Regiondirektør Daniel Bjarmann-Simonsen i NHO Nordland og regionleder Rita Lekang i LO Nordland.
Nu skjer d! Det er klondykestemning i nord. Fra Mosjøen i sør til Berlevåg i nord, vokser store grønne industriprosjekter frem. Kartet fylles med prosjekter som vil bidra til å nå klima- og bærekraftsmålene, samtidig som vi skaper jobber og verdier. Det er det som er samfunnsligningen vår. Ikke noe nytt, bare grønnere og smartere.
Kronikk skrevet av regiondirektør Daniel Bjarmann-Simonsen og LO regionleder Rita Lekang
Gjennom de siste 20 årene har folk møttes her nord på storslåtte konferanser om de uendelige mulighetene i landsdelen, gjerne presentert i panegyriske ordelag og med blankpolerte glansbilder om en skinnende fremtid, hvor vi er motoren og løsningen på all verdens problemer. Likevel har fint lite skjedd. Alle ressursene og forutsetningene vi har for å lykkes, har ikke utløst nevneverdig mye. Forskjellen nå er at nå, er at nå skjer det. Glansbildene er i ferd med å bli virkelighet.
Det skjer fordi vi nærmere oss 1.5 graders oppvarming raskere enn noen gang før.
Det skjer fordi eldrebølgen ikke lenger et fenomen i de ytterste kolonnene i Finansdepartementets perspektivmeldinger.
Det skjer fordi vi står midt i det. En ny kriseforståelse mobiliserer. Et taktskifte som tvinger frem nye svar på spørsmålet om hva vi skal leve av i fremtiden, når olje- og gass blir en mindre del av svaret.
Nå skjer det fordi Europas Green Deal ikke er en grønnvaskingskampanje, men en game changer. Markedene som ikke var der i drømmene og glansbildene fra mulighetsstudien vi hørte om på konferansene, er i ferd med å reguleres frem. Bedriftene og kapitalen er i full endring. Markedet responderer på politikk. De responderer ikke på mulighetsstudier som aldri blir understøttet av politikk. Men nå er bærekraft i ferd med å bli konkurransekraft. Regulering og incentivering utløser investering i nye jobber og verdiskaping i Mosjøen, Mo i Rana, Glomfjord, og Narvik, for å nevne noen.
Det er dette som er vår tids fortelling, og det er derfor listen med prosjekter her nord vokser i voldsomt tempo. Men ingen vekst uten voksesmerter. Voksesmerter er et godt tegn, men de forsvinner ikke av seg selv. Det er mange steder det gjør litt vondt om dagen, men aller verst er det når det kommer til å få tak i folk. Vi må ha nok folk til jobbene. Det vi ser ved flere av de store grønne industrieventyrene, som for eksempel i Mosjøen og Mo i Rana, er at folk finner det så spennende, at de valfarter til de nye jobbene. Den grønne industrireisingen er en magnet. Et svar på problemet vi har slitt med siden 60-tallet her nord, fraflyttingen.
Det kan skje i Salten også, ikke bare nord og sør for regionen. Balastrs grønne stålprosjekt kan bli en av magnetene som snur 10-år med fraflytting og endeløse diskusjoner om hvilken skoler og barnehager vi skal legge ned, fremfor hvilke nye vi skal bygge; hvilke kulturtilbud vi har råd til og hvilken veistubb som i år får et nytt dekke asfalt. Velferden vår avhenger av at vi skaper nye jobber, som kan betale for den. Blastr kan bli en av svarene i Salten, med inntil 1200 nye jobber, dersom de lykkes.
En annen voksesmerte vi pådrar oss med den nye given vi har i industrien, er naturligvis at store prosjekter ikke kommer uten store endringer. Endringer av samfunn, men også natur og landskap. Industri krever plass, den krever kraft og den utløser behov for nye boliger, barnehager og skoler. Det betyr at vi må ofre arealer som i dag ikke er bebygde. Det er en pris vi er vant til å betale. Det ville ikke vært noe Sulitjelma uten gruvedriften, som nå kanskje skal stå opp fra de døde, eller et Sørfold uten Elkem Salten. For å nevne to nærliggende eksempler. Vi har bygd landet før. Nå kan og må vi bygge det videre, skal vi trygge velferden vår. Skal vi gjøre det, må vi ha kunnskap om hva vi kan og bør gjøre. Og det er det saken handler om nå, å innhente kunnskap. Kanskje er det sider ved planene som bør løses annerledes enn først tenkt, slik at vi ikke forsaker viktige verdier i samfunnet og naturen vår. Kanskje er det forhold som blir enda bedre, enn vi først trodde. Det er kjernen i konsekvensutredning. Ethvert prosjekt som har lyktes, har vært igjennom en slik syretest. Mange av de som ikke har lyktes, har ikke det.
Salten kan bli en del av det nye grønne industrieventyret. Snu fraflytting og nedleggelser til en ny giv for lokalsamfunnene. Svarene får vi ved å hente inn kunnskap. Kunnskapen får vi gjennomen en konsekvensutredning. Svaret bør derfor bli ja til å konsekvensutrede, så får svaret på om det blir bygging, komme når vi vet mer. Som seg hør og bør.