Brexit - det indre markedet må bevares

Artikkel skrevet av Ingebjørg Harto, direktør NHO Brussel. Først publisert i Nationen 30.01.2020.

Det er nå over tre og et halvt år siden britene stemte for å forlate EU, og ved midnatt i morgen 31. januar skjer det; Storbritannia forlater EU. Deres representanter i EUs ulike institusjoner er ikke lenger medlemmer i disse foraene og deltar ikke lenger i beslutningene.

Som Norge vil fortsatt britene ha et særlig forhold til EU; vi gjennom EØS, de gjennom en overgangsperiode som varer ut 2020 – hvor de for alle praktiske forhold fortsetter som før. De vil fortsatt i denne perioden være en del av EØS og det indre markedet med sine varer og tjenester, og borgerne kan fortsatt bevege seg over grensene og jobbe og studere hvor de vil. De vil i denne perioden fortsette i tollunionen og de vil fortsatt betale sin del av regningen.

Men ulikt Norge vil Storbritannia ikke ha institusjonell tilgang til å påvirke EUs beslutninger slik EØS-avtalen gir Norge. Påvirkning gjennom andre kanaler blir derfor enda viktigere for dem enn for oss.  Jeg har skrevet tidligere i denne spalten at det blir trangere på gangen for Norge når Storbritannia forlater EU – og jo nærmere vi har kommet exit-datoen, jo tydeligere har dette blitt. Brexit hadde i sin tidlige fase isolert sett en positiv effekt på kunnskapen om EØS-avtalen og Norges posisjon som en lojal avtalepart i EU-systemet. I den fasen vi nå er, der Storbritannias forhold fremover er uklart og skal forhandles, kan EUs behov for å behandle Storbritannia og andre såkalte 3. land likt, utfordre vår posisjon. Her er det svært viktig at våre myndigheter følger godt med og synliggjør våre EØS-rettigheter hver eneste dag i forhold EU. Storbritannia forlater EU og EØS, men EØS avtalen består.

Forhandlinger venter, og både EU og Norge skal nå forhandle om sitt fremtidige forhold til Storbritannia. EUs gjenværende 27 medlemsland har så langt hatt en imponerende felles inngang i sine forhandlinger med britene i hele den perioden som har gått siden folkeavstemningen; det indre markedet er selve kjernen i EU og må bevares udelelig. Tilgang til markedet krever aksept av de felles reglene, som gjelder for dette markedet enten det gjelder klima og miljø, matsikkerhet, forbrukervern, finansiell sikkerhet eller arbeidstager rettigheter. 

Alle signaler tyder på at dette fortsatt vil være EU 27s inngang i forhandlingene. EU har så langt signalisert at man ønsker et tettest mulig samarbeide, uten tolltariffer, uten import- og eksportkvoter, men at det fordrer regulatorisk likhet.  Britene på sin side ser fortsatt ut til å holde på sin forestilling om at de kan få tilgang til markedene uten å forholde seg til reglene. Det vil bli krevende forhandlinger ikke bare om varehandel og like reguleringer, men også om sikkerhet, fiskerier, transport, energi, helse, data, tjenester og landbruk. Og som skal ferdigstilles innen unormalt kort tid i løpet av året.

For Norge og norske myndigheter gjelder det å støtte opp om det indre marked og EUs posisjon, nå gjelder det virkelig å ha en aktiv Europa politikk og være tilstede i Brussel. Samtidig må Norge posisjonere seg i forhandlingene med Storbritannia. Selv om vi har et tradisjonelt godt forhold til britene, gjør ikke det seg selv når Boris Johnson skal gjenvinne sin posisjon i verden og forhandle med EU, USA, Japan, Canada, Australia, New Zealand - og flere til – samtidig. 

Hvis man ikke når enighet må man falle tilbake på WTO regler hvor beregninger tilsier at man i EU 27 vil tape 1,54% av BNP og 1.200.000 jobber, og i Storbritannia 4,4% av BNP og 525.000 jobber.  Derfor er det å håpe på at EU får med seg britene på størst mulig regulatorisk likhet som kan legge grunnlaget for tettest mulig samhandling mellom britene og EU.  Jo større forskjell mellom Storbritannia og EU, jo flere barrierer og utfordringer for de integrerte verdikjedene i Europa – som norske bedrifter er en del av.  For jobber og verdiskaping i hele Europa, både på og utenfor kontinentet, og for Europas samlede konkurransekraft i en stadig mer usikker verden, er det derfor å håpe at det det indre marked ikke svekkes i disse forhandlingene. Det som er sikkert er at situasjonen ikke vil bli som tidligere. Det vil bli handelsbarrierer. Uansett hvor omfattende en frihandelsavtale blir, kan den ikke erstatte en integrert deltagelse i det indre marked. Det er virkeligheten, en virkelighet også norske EØS motstandere må ta inn over seg.