En del av debatten i valgkampen dreier seg oppskriftsmessig om vår tilknytning til EU, til tross for en sterk støtte til EØS-avtalen i befolkningen i tilnærmet alle partier, også de som vil melde oss ut. For næringslivet ligger det fast at EØS-avtalen er grunnpilaren i vår tilgang til vårt største marked og ikke må utfordres.
Artikkel skrevet av Ingebjørg Harto, leder av NHOs Brusselkontor. Først publisert i Nationen 12.08.2021.
Uavhengig av hva man måtte mene om tilknytningen vår til EU, er EU i stadig utvikling og blir en stadig viktigere aktør både for oss i Europa, og globalt. For enhver regjering uavhengig av farge og sammensetning, vil det være mer, ikke mindre, viktig å være koblet på de prosessene som går både på lovgivningssiden og på de mer strukturelle endringene innad i EU. La meg nevne tre områder som illustrerer utviklingen; EUs finansiering, EUs ansvarsområder og EUs ikke minst klimapolitikk.
Finansiering: Strukturelt har EU gjennom pandemien utvidet og styrke samarbeidet. Fra å være finansiert utelukkende gjennom medlemslandenes bidrag, har gjenreisningspakken på 750 milliarder Euro gjort det nødvendig å styrke EUs finansiering. Medlemslandene har derfor godkjent at EU skal stifte egen gjeld for å bidra til gjenreisningen av økonomiene særlig i de verst rammede medlemslandene, og tar i disse dager opp lån i de internasjonale finansmarkedene som alle medlemsland vil være ansvarlige for. Dette er ikke en liten justering av systemet, og har selvsagt ikke skjedd uten til dels krevende diskusjoner medlemslandene mellom. Alle har likevel godkjent ordningen. En del uttaler at dette representerer et engangstilfelle, likevel er en stor endring av systemet som binder statene enda tettere sammen. Og det gir EU en stor mulighet til å prioritere områder det skal investeres på og vil bidra til å utvikle og bygge de markedene som prioriteres; i denne gjenreisningspakken er det digitalisering og klimautslippsreduserende tiltak – begge viktige for norsk næringsliv.
Ansvarsområder: Da pandemien rammet viste det seg raskt at det var en svakhet i håndteringen av pandemien at man ikke hadde en felles EU helsepolitikk, og at dette er hvert enkelt medlemslands domene. Selv om det indre markedet skulle sørge for fri bevegelse av både mennesker og varer, ble grensene stengt med helsemessige begrunnelser i hvert enkelt medlemsland. Det tok lengre tid enn nødvendig å finne frem til felles systemer for klassifisering av smitteomfang og test- og karanteneregimer, og enighet om felles innkjøp av vaksiner. Det viste seg også at produksjon og eksport av vaksiner ble et krevende område å håndtere. Selv om det nok fortsatt vil være medlemslandenes ansvar å sørge for at egen befolkning har tilgang på tilstrekkelige og gode helsetjenester, ønsker EU -kommisjonen å skape en europeisk helseunion, som samlet sett skal styrke Europas motstandskraft mot grensekryssende helsetrusler. Kommisjonen har derfor lagt fram forslag til tre forordninger som skal styrke mandatet og rollen til EUs legemiddelbyrå EMA og EUs smittevernbyrå ECDC, samt intensivere samarbeidet om helsesikkerhet. I tillegg er et nytt byrå kalt «Health Emergency Response Authority» på tegnebrettet. Byrået skal bli et bindeledd mellom forskning, utvikling og produksjon av blant annet legemidler som Europa vil trenge i en krisetid. Samtidig mobiliserer EU store midler til helseberedskapsområdet, og EUs neste helseprogram EU4Health skal bidra til å støtte opp under Kommisjonens ambisiøse planer.
Klimapolitikken: EU-kommisjonen lanserte i 2019 sin "Green Deal". Her mobiliseres finanspolitikk, forskningspolitikk, infrastruktur, virkemiddelapparat, arbeidslivspolitikk, sosialpolitikk og industripolitikk for å drive frem omstilling og økonomisk vekst. Ambisjonen er at EU skal nå klimamålene sine, samtidig som det legges grunnlag for ny industri, ny næringsvirksomhet, nye arbeidsplasser og nye eksportmuligheter. I desember 2020 kom EUs statsledere til enighet om å øke ambisjonsnivået frem mot 2030 til minst 55% kutt i klimagassutslippene sammenlignet med 1990, og unionen skal være klimanøytralt i 2050. Rapporten fra FNs klimapanel denne uken viser hvor viktig det er at en slik ambisiøs klimapolitikk følges opp. For å nå 2030-målet, la EU-kommisjonen derfor 15. juli frem en reguleringspakke med forslag til revisjon av en rekke reguleringer og etableringen av en karbonskatt, den etterhvert kjente "Fit for 55"- pakken. Denne har konsekvenser for Norge og norske virksomheter, både som følge av at store deler av rammeverket er en del av EØS-reglene, og fordi Norge har vedtatt å gjennomføre klimaforpliktelsen med felles måloppnåelse med EU.
EUs energi- og klimapolitikk er avgjørende for norsk næringsliv og krever særskilt oppfølging fra norske myndigheter. NHO støtter ambisjonen fra EU-kommisjonen om netto null utslipp i 2050 og at måloppnåelsen gjennomføres med harmonisert felleseuropeisk innsats for å sikre like konkurransevilkår i Europa. Når det regulatoriske rammeverket endres står vi som energinasjon, i større grad enn på andre områder, med særskilte interesser å ivareta sammenlignet med andre land.
Norsk næringsliv vil kunne være godt posisjonert og bidra inn mot måloppnåelsen. I tillegg til en kraftfull satsning på FoU og energiinfrastruktur, må vi henge med når EU og medlemslandene ruller ut sine omfattende industrielle satsninger innen batterier, hydrogen og havvind, som både skal omstille næringslivet og redusere klimagassutslippene. Norge må være i front når EU med "Green Deal" gjennomfører den mest ambisiøse og omfattende omstillingen av europeisk økonomi og energisystem i moderne historie.
I de prosesser som går fremover i EU er det svært viktig at norske aktører deltar for fullt i alle råd og komiteer der vi, selv uten formell stemmerett, har møterett og mulighet til å påvirke. Dette gjelder næringsliv, sivilsamfunn – og ikke minst norske myndigheter og politikere – uavhengig av farge.