Økonomisk overblikk 3/24

1)        Anslag er basert på ujusterte tall.

2)       Resultat fra hovedoppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk industri, anslått ramme på årslønnsvekst.

3)       Anslag fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2024.

Redaksjonen ble avsluttet 30.9.2024

Globalt BNP økte 3¼ prosent i fjor, og anslås å vokse med om lag det samme i år. Aktiviteten i G20-landene vokste 0,7 prosent fra første til andre kvartal i år, etter en vekst på 0,8 prosent i første kvartal.  Slik sett synes verdensøkonomien å "stå han av", i betydningen at større tilbakeslag er unngått i møte med den høyeste inflasjonen og de høyeste rentenivåene siden før finanskrisen. Det er imidlertid store forskjeller mellom land. Mens veksten holdes oppe i USA, har aktivitetsveksten vært svak i Europa. I Kina økte BNP 4,7 prosent år/år i andre kvartal, men var likevel svakere enn ventet. Kinas strukturelle svakheter, med svak innenlandsk etterspørsel og stor eksportavhengighet, er blitt synlige.

Inflasjonen har pekt nedover de siste månedene. Fra januar til juli i år avtok inflasjonen i OECD-området utenom Tyrkia fra 3,3 til 2,8 prosent. Internasjonale råvarepriser har også avtatt noe, og indikerer ingen nye prissjokk. I takt med at inflasjonen har avtatt har sentralbankene begynt å senke rentene. Siden mai har Riksbanken kuttet 75 basispunkter, Fed og Den europeiske sentralbanken med 50 basispunkter og Bank of England med 25 basispunkter. Vi venter flere rentekutt det neste året, jf. figuren over, men færre enn markedet nå priser inn. Det skyldes at vi venter at inflasjonen vil vise seg noe vanskeligere å få helt ned mot 2 prosent, og som dermed vil gjøre det vanskelig for sentralbankene å senke rentene så mye. I tillegg kan det synes som om det langsiktige rentenivået, som er en indikator på nøytralrenten, har økt. Eksempelvis har medlemmene i den amerikanske rentekomiteen (FOMC) sine forventninger til den langsiktige renten økt fra 2½ til nærmere 3 prosent det siste året. Med utsikter til gjenstridig inflasjon tror vi ikke styringsrenten i USA vil settes lavere enn dette, ettersom det vil virke stimulerende på økonomien slik at inflasjonen igjen vil kunne tilta.

Lavere inflasjon gir husholdningene mer å rutte med fremover. Det vil støtte opp under forbruket. Nedgangen i globale renter vil også gjøre lånefinansiering rimeligere og stimulere investeringene. Dette vil bidra til et oppsving i europeisk økonomi, mens det i USA kan hindre en "hard landing". Samlet anslås veksten i global økonomi til 3 prosent i år og 3¼ prosent til neste år. For Norges handelspartnere, som i all hovedsak er europeiske land, anslås aktivitetsveksten til drøyt 1¼ prosent i år og vel 1½ prosent neste år. Det er hhv. to tideler høyere og én tidel lavere enn i forrige Økonomisk overblikk. BNP-veksten hos Norges handelspartnere er imidlertid vesentlig svakere enn i perioden 2000−2019 da gjennomsnittlig årlig vekst var om lag 2½ prosent. Svak vekst rundt oss vil gi relativt svake etterspørselsimpulser mot norsk eksport i årene fremover.

