Behov for mer dialog og samarbeid mellom bedrifter og myndigheter

Bedre samarbeid mellom bedrifter og myndigheter er nødvendig for å nå bærekraftsmålene og gjennomføre den globale dugnaden som må til. Tettere samarbeid mellom norske myndigheter og bedrifter kan sikre at man får gode utviklingseffekter av investeringer. Norad bør i sin handlingsplan lage prinsipper for samarbeid med næringslivet.  

Det er et stort potensial for å jobbe mer på tvers, både mellom det private og offentlige - og mellom ulike sektorer. Dette kan skape synergieffekter for eksempel gjennom digitalisering, mer effektivt landbruk, mer satsing på fornybar energi og bruk av denne. 

Det er viktig å benytte seg av norske bedrifter som alt har etablert seg i utviklingsland. De har opparbeidet seg viktige erfaringer og kompetanse og kan være viktige bidragsytere til vekst. De kan også være døråpnere for andre selskaper som søker å etablere seg i utviklingsland. 

Vi må i større grad i fellesskap analysere muligheten for utvikling av lokale verdikjeder i tilknytning til norske bedrifters engasjement. Det er store ringvirknings- og utviklingseffekter som kan økes ved å samordne innsatsen. 

Strategisk samarbeid må styrkes

Norske bedrifter som investerer i utviklingsland, har et langsiktig perspektiv og tar med seg viktige verdier og erfaringer fra norsk arbeidsliv ut. Det gjør dem til gode utviklingspartnere. Bedriftene er tett på en rekke utfordringer knyttet til rammebetingelser som ikke bare berører egen drift, men også samfunnet rundt. Det kan dreie seg om alt fra svake utdanningssystemer, til styresett, til regulatorisk rammeverk. Her har norske bedrifter sammenfallende interesser med norsk utviklingspolitikk, og her ligger også potensialet for strategiske partnerskap.  

Flere bedrifter har allerede lokale leverandørutviklingsprogrammer som kan skaleres opp i strategiske partnerskap. Enda viktigere enn bedrifters direkte jobbskaping, er kanskje den indirekte jobbskapingen – som for eksempel kan finne sted langs hele verdikjeden til en bedrift, gjennom datterselskapers virksomhet eller ved å gi tilgang på kritiske tjenester, som energi eller telekom. En annen mulighet er å legge til rette for lokal kompetansebygging (særlig yrkesfaglig), noe som har stort potensial for økt samarbeid mellom private og offentlige og har stor utviklingseffekt. 

Norad etablerte i 2017 en egen utlysning for strategiske partnerskap med næringslivet. Målet med ordningen er å bruke næringslivet til å løse viktige utfordringer i utviklingsland. Prosjektene som finansieres i ordningen er ofte knyttet til rammevilkår, og skal bidra til en mer konkurransedyktig bransje eller verdikjede som helhet, samt bidra til arbeidsplasser og vekst. Et krav for prosjektene er at det skal være et samarbeid mellom minst en bedrift og en ikke-kommersiell aktør.

Det er fortsatt en del faktorer som legger begrensninger på effekten av ordningen. Det geografiske og sektorielle nedslagsfeltet begrenser seg til ni land og tre sektorer. Norad har utviklet et system der mulige partnerskap blir bedt om å levere prosjektskisser. For bedriftene fremstår søknadsprosessen som omstendelig og lite næringsvennlig. 

Ideen med partnerskap er at det ikke kun er en søknadsordning, men at det også er en dialog mellom utestasjonene, Norad og bedriftene om å identifisere mulige prosjekter med utviklingspotensial. Det er viktig med en proaktiv rolle, aktiv rådgivning og saksbehandlere som har kunnskap om næringslivet. Slik kan man aktivt bygge på bedriftenes tilstedeværelse og bidra til at bistandsmidlene virker addisjonelt slik at de utløser ekstra aktivitet fra bedriftene. 

Fremfor alt er det viktig at ordningen blir stor nok til at den blir interessant for større prosjekter, samt at den må være mer forutsigbar. Dersom bedriftene skal gjøre større investeringer må de ha tilstrekkelig planleggingshorisont og vite hva rammebetingelsene er, også over flere år. 

