Den første lov om sykeforsikring ble innført i 1911. Til å begynne med omfattet syketrygden bare lønnstakere med lav inntekt, men den ble gradvis utvidet. Fra 1956 var alle lønnsmottakere inkludert. Sykeforsikringen ble tatt inn i folketrygden fra 1. januar 1971. Samtidig ble retten til sykepenger utvidet og satsene for sykepenger forhøyet. I 1974 ble antall karensdager, det vil si dager den sykmeldte selv må bære kostnaden ved å være borte fra jobben, redusert fra 3 til 1.
Dagens sykepengeordning, som gir full lønnskompensasjon opp til 6G, ble innført i 1978 etter et enstemmig vedtak i Stortinget. Bakgrunnen for ordningen var at enkelte grupper arbeidstakere, ofte funksjonærer, allerede hadde forhandlet seg fram til full lønn ved sykdom, eller hadde arbeidsoppgaver som ikke krevde fysisk tilstedeværelse, slik at de hadde mulighet til å kombinere sykdom med arbeid. Mange arbeidere hadde ikke denne muligheten. Reformen bidro til sosial utjevning ved å sikre like vilkår for alle, uavhengig av stilling eller yrkesposisjon.
Før 1978 eksisterte det forskjellige avtalefestede ordninger som sikret arbeidstakerne ytelser i tillegg til den kompensasjonen som folketrygden ga. Om lag ¾ av lønnsmottakerne var omfattet av ordninger som ga en kompensasjon på 90 prosent eller mer fra fjerde sykedag. En slik ordning var Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) og LOs Avtale om tilleggstrygd av 7. januar 1957. Regelendringen i 1978 førte til at det ikke lenger var behov for en slik avtale, og fondet for sykepenger ble delt mellom partene. N.A.F.s andel gikk til å etablere N.A.F/NHOs Arbeidsmiljøfond.
I sykepengeordningen fra 1978 ble det innført egenmelding for fravær opp til 3 dager og den siste karensdagen forsvant. Ordningen var først begrenset oppad til 12G, og da slik at 1/3 av inntekten mellom 8 og 12G ble regnet med i inntektsgrunnlaget. Den øvre inntektsgrensen ble satt ned til 8G i 1983 og til 6G i 1985. Maksimal sammenhengende varighet på sykepengeperioden er 52 uker for ansatte under 67 år, og harmonerer med oppsigelsesvernet knyttet til sykdom.
I 1978 ble arbeidsgiverne pålagt å betale sykepenger de første 14 dagene av sykdomsperioden. I 1998 ble arbeidsgiverperioden utvidet fra 14 til 16 kalenderdager, og i 2002 ble det innført fritak for arbeidsgiverperioden ved svangerskapsrelatert sykdom. Det er også andre unntak som for arbeidstakere med kroniske sykdommer. Opptjeningstiden, dvs. perioden arbeidstaker må ha vært ansatt hos arbeidsgiveren for å ha rett til sykepenger, var opprinnelig to uker, ble i 2004 økt til fire.
Noen mottar sykepenger også over 6G
Et kompensasjonstak på 6G (697 434 kroner i 2023) betyr i utgangspunktet at om lag 2/3 av lønnsmottakere i Norge har full lønn under sykdom gjennom folketrygden. Statsansatte og kommunalt ansatte har gjennom sine tariffavtaler rett til full lønn under sykdom, uavhengig av lønnsnivå. Det finnes også tariffavtaler hovedsakelig for funksjonærgrupper i privat sektor som har bestemmelser om full lønn under sykdom. Disse er imidlertid ulikt utformet, og for eksempel har mange avtaler begrenset retten til full lønn til 3 måneder.
