Ka ska vi lev av?

Helgetanker skrevet av avtroppende regiondirektør Daniel Bjarmann-Simonsen

Profitt! 

Det er det som har bygd Norge. Det er ryggraden i velferdssamfunnet vårt. Lønnsomme bedrifter som tjener penger, betaler lønninger og skatt. Vi er verdens rikeste land, fordi vi er en gjeng profitører som har tjent oss styrtrik på lønnsomme bedrifter, i lønnsomme næringer. Vi er industriprofitører, fiskeriprofitører, reiselivsprofitører, havbruksprofitører, kraftprofitører, olje- og gassprofitører, frisørprofitører, opplevelsesprofitører, ja sågar velferdsprofitører (du leste riktig, vi tjener gode penger på å selge blant annet verdens beste barnehagetjenester i andre land.) Listen over hvor vi tjener penger er uendelig lang, men den må bli lengre.

Verdien av profitt, er velferd og levende lokalsamfunn. Profitt skapes av arbeid og kapital. Eller folk og penger. Vi trenger mer av begge deler, hvis vi skal bygge en fremtid som er minst like god som vår nåtid.

For mest av alt er vi en gjeng utslippsprofitører. Vi har tjent oss styrtrik på å skape utslipp. Det gjør vi fortsatt, og det skal vi fortsatt gjøre en god stund til. Men vi skal leve mindre av det (med mindre utslipp), og må derfor leve mer av noe annet. Vi må rett og slett leve av å få utslippene ned.

Det er her nye næringer kommer til, som for eksempel grønn industri. Sammen med videreutviklingen av andre næringer vi lever av i dag, som havbruk og reiseliv, kan vi bygge og trygge velferden i generasjoner fremover.

I denne diskusjonen, om nye næringer og utviklingen av de vi har, så oppstår det noe merkelig. En slags kortslutning av samfunnsligningen. Det blir en diskusjon om vi «trenger det». Om vi ikke bare kan la være. Hvis vi fortsatt vil ha lønnsomme bedrifter som skaper jobber og betaler for velferden, så er det jo ganske åpenbart at svaret er ja. Særlig når vi skal leve mindre av å skape utslipp.

Har vi blitt så rike, at vi har glemt hvordan rikdommen vår blir til? Til å være et land som har blitt styrtrike på å tjene penger, så har vi av og til et litt underlig syn på det å tjene penger. I ordskiftet fremstilles det til og med som noe negativt. Utsagn som «Dette gjør xxxx kun for å tjene penger», er en gjenganger. Svaret er ja. Og det er bra!

Vi trenger flere som vil tjene penger, for slik tjener vi som fellesskap penger. Og ser vi nærmere på hvor mye penger vi faktisk må tjene for å fylle gapet etter oljen og gassen, så burde vi (nesten) avlyse sommerferien og hive oss rundt, alle sammen.

Et godt eksempel på dette smått underlige ordskiftet var da Dagsavisens kritiserte Jonas og Erna på lederplass i valgkampen 2021, for å ikke ta «innover seg at det er en klima- og miljøkrise og ikke en forretningsmulighet vi står foran».

Den hovedstadsbaserte og fellesskapssubsidierte avisa, fjernt fra kilden til egen finansiering, tok naturligvis helt feil. Å bidra til å redde verden er en strålende forretningsidé– enten det er ved å bidra med mer mat fra havet, batterier og eller industriprodukter bygd på norsk fornybar kraft. Det har det vært helt siden den første fiskeeksporten på 800-tallet, hvor Nord-Norge sto for 80 prosent av eksporten fra landet vårt.

Vi må altså gå fra produksjon og salg av klima- og miljøproblemer som hovedkilde til vår velferd, til å leve mer på å ta vare på naturen, miljøet og klimaet.

Fra utslippsprofitører til klimaprofitører – eller bærekraftsprofitører, om du vil.  

Smak litt på de ordene. Noen vil si at de er negativt ladet.  Jeg vil si at de er ladet med skytset vi trenger - for å sprenge oppfatningen om at det er galt å tjene penger.  

Vi har ikke råd til å bli moralsk indignerte av suksess og overskudd. I det verste munnhuggeriet virker det nesten som om at adelsmerket er ulønnsomme bedrifter på vei til skifteretten. Det kan vi ikke leve av.

Det må være lov å lykkes. Jantelovens tvangstrøye har ingen plass, hvis vi skal vi ha det like bra i morgen som i dag. Sammen må vi fremelske og dyrke små og store suksesser.

Og blir enkeltes private rikdom for kvalm å se på, ja så skattlegg den, men ikke bli mot profitten i seg selv. Skattlegg hyttepalasser, men ikke arbeidsplasser. Vi trenger hver overskuddskrone vi kan skape. Den er kilden til skolen til ungene våre, sykehjemsplassene til foreldre og besteforeldre, asfalten på gata i nabolaget, kulturhuset, parken og forsvaret av landet vårt – alt av fellesgoder vi nyter godt av.  

Under pandemien klappet vi for alle som sto i frontlinjen. Alt fra sykepleiere til folk i butikkene våre. Vi sto på barrikadene for arbeidsplassene til folk som ble gjort ulønnsomme over natten, fordi myndighetene stengte dem ned. Vi må fortsette å stå på barrikadene og klappe for alle som skaper lønnsomme bedrifter og arbeidsplasser.

Ja, vi bør faktisk skrive en ode til alle som vil lykkes. Ta den med i aftenbønnen, og håpe vi blir bønnhørt.

Dette er en ode

til alle som våger og tør

som pantsetter hus og hjem

for å forfølge en drøm

om å skape noe å leve av

til de som ofrer hvert morgendrag

hver kveld og natt

vi skylder deg vår takk

sånne som deg trenger vi ha flere av.

Riktig god og profitabel sommer.

--------

Daniel Bjarmann-Simonsen
Avtroppende regiondirektør
NHO Nordland