse av arbeidskraften.

Arbeidslivskriminalitet

Når personer selger tjenester utenom et ordinært ansettelsesforhold, er fristelsen stor, og kontrollmulighetene små, for at det oppstår et svart tjenestemarked. Derfor er det viktig at skatte- og avgiftsregimet er rettferdig og kontrollerbart, slik at det ikke oppstår store uregulerte jobbmarkeder.

NHO mener at innsatsen mot arbeidsmarkedskriminalitet må fortsette med stor kraft, også i den nye delen av arbeidsmarkedet. Teknologien vil være til hjelp her: Stadig større bruk av elektronisk betalingsformidling vil gjøre det vanskeligere å jobbe og handle svart.

Dette mener NHO om et mer fleksibelt arbeidsliv

  • Norge bør legge til rette for nye tilknytningsformer til arbeidslivet, og utrede systemer for inntektssikring for selvstendige næringsdrivende og andre som ikke er i et fast ansettelsesforhold, for eksempel gjennom en offentlig utredning.
  • Det etablerte arbeidslivet må ikke bli en taper i møte med de nye fleksible arbeidsformene. Regelverket må gi så mye rom for fleksibilitet også innenfor en fast ansettelse, at dette forblir den mest attraktive tilknytningsformen.
  • Skattedirektoratet må utnytte digitaliseringen i kampen mot arbeidslivskriminalitet, og levere tjenester som gjør det både enkelt og lovlig å utføre og kjøpe mindre tjenester.

Delingsøkonomien skaper nye muligheter

Delingsøkonomien utfordrer etablerte forretningsmodeller, skaper nødvendig dynamikk i næringslivet og kan bidra til å skape flere jobber.

Delingsøkonomien kommer i flere varianter. I Norge har ulike delingsøkonomitjenester allerede blitt en del av manges hverdag. Folk leier ferieboligen på Airbnb, tar Uber-bil hjem fra fest og leier ut bilen sin på Nabobil.no. En liten, men voksende gruppe leier ut arbeidskraften sin på Finn Småjobber.

Delingsøkonomien omtales ofte som et system for deling av menneskelige og fysiske ressurser. Ved å dele boliger, biler, kompetanse, arbeidskraft og mye annet, gjør delingsøkonomien det mulig å utnytte samfunnets ubrukte og underutnyttede ressurser på en bedre måte og dermed bidra til økt konkurranse, innovasjon og vekst.

Felles for ressursene som tilbys i delingsøkonomien er at de er tilrettelagt på digitale plattformer. De digitale plattformene som brukes gjør det mulig å spre informasjon om kvaliteten på de tjenestene og produktene som deles, for eksempel i form av anmeldelser og rangeringer, og teknologien bidrar til å gi sikkerhet for transaksjonene som foretas. Dette bidrar til å bygge tillit i møte mellom eier og leier.  

Airbnb, Uber, Nabobil.no og Finn Småjobber er eksempler på bedrifter innenfor delingsøkonomi.  

Regulering av nye forretningsmodeller

Nye fremvoksende teknologier og disruptiv innovasjon (en nyskapning som forstyrrer et eksisterende marked)23 har alltid bidratt til å utfordre etablerte forretningsmodeller, og til å skape en nødvendig dynamikk i nærings- og samfunnslivet. Delingsøkonomien utfordrer det bestående, både forretningsmodeller, lover og regler, og praktisering av lovene.

Både taxi- og overnattingsnæringene er eksempler på områder der etablerte virksomheter utfordres av at enkeltpersoner enten driver persontransport med egen bil eller leier ut egen bolig eller rom i egen bolig. Resultatet er at verdens største ”hotellkjede” ikke eier en eneste seng, og verdens største ”taxiselskap” ikke eier en eneste bil.

Spørsmålet mange lands myndigheter stiller seg for tiden er hvordan man skal klare å dra full nytte av det økonomiske potensialet som ligger i delingsøkonomien, og samtidig ivareta et seriøst arbeidsliv blant annet i spørsmål forbundet med skatt, arbeidsforhold, ansvar og sikkerhet. Ingen er tjent med at vi får en ”egen” økonomi på siden av den vanlige økonomien. Men vi er alle tjent med dynamiske markeder der ny teknologi gir mer effektiv utnyttelse av ressursene og økt konkurranse.

Noe av det gode med delingsøkonomien er at den får oss til å se med nye øyne på den reguleringen vi har i dag og måten den praktiseres på. En utfordring er å finne den rette balansen mellom regulering av nye tjenester og tradisjonelle tjenester. Et annet spørsmål er når innslagspunktet for reguleringen av nye tjenester bør være, og hvordan den bør utformes. NHO mener at eksisterende regler ikke må fungere som et vern for noen aktører og som etableringsbarrierer for andre, og at løsningen ligger i en oppmyking av eksisterende reguleringer snarere enn å prøve å regulere det nye på samme måte som det gamle.

Dette mener NHO om delingsøkonomien

  • Allmenne krav til for eksempel skatt, arbeidsforhold, ansvar og sikkerhet må gjelde alle markedsaktører.
  • Delingsøkonomien bør føre til en oppmyking av eksisterende tjenester og ikke en ”oppregulering” av nye tjenester på samme nivå som tradisjonelle tjenester fra dag én.
  • Over tid bør reguleringen av nye og tradisjonelle tjenester nærme seg hverandre, blant annet i lys av hvor omfattende bruken av de nye tjenestene blir. 

Den norske modellen

Høy tillit mellom partene i arbeidslivet blir viktig når den norske modellen møter det nye arbeidslivet.

Høy yrkesdeltakelse, solide velferdsordninger og et velutviklet trepartssamarbeid er selve fundamentet i den norske modellen. Det er dette som har dannet mye av grunnlaget for høy verdiskaping og bidratt til at vi har et samfunn med små forskjeller.

Kombinert med at landet er raust utstyrt med viktige naturressurser, gjør dette at Norge, sammen med de andre nordiske landene, ligger på topp i stort sett alle statistikker det er gjevt å toppe. 

I tiden som kommer vil omveltningene i arbeidslivet kunne komme til å utfordre og rokke ved modellen, slik vi kjenner den. Både utfordringer med sysselsetting, todeling av arbeidsmarkedet, fremvekst av nye arbeidsformer og arbeidsmarkedskriminalitet skaper debatt. 

Svaret på hvordan modellen vil tåle disse utfordringene, ligger i hvilken grad vi klarer å ta vare på selve x-faktoren i den norske modellen; nemlig tilliten mellom partene. Til tross for store organisatoriske, næringsmessige og teknologiske endringer de siste 80–100 årene, har tilliten bestått. Modellen gjennomsyrer hele samfunnsstrukturen vår og er en del av ryggmargsrefleksen hos alle deltakere og parter i arbeidslivet.

For å bevare sin relevans må den norske modellen fornye seg. Det betyr ikke at alt må endres. En vellykket remiks er kjennetegnet ved at det beste av det originale lar seg gjenkjenne, selv om nye elementer blir fremtredende. Slik vil det også bli for den norske modellen. Den vil remikses parallelt med fremtidige endringer i arbeidslivet.

Tilbake til