Tiltak:  

  • Strategisk partnerskap-ordningen må oppskaleres, både i tidshorisont og med midler. Den bør ha en ramme på minimum 250 millioner i året. Da vil bedriftene ha tilstrekkelig forutsigbarhet for å kunne gå inn i større prosjekter, som muliggjør katalytiske effekter.  
  • Strategiske partnerskap bør kunne brukes i flere sektorer og land. Flere bedrifter er engasjert i land som ikke omfattes av ordningene fordi landene ikke regnes som fattige nok, selv om regionene som bedriftene opererer i er svært fattige. Her må det være større fleksibilitet. 
  • Strategisk partnerskap utvides til eksplisitt å inkludere program for trepartssamarbeid og sosial dialog uavhengig av sektor. 
  • Det er behov for større forutsigbarhet og informasjon i forkant av utlysninger. Det bør vurderes å bruke regionale nettverk for å spre informasjon om fordelene ved å inngå strategiske partnerskap. 
  • Bedriftene bør involveres mer i ordningen, og virkemiddelapparatet må utvikle næringslivskompetanse for aktiv rådgivning. Ambassadene bør spille en rolle som lyttepost og kobler for nye partnerskap. For eksempel kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i større investeringer fra bedrifter og bidra til å bygge opp lokale verdikjeder.  

Økt nordisk samarbeid på næringssatsinger i utviklingsland

Alle de nordiske landene er små og åpne økonomier, avhengige av handel og verdensmarkedspriser. Og i løpet av de siste årene har alle landene tapt markedsandeler i det globale eksportmarkedet. Samlet er Norden den ellevte største økonomien i verden. Sammen kan vi utrette mer enn vi kan hver for oss.  

Felles nordiske målrettede satsinger i utviklingsmarkeder kan gjøre grupperinger av nordiske selskaper mer konkurransedyktige i arbeidet med å løse store samfunnsutfordringer i utviklingsland. Det kan tenkes felles anbudsprosesser og samarbeid der bedrifter utfyller hverandre. Det bør vurderes felles sektorprioriteringer slik kan man får til større satsninger og gjør seg mer relevante både for næringslivsaktører og nasjonale myndigheter. 

Team Norway bør i flere tilfeller utvides til et “Team Nordic” der det vurderes hvordan nordisk kompetanse og næringsliv best kan kobles på aktuelle prosesser. Utenrikstjenesten og virkemiddelapparatet bør koordinere slike felles fremstøt i samarbeid med næringslivet. Det forutsetter også en tydeligere koordinering internt i det norske virkemiddelapparatet og avklaring av roller og mandat mellom de forskjellige fagdepartementene og virkemiddelaktørene. 

Tiltak: 

  • Norge tar initiativ til å lage egne eksportsatsinger mot nye markeder sammen med virkemiddelapparatet i de nordiske landene. 
  • Norge tar initiativ til et nordisk ambassadesamarbeid både i afrikanske land og i mellominntektsland. 

«Nordic CEOs for a Sustainable Future» er et samarbeid for å oppnå Parisavtalen og FNs bærekraftsmål

For å oppnå Parisavtalen og FNs bærekraftsmål (UN Sustainable Development Goals) er det nødvendig med sterk ledelse fra privat sektor i forskjellige bransjer på tvers i Norden, og økt statlig og privat samarbeid.

En gruppe nordisk-baserte konsernsjefer, der blant andre Telenor, Equinor og Yara deltar, har i denne sammenheng gått sammen i en felles forpliktelse om å integrere FNs bærekraftsmål i sine forretningsstrategier. «Nordic CEOs for a Sustainable Future» er et forum for erfaringsutveksling mellom konsernsjefene i disse selskapene. Det er videre en plattform for samarbeid med de nordiske statsministrene om hvordan bedrifter best kan akselerere sine bidrag til en bærekraftig utvikling.

I en felles uttalelse med de nordiske statsministrene i Reykjavik i august 2019 forpliktet konsernsjefene seg til å fokusere på klima, samt på mangfold og inkludering. Gruppen lanserte en veileder for styring av klimarisiko den 21. mai 2021 som har som mål å inspirere alle selskaper til å starte prosessen med å integrere TCFDs anbefalinger (Task Force on Climate-Related Financial Disclosures), også utenfor Norden. Det neste er en ambisjon om en tilsvarende praktisk veileder for hvordan selskaper kan øke mangfold og da spesielt kjønnsbalanse.

