Utfordringen er at mens næringslivet står for 2/3 av utslippene i transportsektoren, er det så langt få incentiver på plass for et grønt skifte, skriver artikkelforfatterne.
Næringslivets forslag om en forpliktende miljøavtale med CO2-fond for næringstransporten møtes med nøling hos regjeringen, skriver NHO og tre andre næringsorganisasjoner i dette innlegget.
Av Ole Erik Almlid, fung. adm. dir. NHO, Harald Solberg, adm. dir. Norges Rederiforbund, Geir Mo, adm. dir. Norges Lastebileierforbund, og Julie Brodtkorb, adm. dir. Maskinentreprenørenes forbund
Er iveren etter å sette ambisiøse klimamål større enn å sikre gjennomføring og nødvendige virkemidler? Næringslivets forslag om en forpliktende miljøavtale med CO2-fond for næringstransporten møtes med nøling hos regjeringen.
Klimaendringene opptar norske bedrifter – gjerne fra to perspektiver. Det ene handler om hvordan bedriftene kan ta ansvar ved å utvikle eller ta i bruk mer klimavennlige løsninger som reduserer utslippene. Det andre handler om hvilke rammer bedriftene skal forholde seg til i det omfattende grønne skiftet som er nødvendig. Begge deler handler om verdiskaping og konkurranseevne – om å komme fra prat til handling.
Myndighetene har i mange omganger satt stadig større ambisjoner for klimapolitikken. Nå er målet å halvere transportutslippene i løpet av tre stortingsperioder. Til sammenligning er utslippene i dag omtrent på samme nivå som for tre stortingsperioder siden. Vi må komme i gang med konkrete tiltak.
Forslaget er enkelt, smart og ambisiøst
Utfordringen er at mens næringslivet står for 2/3 av utslippene i transportsektoren, er det så langt få incentiver på plass for et grønt skifte. Næringsorganisasjonene har derfor lenge arbeidet med å etablere en markedsmekanisme for raskere utrulling av null- og lavutslippsløsninger i næringstransporten. Forslaget er enkelt, smart og ambisiøst:
Vi ønsker å inngå en bindende miljøavtale med myndighetene, hvor næringslivet forplikter seg til konkrete ambisiøse utslippskutt. Motsatsen fra myndighetene er at bedrifter som omfattes av avtalen unntas for CO2-avgift på drivstoff i avtaleperioden, og i stedet betaler medlemsavgift til et CO2-fond. CO2-fondet sørger for reduserte utslipp ved å mobilisere bedriftene og tilby støtte til gjennomføring av miljøtiltak.
Miljødirektoratet har utredet kostnader og potensial for utslippsreduksjoner av et slikt CO2-fond. Utredningen viser at utslippene kan reduseres tilsvarende 25-30 % av utslippene i 2016 fra omfattede virksomheter frem mot 2030. Støttebehovet tilsvarer 1-2 mrd. kroner årlig. Her kan man altså lykkes med store utslippsreduksjoner til en moderat kostnad.
Forslaget om CO2-fond var sentralt i transportnæringens eget veikart mot lavutslippssamfunnet, og ble anbefalt av regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft i 2016. I 2017 inviterte statsminister Erna Solberg næringslivet med på et samarbeid for å utforme CO2-fondet slik at vi når klimamålene og samtidig klarer å skape verdier og jobber fremover. Per i dag står 26 næringsorganisasjoner bak initiativet.
Men nå, tross det gode utgangspunktet, er vi bekymret for manglende fremdrift. Det siste året har vi hatt en tett prosess med myndighetene om etablering av et slikt virkemiddel. I oppløpet til forhandlinger undrer det oss at regjeringens utgangspunkt er en mindre ambisiøs ordning enn det næringslivet selv ønsker. I stedet for et ambisiøst bindende utslippsmål, snakkes det om intensjonsavtale med uklare forpliktelser. I stedet for å utnytte næringslivets mobiliserende kraft, legges det opp til at offentlige virkemiddelaktører skal stå for gjennomføringen. Og bak det hele ligger antydninger om at næringslivet skal betale alt selv gjennom avgiftsøkninger.
Ja, grønn omstilling er ikke gratis. Men å tvinge vår idé om et privat CO2-fond inn i et statlig støtteregime, er et dårlig utgangspunkt for forhandlinger.
Vi har følgende budskap på vegne av næringsaktørene: Lytt til vurderingene fra Miljødirektoratet. Vi er klar til å forplikte oss på konkrete utslippsreduksjoner i næringstransporten i en bindende miljøavtale med myndighetene. Men da må myndighetene bidra med tilstrekkelige økonomiske insentiver, slik de har gjort for elbilene. Nå har vi muligheten til å skape et nytt og nødvendig virkemiddel i norsk klimapolitikk. Den må vi bruke.
(Artikkelen stod først på trykk i VG 7. september 2018.)