Ellers følger en rett til full lønn under sykdom i privat sektor vanligvis av individuelle avtaler eller bedriftsinterne administrative ordninger, og i liten grad av tariffavtaler. Basert på tall fra Arbeids- og bedriftsundersøkelsen i 2003 fant Blekesaune og Dale-Olsen at nesten 39 prosent av virksomhetene og om lag halvparten av alle ansatte i virksomheter med mer enn 10 ansatte i privat sektor, hadde ordninger med full inntektskompensasjon også til ansatte med lønn over 6G. I denne undersøkelsen hadde rundt en fjerdedel av ansatte i disse virksomhetene inntekt over 6G. Slike ordninger er mer vanlig i store enn i små virksomheter. Siden undersøkelsen ikke omfattet virksomheter med færre enn 10 ansatte, der slike ordninger er mindre vanlig, er det grunn til å tro at det reelle omfanget er lavere.
Sykepengeordningen er en del av folketrygden
Sykepengeordningen er en del av den obligatoriske trygdeordningen for alle som er bosatt i Norge og er uavhengig av statsborgerskap. Folketrygden gir økonomisk stønad når personer av ulike årsaker ikke kan arbeide, så som svangerskap og fødsel, arbeidsledighet, alderspensjon, uførhet og tap av forsørger.
Rett til enkelte av Folketrygdens ytelser krever at personen har vært medlem i tre år. Alderspensjon justeres ut ifra lengden på medlemskapet. Personen må ha arbeidet i minst fire uker for å ha krav på sykepenger. Medlemskapet opphører normalt etter mer enn seks måneders utenlandsopphold.
Kostnader ved folketrygden og sykepengeordningen
Folketrygdens utgifter, herunder til sykepenger, inngår i statsbudsjettets utgiftsside. I årets statsbudsjett var folketrygdens utgifter foreslått til 651 mrd. kroner for 2024, tilsvarende om lag 35 prosent av statsbudsjettets utgifter.
Folketrygdens utgifter til sykepenger ble i revidert nasjonalbudsjett anslått til 65,5 mrd. kroner for 2024. Av dette kostet sykepengeordningen for arbeidstakere 57,4 mrd. kroner, feriepenger av sykepenger 3,4 mrd. kroner, sykepenger for selvstendige 1,8 mrd. kroner og pleie- og omsorgspenger 2,9 mrd. kroner. Samlet utgjør utgifter til sykepenger 10 prosent av folketrygdens utgifter og 3 prosent av utgiftssiden på statsbudsjettet.
I Perspektivmeldingen anslås at sykefraværet som andel av alle sysselsatte vil holde seg på dagens nivå. Dersom trenden de siste årene, med økt sykefravær fortsetter, vil utgiftene til sykefravær vokse mer enn i referanseforløpet. På den andre siden dersom sykefraværet kan reduseres, vil det kunne gi positive effekter på tilgang på arbeidskraft og bedre den offentlige budsjettbalansen. Sykefravær på svensk nivå i 2023 ville frigjort 40 000 årsverk og ville redusere statsbudsjettets inndekningsbehov i 2060 tilsvarende 0,7 prosent av Fastlands-BNP.
Finansiering av folketrygden og sykepenger
Finansieringen av folketrygden er formelt knyttet til arbeidsgiveravgift og trygdeavgift, samt enkelte gebyrer og refusjoner mv. og tilskudd fra staten, finansiert av andre skatter og avgifter.
I statsbudsjettet for 2024 var arbeidsgiveravgiften antatt å finansiere nær 40 prosent (265 mrd. kroner) av folketrygdens utgifter, mens trygdeavgiften finansierte vel 29 prosent (191 mrd. kroner). Resten dekkes ved direkte tilskudd over statsbudsjettet.
Bedriftenes kostnader ved sykefravær
De første 16 dagene dekker arbeidsgiver sykepengene. Det finnes skjermingsordninger for kronisk syke og svangerskapsrelaterte sykdommer.
Kostnader knyttet til sykefravær er mer enn sykepenger. Det finnes flere modeller for å beregne arbeidsgivers kostnader ved sykefravær. To modeller er beregnet på offentlige virksomheter, Steinkjer-modellen og KS-modellen, mens SINTEFs modell basert på spørreundersøkelser blant NHOs medlemsbedrifter.