Anslagene er usikre. Vi anser risikoen i anslagene for å være balanserte. På oppsiden kan lavere inflasjon og renter gi et sterkere aktivitetsoppsving enn vi nå ser for oss, f.eks. som følge av redusert forsiktighetssparing når usikkerheten om renten har avtatt. Enda lavere renter enn vi legger til grunn vil også kunne stimulere økonomien ytterligere. Markedsprisingen indikerer at styringsrenten i USA vil være under 3 prosent mot slutten av neste år. Det er om lag 1 prosentenhet lavere enn vi har lagt til grunn i våre anslag. Nedsiderisikoen knytter seg til at inflasjonen på ny kan skyte fart, f.eks. som følge høy lønns- og prisvekst grunnet stramme arbeidsmarkeder. I tillegg er det flere politiske forhold som synes vanskelige å løse og som kan bli mer tilspisset. En eskalering av krigen i Ukraina eller krigshandlingene i Midtøsten vil kunne skape nye forstyrrelser og prissjokk som vil kunne tynge global økonomi. En større regional storkrig i Midtøsten vil bl.a. få konsekvenser for oljemarkedet ettersom regionen står for om lag 30 prosent av global oljeproduksjon. I tillegg fraktes omkring 20 millioner fat olje daglig gjennom Hormuzstredet, tilsvarende 20 prosent av globalt oljeforbruk. Forstyrrelser i produksjon eller frakt av olje vil derfor kunne redusere tilgangen på olje og resultere i høyere oljepriser. Det vil kunne gi en ny runde kostnads- og inflasjonssjokk, langs de samme linjene vi så i forbindelse med energikrisen i Europa i kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina. Høstens presidentvalg i USA vil også få konsekvenser for utviklingen både i amerikansk og global økonomi. Mens begge presidentkandidatene følger en proteksjonistisk linje i handelspolitikken, synes Donald Trump å ville gå langt mer drastisk til verks. Trump har bl.a. annonsert at han vil innføre generelle importtoller på 10−20 prosent, og tollsatser på 100 prosent på import fra Kina. Dersom dette implementeres kan det utløse likeartede tiltak fra andre land. En slik handelskriglignende situasjon med høyere tollmurer vil redusere internasjonal handel. Resultatet vil være en mindre effektiv arbeidsdeling, høyere inflasjon og lavere økonomisk vekstevne. Tilsvarende forskjeller finnes i utenrikspolitikken. Der Harris trolig vil videreføre Bidens linje og i noe større grad søke å koordinere tiltak med allierte, synes Trump å stå for mer alenegang, mer uforutsigbarhet og vilkårlighet. Sistnevnte har også uttrykt at han ønsker å trekke USA ut av Ukraina-krigen, hvilket vil kunne øke spenningsnivået i Europa.

Aktivitetsveksten i amerikansk økonomi holder seg høy. Fra første til andre kvartal i år økte BNP med 3 prosent, målt som årlig rate. Det private forbruket økte 2,9 prosent annualisert i andre kvartal, særlig grunnet høyere varekonsum, og var den viktigste bidragsyteren til BNP-veksten i andre kvartal. Private investeringer utenom bolig økte 4,6 prosent. Investeringsoppsvinget i USA har pågått helt siden smitteverntiltakene ble lempet på høsten 2020. Siden den gang har investeringene økt med drøyt 20 prosent, særlig i form av høyere investeringer i immaterielle eiendeler. Godt driv i forbruk og investeringer tyder på gode underliggende vekstforhold. Den friske BNP-veksten i andre kvartal må samtidig tolkes med varsomhet, siden lagerbygging stod bak 0,7 prosentenheter av oppgangen. Dette indikerer at produksjonen oversteg etterspørselen, som kan peke mot lavere produksjon fremover. Lagerendringene er imidlertid en volatil residual, og selv utenom lagerendringer er aktivitetsveksten fremdeles høyere enn trendveksten på omkring 2 prosent. Samtidig indikerer sentralbankens sanntidsindikator for BNP en underliggende vekst på nær 3 prosent i tredje kvartal.

Etter en periode der konsumprisveksten lå stabilt mellom 3 og 4 prosent, har den begynt å avta igjen de siste månedene. Lavere energipriser bidro til at inflasjonen i august var 2,5 prosent år/år. Prisveksten utenom mat- og energivarer var 3,2 prosent år/år. Den underliggende inflasjonen er imidlertid fortsatt ganske gjenstridig. Høy prisvekst på tjenester holder prisveksten oppe. Dette avspeiler høy lønnsvekst og at tjenesteproduserende bedrifter er arbeidsintensive. Lønnsveksten i privat sektor avtok til 4 prosent i andre kvartal, og mindre press i arbeidsmarkedet peker i retning av at lønnsveksten og tjenesteinflasjonen vil kunne avta i tiden fremover.

