Handlingsrommet i EØS-avtalen er her og nå! Men da må vi følge med i timen.

Artikkel skrevet av NHO Brussels direktør Ingebjørg Harto,  først publisert i Nationen 14.11.2019

Fellesforbundet har nettopp avholdt landsmøte. Der vedtok man støtte til EØS-avtalen og å gå inn for at alternativene til EØS utredes. De vil ha vurdert både en frihandelsavtale og medlemskap i EU. og alternativene «må sikre bedriftene våre full og forutsigbar markedsadgang til Europa». Tillegg ønsker de at «handlingsrommet» i EØS avtalen skal vurderes.

Handlingsrommet i EØS-avtalen oppfattes av mange utelukkende som et spørsmål om i hvilken grad vi fra norsk side ensidig kan fravike og/eller tilpasse til norske forhold regler de EU-bestemmelsene som skal implementeres i norsk rett. Men største handlingsrommet er her og nå.

Tilpasning av reglene til norske forhold er selvsagt vurderingstema under avtalen. Og det skjer slike tilpasninger med jevne mellomrom. Dette håndteres i dialogen mellom Efta på vegne av de tre medlemslandene Norge, Island og Lichtenstein i forbindelse med at reglene innlemmes i EØS-avtalen, og tar tid. Vanligvis går det et par år, noen ganger mer, før saken kommer til behandling i Stortinget – og den alminnelige debatt om innholdet i reglene kommer nasjonalt.

Muligheten til større endringer og tilpasninger er da begrenset – naturlig nok! 28 medlemsstater, 751 parlamentarikere fra mange ulike politiske retninger og kommisjonen med 28 kommisærer, har gjennom en omstendelig prosess kompromisset seg frem til løsninger på mange spørsmål hvor det er ulike nasjonale, politiske og strategiske interesser.

Det betyr imidlertid ikke at vi ikke kan påvirke utfallet av nettopp disse prosessene slik at de reglene som skal gjelde også for norsk næringsliv og samfunnsliv, tar høyde for våre interesser eller særlige forhold. Men da må vi være tilstede og agere mens prosessene pågår – i sanntid - ikke agere flere år etter at disse er avsluttet.

Det var bl.a. EUs regler i tilknytning til mobilitet av arbeidskraft som ble anført som begrunnelse for et standpunkt for å si opp EØS-avtalen av mange på Fellesforbundets landsmøte. EUs arbeidslivs- og sosiale agenda har tradisjonelt vært mye preget av «soft policy» og EU-retten begrenset til de mer grunnleggende aspektene av ansettelsesforhold, HMS og likestilling samt arbeidsmobilitet i det indre marked, i tråd med EUs begrensede kompetanse på dette området.

Finanskrise, voksende euroskepsis og populisme fikk Juncker-kommisjonen til å fokusere på den sosiale dimensjonen av det indre marked gjennom å lansere den europeiske sosiale pilar i 2017, som alle medlemsstatene sluttet seg til. Den har utviklet EUs arbeidslivs- og sosialpolitikk i en mer lovgivningsdrevet retning enn tidligere, og har tre hovedmål:

1. Like muligheter i og lik tilgang til arbeidsmarkedet

2. Rettferdig arbeidsvilkår

3. Sosial trygghet og sosial inkludering

Ny EU-lovgivning på arbeidslivsområdet inkluderer endringer i EU-reglene for utforming av ansettelseskontrakter for å ivareta de ansatte i forbindelse med nye ansettelsesformer innen plattformøkonomien og det er vedtatt nye regler for forbedret foreldrepermisjon. Det er også foreslått endringer i reglene for koordinering av trygderettigheter – også kalt 883 – forordningen som den norske befolkningen nå gjennom NAV-saken, har blitt bedre kjent med.

Veien videre under Ursula von der Leyens som kommisjonspresident har overskriften “An economy that works for people”. Det ser ut til at hun vil videreføre og videreutvikle denne nye rettighetsorienterte innretningen som EUs arbeidslivs- og sosialagenda har tatt under Juncker. Dette er det også sterk støtte til både fra Europaparlamentet og flere av medlemslandene. To viktige ledd er en handlingsplan for fullføring av sosiale pilar, et europeisk rammeverk for minstelønn og forslag for å fremme likestilling i arbeidsmarkedet.

Von der Leyens prioritering av det grønne skifte og EUs digitale dagsorden vil også ha betydning for EUs arbeidslivs- og sosiale agenda gjennom fokuset på rettferdig omstilling, behovet for en mer fremtidsrettet industripolitikk, økt digital kompetanse blant Europas befolkning og de humane konsekvensene ved bruken av kunstig intelligens.

EUs arbeidslivs- og sosiale agenda vil derfor være sentral denne mandatperioden. Den vil etter hvert få betydning for arbeidslivet i Efta-landene gjennom EØS-avtalen. Vi sikrer aller best at disse reglene tar høyde for den norske (nordiske) modellen ved å engasjere oss i debatten i Brussel – mens den pågår. Gjennom-EØS avtalen har Norge tilgang til arbeidsgruppene i Kommisjonen og kan der påvirke hvilke forslag Kommisjonen velger å legge frem. I tillegg kan partene i arbeidslivet – LO, Fellesforbundet, NHO og andre – gi input til Kommisjonen før forslagene fremmes.

Når forslagene er kommet, er det så opp til alle norske aktører å gi informasjon og spille inn synspunkter til politikerne i Europaparlamentet og til medlemslandenes representanter i Rådet. I mange saker vil det være andre aktører innenfor systemet som har tilsvarende eller liknende synspunkter, som vi kan alliere oss med.

Så for å gjenta – skal vi utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen og sikre en utvikling av den i tråd med våre interesser og særegne forhold, krever det at vi følger med i timen. Vi må rekke opp hånden og levere svarene som Europa er på jakt etter mens jakten pågår, ikke etter at den er over.