F.v. administrerende direktør i NHO Service og Handel, Anne-Cecilie Kaltenborn, og NHO-sjef, Ole Erik Almlid. Foto: Baard Fiksdal.
─ Det er utenkelig at offentlig monopol på pleie og omsorg er en god løsning når eldrebølgen slår inn for fullt. Debatten om dette plages av myter og stråmenn. Nå får vi snart et faktagrunnlag som endrer det, skriver Ole Erik Almlid og Anne-Cecilie Kaltenborn i DN.
Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 29. november 2020
Eldrebølgen er over oss. Om ti år vil det for første gang være flere eldre enn barn og unge i Norge. I løpet av den kommende stortingsperioden runder den store etterkrigsgenerasjonen 80 år.
Mens vi feirer at våre foreldre og besteforeldre lever lengre og bedre, betyr det også at pensjonsutgiftene blir stadig større. Samtidig blir inntektene som skal betale for velferden mindre. Og på toppen av dette skal velferdsstaten fortsette å hjelpe folk i alle aldre som får sykdommer, skader eller behov for hjelp i løpet av livet.
Vi har sågar forventning om at tilbudet skal utvikle seg og bli bedre.
Dette er en farlig cocktail dersom vi ikke møter utfordringen med pragmatisme, kunnskap og klokskap. Under ett år før stortingsvalget må debatten handle om mulige løsninger, læring fra inn- og utland og relevant nyskapning.
Men den politiske debatten i dag handler ikke om dette. I stedet for å være faktabasert og fremtidsrettet, preges debatten av polariserte påstander og stempling av private tilbydere som profittjegere. Vi har ikke tid til dette lenger dersom vi skal sikre folks velferd også i fremtiden. Det er på tide å legge vekk usaklig stråmannsretorikk om private bedrifters rolle og betydning for vår felles velferd.
Vi må begynne å se på fakta.
Om kort tid legger det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget Velferdstjenesteutvalget frem sin rapport om private aktører i offentlig finansierte velferdstjenester. Utvalget vil gå dypt inn i mange av de store spørsmålene om private og offentlige velferdsleverandører. I stedet for å kjøre seg fast i myten om superprofitt i private sykehjem, vil utvalget en gang for alle avklare hva som er fakta.
Det er viktig for oss alle å vite hva helsekronene går til og her kan vi nå nærme oss en fasit.
Utvalget skal ikke diskutere for eller mot bruk av private, men kartlegge det private innslaget i velferden og foreslå hvordan offentlige penger kan brukes på best mulig måte.
Det er dette debatten videre må ta utgangspunkt i.
Det er en selvfølge at det stilles tydelige krav til både innhold og kvalitet i tilbudene som leveres. Når det offentlige investerer i velferdsmiksen, skal selvsagt hver krone brukt gi mest mulig velferd for pengene. Men det må gjelde uavhengig av om tjenesten leveres offentlig, ideelt, privat eller gjennom en miks av de tre.
Det viktige må være hvordan vi får mest kapasitet og kvalitet for fellesskapets penger.
Utfordringene foran oss er så store at det offentlige ikke klarer å løse dem alene. Derfor kan og bør vi heller ikke organisere alt helt likt. Vi trenger et mangfold av alternativer som kan lære av hverandre, utvikle teknologi og nye måter å jobbe på for å hjelpe flere, samtidig som kostnadene holdes nede.
Det beste for Norge er en velferdsmiks – hvor det offentlige og private jobber sammen på flere ulike måter for å skape et best mulig tilbud i møte med de store omsorgsutfordringene som er rett foran oss. Monopoler har aldri bidratt til mer kvalitet, kapasitet eller innovasjon.
Koronapandemien har vist hvor viktig det er å ha et offentlig helsevesen med kvalitet og tilstrekkelig kapasitet. Men pandemien har også gitt oss en liten forsmak på hvordan det kan bli når kapasiteten i helsevesenet er på bristepunktet, og hvor sårbart Helse-Norge er uten private som en del av velferdsmiksen. Vi kunne ikke klart oss uten en miks av et sterkt offentlig helsevesen og private sykehus og fastleger, som har stilt opp og levert tjenester for fellesskapet i stort monn. Det er utenkelig at et offentlig monopol hvor færre får bidra innenfor pleie og omsorg, er en god løsning når eldrebølgen slår inn med full styrke.
Så hvordan skal det da gå om vi får en utvikling hvor den private delen av velferdsmiksen skvises ut?
Det bør bekymre alle som er opptatt av å bevare fremtidens velferdssamfunn. Hvordan skal vi kunne løse de enorme omsorgsutfordringene foran oss om vi som representerer over titusenvis av ansatte og hundrevis av bedrifter over hele landet, ekskluderes fra å bidra? Hva gjør politikerne da?
Vi stiller spørsmålet og ser frem til en debatt basert på fakta, kunnskap og pragmatisme.