At inflasjonen har avtatt de siste månedene har gitt sentralbanken rom til å legge større vekt på utviklingen i arbeidsmarkedet. Presset i arbeidsmarkedet synes nemlig å ha avtatt mye på kort tid. Blant annet har den underliggende jobbveksten utenom jordbruket vært svak de siste månedene. Fra forrige til siste tremånedersperiode økte antall jobber bare med 0,25 prosent, godt under gjennomsnittet i tiåret forut for pandemien, jf. figuren over. Samtidig har antallet ubesatte stillinger fortsatt å falle, til 7,7 millioner i juli. Antallet ledige har økt videre, til 7,1 millioner i august. Etterspørselen og tilbudet av arbeidskraft synes derfor å være mer på linje enn tilfellet har vært de siste årene. Ledighetsraten har også tiltatt og var 4,2 prosent i august. Den gjennomsnittlige ledighetsøkningen siste tre måneder er nå fem tideler høyere enn bunnpunktet det siste året, som betyr at den såkalte Sahms regel har blitt trigget. Sahms regel er en resesjonsindikator som har varslet alle resesjoner i USA siden andre verdenskrig. Et svakere arbeidsmarked var da også Feds begrunnelse da sentralbanken i september senket styringsrenten med 50 basispunkter til 4¾−5 prosent, og varslet flere rentekutt fremover. Det såkalte dot-plottet, som angir medlemmene i rentekomiteens forventninger til styringsrenten, viser at det ligger an til ytterligere to kutt à 25 basispunkter innen utgangen av året. Lavere renter vil stimulere aktiviteten og støtte opp under forbruk og investeringer.

BNP-veksten i amerikansk økonomi anslås til 2,6 prosent i år, og 1,7 prosent de neste par årene. Dette tilsier en "myk" landing for amerikansk økonomi, med lavere prisvekst uten at ledigheten fyker i været. Samtidig erkjenner vi at det er få historiske eksempler på at økt styringsrente ikke har gitt økonomiske tilbakeslag. Et kraftigere tilbakeslag i amerikansk økonomi er således en nedsiderisiko for USA, men også for global økonomi.

Økonomien i eurosonen har stagnert de siste to årene i kjølvannet av Ukraina-krigen og tilhørende energikrise. Riktignok tiltok aktivitetsveksten i første kvartal, med en vekst på 0,3 prosent kvartal/kvartal, men avtok til 0,2 prosent kvartal/kvartal i andre kvartal. Aktivitetsveksten ble særlig trukket ned av et fall i bruttoinvesteringene på 2,2 prosent. Investeringsutviklingen i eurosonen har vært svak i lengre tid, grunnet bl.a. dyrere finansieringskostnader og svak etterspørsel. Privat forbruk, som utgjør drøyt halvparten av BNP, falt 0,1 prosent fra første til andre kvartal, og bidro også til å tynge aktivitetsveksten. Forbruket har vært svakt lenge og var i andre kvartal kun 0,5 prosent høyere enn for ett år siden. Svak forbruksvekst må ses i sammenheng med de siste årenes høye inflasjon og økte renter som har redusert husholdningenes kjøpekraft. Det som har holdt aktivitetsveksten oppe er høyere nettoeksport, som bidro til å løfte BNP-veksten 0,5 prosentenheter i andre kvartal.