I tillegg til sykepenger må arbeidsgiver fortsatt betale løpende faste utgifter, som forsikringer, arbeidsgiveravgift og pensjonsinnbetalinger for sykmeldte medarbeidere. Basert på SINTEFs undersøkelse kan ekstrakostnader, dvs. produksjonstap og eventuelle utgifter til vikar, overtid el., anslås til 21 000 kroner per uke sykefravær i 2024. Ved sykefravær ut over 16 dager vil nettokostnadene bli redusert som følge av at lønn opp til 6G til den sykmeldte blir kompensert fra Nav.
SINTEFs undersøkelse viste at de faktiske kostnadene ved sykefravær varierer betydelig, og avhenger av faktorer som fleksibilitet i organisasjonen, hvorvidt andre arbeidstakere kan overta arbeidsoppgavene til den sykmeldte, om vikarer kan settes inn ved lengre fravær, den enkelte sykmeldtes funksjon, bransje og lønnsnivå og forhold i arbeidsmarkedet. Ved å gjennomføre kompenserende tiltak ved sykefravær, vil kostnadene kunne bli lavere enn det gjennomsnittsanslaget tilsier, men på den annen side kan også selve tiltakene utgjøre en merkostnad eller ulempe.
Det finnes i dag en forsikringsordning i NAV for små virksomheter. Den er utformet slik at arbeidsgivere kan forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden når de samlede lønnsutbetalingene i det foregående året ikke overstiger 40 G. Forsikringsordningen er selvfinansierende. Premien er i dag på 1,2 prosent av lønnsutgiftene. Forsikringen dekker 100 prosent av utgiftene til sykepenger og feriepenger fra og med 4. til og med 16. fraværsdag, begrenset opp til 6G.
Forslag om å endre utformingen av arbeidsgivers ansvar har vært etterfulgt av arbeidsgrupper som blant annet har regnet på om modellene har vært kostnadsnøytrale for arbeidsgiver, sist i forbindelse med Sysselsettingsutvalgets fase 2 (NOU 2021:20). Ut fra disse beregningene kan arbeidsgivers kostnad knyttet til 16 arbeidsgiverdager anslås til om lag 35 prosent av samlede sykepenger til arbeidstakere. Fordelingen mellom arbeidsgiver og folketrygden vil påvirkes av profilen på sykefraværet, og kan endres over tid. Forutsatt samme fordeling mellom omfang av kort og langt sykefravær slik at 35 prosent av sykefraværet kommer i arbeidsgiverperioden, betyr det at arbeidsgivers direkte kostnader til sykefravær for lønn opp til 6G utgjør anslagsvis 31 mrd. kroner i 2024. Det har siden 1980-tallet vært fremmet mange ulike forslag om å endre sykepengeordningen. De fleste forslagene har dreid seg om å endre utformingen av arbeidsgivers ansvar, så som antall arbeidsgiverdager og delfinansiering av lengre fravær. Mange forslag innebærer også at virksomhetene pålegges en større finansieringsbyrde.
IA-avtalen
På grunn av den sterke og urovekkende økningen i sykefraværet og økningen i nye uførepensjonister (se figur under) ble Sandman-utvalget nedsatt våren 1999. Regjeringen skrev i St. prp. nr. 1 (1999-2000) at denne utviklingen "skaper både velferdsmessige problemer og problemer med den budsjettmessige handlefriheten. På denne bakgrunn ville regjeringen sette ned et offentlig utvalg for å utrede årsakene til økningen i sykefraværet og nytilgangen til uførepensjon, kartlegge ordningenes sosialpolitiske rolle og samfunnsøkonomiske betydning, og foreslå tiltak som kan redusere sykefraværet og begrense uføretilgangen."
