Ingebjørg Harto: Boosterdose for det grønne skiftet

Publisert

Foto: Pixabay.

EUs grønne skifte er allerede et begrep, men nå får det en boosterdose med politikk-trykk fra sentralt hold.

Artikkel skrevet av Ingebjørg Harto, direktør NHO Brussel. Først publisert i Nationen 16. desember 2021.

En ny regjering har overtatt roret i Tyskland og om 14 dager overtar Frankrike det roterende formannskapet i EU. Overgangen til fornybarsamfunnet gjennomsyrer den nye tyske regjeringserklæringen. Frankrikes program for formannskapet har fokus på Green Deal og å lande enighet om de viktige reguleringene for å få dette til.

Den fransk – tyske motoren i Europa kan være pådriveren som trengs for gjennomføringen av endringer som muliggjør klimanøytralitet i 2050.

Siden EU fortsatt er vårt desidert viktigste og nærmeste marked, gir det store muligheter for norske bedrifter og norske arbeidsplasser – forutsatt at både næringsliv og myndigheter ser og utnytter mulighetene.

Tysk ambisiøs klimapolitikk; mer fornybar og utfasing av kull. Ambisjonen er å gjøre Tyskland klimanøytral fem år før resten av EU, altså i 2045. Å klare dette og samtidig fase ut både kullindustrien og kjernekraften vil bli krevende.

Regjeringskameratene SPD, De Grønne og FDP mener det er på høy tid at energisystemet legges om for å nå klimamålene. Uansett gir politikken norsk næringsliv to store muligheter: økende tysk etterspørsel etter norske fornybarløsninger og et Tyskland som en enda mer betalingsvillig gasskunde i sin iver etter å fase ut kull.

Det skal ikke stå på ambisjonene til den nye regjeringen. Regjeringen ønsker at 80 prosent av det tyske elektrisitetsbehovet skal komme fra fornybar allerede i 2030. Den planlegger å installere 200 gigawatt (GW) solcellepanel og 30 GW offshore vind innen 2030.

15 millioner helelektriske personbiler skal rulle på Tyske veier innen 2030. Solcellepaneler blir obligatoriske på nye næringsbygg. To prosent av landarealet i Tyskland skal settes av til vindkraft og den administrative godkjenningsprosessen for vindparker skal gjøres enklere og raskere, og parkenes rettslige stilling skal styrkes.

Dette gir utvilsomt store muligheter for norske, grønne elektriske verdikjeder til å levere varer og tjenester til et marked i enorm vekst, og som vil trenge nye løsninger for å frakte elektrisiteten fra til dels nye produksjonslokasjoner.

Statkraft kjøpte seg i høst inn i vindparker i Tyskland for å utbedre og oppgradere dem, og dette er forhåpentlig et av mange kommende eksempler der Tyskland etterspør norsk ekspertise innenfor kraftindustrien.

Også innenfor utviklingen av smarte nett kan Norge levere etterspurte tjenester til våre tyske venner. Også Tyskland ønsker nett som bidrar til at strømkundene bruker strømmen mer effektivt og at kapasiteten i strømnettet utnyttes bedre. Nettløsninger blir også viktig for utslippsreduksjoner, for bedre utnyttelse av den fornybare kapasiteten.

Gass for kull. Olaf Scholz regjering har programfestet at det siste kullkraftverket skal legges ned i 2038, selv om den ideelt sett ønsker full stans allerede i 2030. Dette vil ikke bare kreve en massiv utvikling av ny fornybar energi, men også bygging av moderne gasskraftverk for å oppretthold nødvendig forsyningssikkerhet.

Mellom 2019 og 2030 vil 25 GW kullkapasitet forsvinne, og man forventer at den tidlige utfasing av kull betyr at Tyskland vil trenge ytterligere 17 GW i gassfyrt kapasitet. Med både kjernekraft og kull ute er naturgass den aksepterte broen over til fornybarsamfunnet, slår den nye regjeringen fast. Men – nye gassturbiner må kunne omgjøres til "hydrogenproduksjon med karbonfangst".

Frankrike: Produksjon, solidaritet og regulering. Prioritetslisten for det franske formannskapet inkluderer alt fra å fremme EUs teknologiske agenda til å tilpasse handelspolitikken til klimamålene. "Vi må definere sammen hva Europa i 2030 vil være, og dette franske presidentskapet skal være muligheten til å forestille seg en ny europeisk modell, en modell for produksjon, solidaritet og regulering" sa Macron i forbindelse med fremleggelsen.

Den store reguleringspakken presentert av Kommisjonen i sommer, Fit for 55, er sentral for EU for å nå målet om at EU skal å bli klimanøytralt innen 2050.

Frankrike ønsker å fremme alle forslagene i denne pakken, herunder å lande en enighet om den foreslåtte karbontollen (CBAM). Dette er viktig å merke seg fra et norsk perspektiv. Det er sentralt at en innføring av en karbontoll må sikre at ikke eksisterende kompensasjonsordninger og kvotetildelinger fases ut før man ser at det nye systemet fungerer.

I tillegg vil Frankrike fremme sammenhengen mellom handelspolitikk og politikken for klima og biologisk mangfold.

Digital suverenitet og industripolitikk. Frankrike ønsker å øke EU-investeringer og tiltrekke talent til Europa for å utvikle og skape nye digitale aktører og startups, særlig gjennom institusjonelle investorer. Når det gjelder lovgivning, vil EUs Digital Services Act (DSA) og Digital Markets Act (DMA) være prioriteringene digitalt.

I et forsøk på å styrke Europas strategiske autonomi, og bidra til en ny europeisk industripolitikk løfter Frankrike fram behovet for å investere mer i strategiske sektorer inkludert hydrogen, batterier, sky-teknologi, helse og kulturindustrien, og kunngjorde at flere investeringsplaner og industrielle allianser vil bli lansert før mars.

Noen av disse sektorene er allerede dekket av EU-kommisjonens viktige prosjekter av felles europeisk interesse (IPCEI). I denne sammenhengen er det også interessant at så å si alle IPCEI-ene er initiert av og har tunge interesser med fra nettopp Frankrike og Tyskland.

Boosterdose. Tyskland og Frankrike har alltid vært (de) sentral driverne av utviklingen av EU. De har også under Merkel funnet sammen i ønsker om å la store europeiske aktører slå seg sammen for å bli såkalte European Champions for å kunne konkurrere globalt.

Med sine respektive planer for det grønne skiftet nasjonalt, fremmet av den grønne agenda i EU og en industri og digitaliseringspolitikk som på relativt kort tid skal omskape den europeiske økonomien, er det vanskelig å se for seg noe annet enn at disse to fortsatt vil være avgjørende for den økonomiske utviklingen i Europa.

Og da også for mulighetene for norsk eksport og norske arbeidsplasser. Det er bare å stille seg i kø for å være med på ferden!