«Nordic CEOs for a Sustainable Future» vil i økende grad promotere hvordan Norden viser vei der målet er å inspirere andre regioner til å akselerer arbeidet med de globale målene.

Styrke sosial dialog i utviklingsland

Sosial dialog er et viktig virkemiddel for økonomisk og sosial samhørighet. God sosial dialog spiller en viktig rolle for rettferdige og anstendige arbeidsforhold, inkludering og styrket konkurranseevne. Norge og de nordiske landene har sterke tradisjoner for trepartssamarbeid og de sosiale partnerne kan medvirke med kunnskap og ekspertise. Et styrket trepartssamarbeid mellom arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner og offentlige myndigheter for å fremme anstendig arbeid og kampen mot moderne slaveri foreslås inkludert mer eksplisitt i bedriftsstøtteordningen.  

I mange land har et tett samarbeid med arbeidslivets parter blitt enda viktigere under pandemikrisen. I land som har en velfungerende sosial dialog har myndighetene raskt kunne hente innspill fra fagforeninger og arbeidsgivere for å forstå hvor skoen trykker. Partene har også tatt ansvar for å spre kunnskap om viruset og utviklet veiledere som har sikret smittevern på arbeidsplasser. Arbeidslivets parter har også vært viktige aktører i samarbeid med myndighetene for utvikling av nasjonale tiltak og stimuleringsordninger. Fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner vil også spille en svært viktig rolle i gjenoppbyggingen etter pandemien.  

Samtidig som trepartssamarbeidet og sosial dialog er blitt viktigere for stabile og gode rammevilkår for arbeidsliv og jobbskaping har donorers villighet til å støtte kjernen i sosial dialog gjennom ILO sunket. Mange donorer prioriterer i stedet prosjekter som har en sosial dialog komponent, men som gjerne adresserer andre tema som HIV/Aids, migrasjon, etc. Norske myndigheter har gjennom mange år vært best i klassen gjennom sine ubundne kjernebidrag til ILO. I tillegg har norske myndigheter støttet kapasitetsbyggingsprogrammer for arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner gjennom programmer i regi av LO og NHO. Dette arbeidet bør videreutvikles og også gjelde for virksomheter som ønsker å arbeide målrettet med ansattinvolvering. 

Tiltak: 

  • Støtten til trepartssamarbeid, sosial dialog og anstendig arbeid må utvides og styrkes.  
  • Norske myndigheter må være en pådriver internasjonalt for å løfte betydningen av sosial dialog i utviklingsland, herunder oppfordre andre donorer til å vri sin ILO støtte mot kjernestøtte og prosjekter som fokuserer på trepartssamarbeid om rammebetingelser og arbeidsliv. 

Behov for satsing på fag- og yrkesutdanning

For at land skal kunne vokse økonomisk trengs det tilgang på kompetent arbeidskraft, i både privat og offentlig sektor. Samtidig krever et høyere velferdsnivå at produktivitet og kompetanse øker. 

I svært mange utviklingsland er tilgang til kvalifisert arbeidskraft en stor utfordring for næringslivet, samtidig som svært mange ungdommer ikke finner en god jobb. Dette gapet mellom næringslivets behov og unges kompetanse representerer et stort tap, og ofte ender bedrifter opp med å etablere egne omfattende opplæringsprogrammer for å sikre tilgang til egen kompetanse.  

Det er svært nærliggende mange steder å forsøke å etablere næringslivssamarbeid om fag og yrkesutdanning for å bidra til å løfte kompetansen i en sektor eller verdikjede. Her vil ofte bedriftene og norske myndigheter ha sammenfallende interesser. Bedriftene trenger kvalifisert arbeidskraft og må møte forventningene og krav om å sysselsette lokal arbeidskraft. 

For å bøte på dette trengs det tettere samarbeid mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonene. Her har både norske myndigheter og bedrifter interessant kompetanse og erfaring gjennom den norske modellen for yrkesopplæring. Gjennom tettere samarbeid mellom bedrift og skole vil man få en tettere kobling mellom skolebenken og arbeidsliv, og bidra til at skolene utdanner kompetansen som næringslivet etterspør.  