Sandman-utvalget foreslo en samlet tiltakspakke som inneholdt følgende elementer:
· Tidligere intervensjon og bedre oppfølging av sykmeldte
· Bruk av funksjonsvurdering
· Utvidet adgang til å bruke egenmelding ved sykdom
· Flere virkemidler til bedriftene (bedriftsintern attføring, BIA)
· Styrking av ordningen med Kjøp av helsetjenester
· Endringer i sykepengeordningen
Til det siste mente et bredt flertall i utvalget at det var nødvendig å endre sykepengeordningen slik at både arbeidsgiver og arbeidstaker fikk insentiver til å arbeide for redusert sykefravær. Forslaget innebar i korte trekk at arbeidstakerne skulle få 20 prosent lavere bruttolønn de første 16 dagene (men ingen karensdag), mens arbeidsgiverne skulle betale 20 prosent av langtidsfraværet. Tiltakspakken skulle imidlertid være kostnadsnøytral i forhold til dagens gjennomsnittsfravær for alle parter, staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne.
Med unntak av de foreslåtte endringene i sykepengeordningen ble forslagene fra Sandman-utvalget i store trekk gjennomført. Som et alternativ til å gjøre endringer i sykepengeordningen, ble intensjonsavtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) signert av myndighetene og partene i arbeidslivet i 2001. Den første IA-avtalen skulle gjelde i fire år. Avtalen ble senere erstattet med nye avtaler for nye fireårsperioder. Bakgrunnen for avtalen var at partene i arbeidslivet hadde gode erfaringer med samarbeidsavtalen de inngikk i 1990 om å redusere sykefraværet.
Siden 2001 er det gjennomført én viktig endring. Fra 1. juli 2004 ble reglene om sykmelding endret for å få arbeidsgivere og -takere til å ta et mer forpliktende ansvar. Hovedpunktene i lovendringen var at:
· legen skal alltid vurdere om det er tungtveiende medisinske grunner til at en person skal være borte fra arbeidet, både ved førstegangs og senere sykmeldinger. Dersom legen mener at sykmelding er nødvendig, skal gradert sykmelding alltid vurderes før aktiv sykmelding. Dette var en ordning hvor arbeidstakere som på grunn av sykdom ikke kunne utføre sine vanlige arbeidsoppgaver, fikk aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver, samt sykepenger i en begrenset periode. Denne ordningen opphørte 1. juli 2011.
· innføring av aktivitetskrav for rett til sykepenger, jf § 8-8
· inaktivitet utover 8 uker skal begrunnes særskilt ved utvidet legeerklæring.
Den femte og siste IA-avtalen ble inngått i 2018 og skulle også vare i fire år, men ble på grunn av pandemien forlenget, og utløper ved utgangen av året.
Den siste avtalen har vektlagt at man skal skape et arbeidsliv med plass til alle gjennom å forebygge sykefravær og frafall, og slik bidra til å øke sysselsettingen. For å oppnå dette har man i den siste avtalen fokusert på tiltak som skal redusere sykefraværet og forhindre frafall fra arbeidslivet gjennom:
· Arbeidsmiljøsatsning
· Bransjeprogrammer
· Bistand og støtte fra NAVs arbeidslivssentre
· HelseIArbeid som er et samarbeid mellom NAV og helsetjenesten. Tilbudet inneholder to ulike tiltak, bedriftstiltak for arbeidsplasser og individtiltak for personer som trenger utredning i spesialisthelsetjenestene for plagene
· Forsøk med kompetansetiltak for sykemeldte
· Tilskudd til ekspertbistand
· Tiltak rettet mot sykemelder. Dvs. støtte til legers sykmeldingsarbeid og det skulle utarbeides en ny kursmodul om sykmeldingsarbeid i – SKIL (Senter for kvalitet i legekontor)
Partene er også enige om å beskrive sykefraværsutviklingen og måloppnåelsen så langt i IA-perioden. I IA-avtalen er målet å redusere sykefraværet med 10 prosent fra 2018 og å redusere frafallet fra arbeidslivet.