Et annet område hvor det er stort potensial for samarbeid mellom bistand og næringsliv er innenfor "på jobben-opplæring" (tilsvarende lærlinger). Ved å tilby elever i yrkesfaglige utdanningsløp muligheten for å ta deler av utdannelsen gjennom hospitering i bedrift vil man sørge for at kandidater får yrkesrettet erfaring. Slike ordninger er ofte lite utbredt, noe som både skyldes innretting av utdanningstilbud og hindre slik som finansiering og forsikringer. 

Det finnes per i dag ikke egne ordninger i Norad for næringslivssamarbeid rettet mot yrkesutdanning, men det kan inngå som et tema i andre ordninger, som for eksempel strategiske partnerskap. Norads siste ordning for yrkesfaglig utdanning "Building Skills for Jobs" ble avviklet for flere år siden.  

Tiltak: 

  • Norge må avsette en betydelig del av utdanningsbistanden til tiltak som bidrar til bedre yrkesopplæring i utviklingsland. En ny, brukervennlig søknadsordning bør vurderes etablert. 
  • Det bør vurderes å etablere et lærlingefond for å stimulere til opplæring i bedrift i utviklingsland.  
  • Innovativ bruk av digitale løsninger kan øke volum og sikre en trygg rettighetsbasert finansiering hvor pre-kvalifiserte bedrifter mottar tilskudd basert på en fast sats per kandidat som gjennomgår opplæring i bedrift. 

Bedre samspill og bruk av utviklingsbankene

Multilaterale finansieringsinstitusjoner som Verdensbanken er viktige kanaler for resultatorientert norsk bistand. Samarbeidet med næringslivet må tillegges økt vekt i årene som kommer. Mens myndigheter og multilaterale organisasjoner kan utarbeide normer og regelverk, er det ofte næringslivet som kommer opp med praktiske løsninger og som har økonomiske ressurser til å forfølge disse. Bedre erfaringsutveksling og samarbeid mellom offentlig og privat sektor, både nasjonalt og internasjonalt, er derfor av største viktighet dersom vi skal lykkes med å nå bærekraftsmålene og andre overordnede målsetninger for multilateralt samarbeid.  

Kunnskap om prosjekter i utviklingsbankene gir også muligheter for å delta i prosjektutforming og deltakelse utover de land og regioner hvor norsk bistand har sitt hovedfokus. India er f.eks. det landet som får mest midler fra Asiabanken (ADB) med Kina som en god Nr.2. Og India har flest prosjekter gjennom Verdensbanken. Mange prosjekter er innen sektorer hvor Norge har stor kompetanse, som fornybar energi, grid, vannrensing, avfallshåndtering, landbruk og fiske/-fiskeoppdrett m.m. Utviklingsbankene forvalter over 20 milliarder av Norges bistandsbudsjett årlig. Norske bedrifter deltar i liten grad i oppdrag knyttet til utviklingsbankenes prosjekter, i motsetning til bedrifter fra våre naboland. Norske myndigheter må legge bedre til rette for at også norske bedrifter kan delta i slike aktiviteter. 

Prosjektkunnskapen er i markedet, hos landets myndigheter og internt i bankene. Flere utviklingsbanker etterlyser norsk ekspertise og fagledere. Norge bør satse mer på at norske eksperter får utlyste stillinger i de ulike utviklingsbankene som mottar norske midler. Disse ekspertene må bruke det norske virkemiddelapparatet som formidler til næringslivet om investeringsmulighetene som oppstår. Risikoen for hver enkelt bedrift må tas ned blant annet ved at de får riktig og god informasjon om hva som skal til for å få kontrakter og oppdrag. 

Tiltak: 

  • Tilgjengeliggjøre informasjon og gi bistand til bedriftene om muligheter i utviklingsbankene. 
  • Ambassadene og Innovasjon Norge må informere om prosjekter og finansieringsmuligheter i de land der utviklingsbankene har relevante prosjekter.  
  • Det bør satses på økt rekruttering av nordmenn til fag- og lederstillinger i utviklingsbankene.