Et bekymringsfullt trekk er at tysk økonomi krympet 0,1 prosent fra første til andre kvartal. Som eurosonens største økonomi har den økonomiske utviklingen i Tyskland stor betydning for utviklingen i omkringliggende land. Lav marsjfart i tysk økonomi gir svake etterspørselsimpulser til leverandører i andre land. Lite taler for et sterkt oppsving i tysk økonomi på kort sikt. Ifølge ifo-instituttet melder tysk industri at utsiktene neste halvår har blitt dårligere de siste månedene, jf. figuren under. Ordreinngangen i industrien avtar. Det gjør også industriproduksjonen, som i juli var 8,5 prosent lavere enn i februar 2022. Kapasitetsutnyttingen er godt under gjennomsnittet siste 30 år. Dels avspeiler dette høyere energipriser, jf. at europeiske gasspriser ligger vel 50 prosent høyere enn gjennomsnittet for perioden 2017−2021. I tillegg bidrar vekstavmatning hos Tysklands to viktigste handelspartnere, Kina og USA, samt forstyrrelser i internasjonal skipstrafikk, til å dempe impulsene mot den eksportorienterte tyske økonomien. Streng tysk budsjettdisiplin vil gi liten drahjelp fra finanspolitikken. Tross svak økonomisk utvikling var det få indikasjoner i regjeringens budsjett for neste år om noen vesentlig budsjettimpuls. 

Noen forhold peker likevel i retning av at aktiviteten vil kunne tilta noe. Ledigheten i eurosonen var rekordlave 6,4 prosent i juli. At mange er i jobb betyr at inntekter og forbruk understøttes. Sentralbankens indikator på den fremforhandlede lønnsveksten var i andre kvartal avtatt til 3,5 prosent år/år. Det er om lag på linje med data fra stillingsutlysninger som antyder at lønnsveksten har ligget mer eller mindre stabilt omkring 3,7 prosent fra januar til august. Ettersom konsumprisveksten i år anslås til 2½ prosent, ligger det an til en solid kjøpekraftforbedring for europeiske husholdninger i år. Det kan løfte forbruksveksten fremover. Stagnasjon og lavere inflasjon har dessuten fått Den europeiske sentralbanken (ESB) til å senke rentene. Både i juli og september ble styringsrenten senket med 25 basispunkter. ESBs innskuddsrente er nå 3½ prosent. I likhet med markedet venter vi at ESB senker renten to ganger til i løpet av året. Til våren venter vi at det blir ytterligere to kutt slik at renten i eurosonen vil stabilisere seg på 2½ prosent. Lavere renter bidra til å stimulere investeringer og forbruk fremover. Samlet anslås BNP i eurosonen å øke 0,8 prosent i år og om lag 1,5 prosent de neste par årene.

Britisk økonomi har overrasket på oppsiden i første halvår. I første og andre kvartal økte BNP med henholdsvis 0,7 og 0,6 prosent kvartal/kvartal. Oppsvinget i andre kvartal ble anført av økt privat og offentlig forbruk, så vel som av høyere bruttoinvesteringer. BNP stod imidlertid på stedet hvil i juni og juli, bl.a. som følge av dårlig vær som trolig bidro til svakere detaljhandel, samt legestreik som reduserte aktiviteten i helsesektoren. Dette er forbigående forhold og vi venter at aktivitetsveksten vil tilta igjen fremover.

Konsumprisveksten har avtatt betydelig det siste året, og var i juli 2,2 prosent. Det er særlig lavere prisvekst på matvarer og energi som har trukket prisveksten ned, mens prisveksten på tjenester var på drøyt 5 prosent år/år. Det siste følger av høy lønnsvekst. Selv om lønnsveksten har avtatt noe de siste månedene, var den fortsatt 4,9 prosent år/år i juli. Det er høyere enn i mange andre land, jf. figuren under. Høyere lønnskostnader øker bedriftenes kostnader og veltes i noen grad over i utsalgsprisene. Det gjelder særlig i tjenestesektoren der lønnskostnader utgjør en større andel av samlede kostnader. Et nokså stramt arbeidsmarked er én forklaring bak den høye lønnsveksten. Ledighetsraten har på ny avtatt, og var i juni lave 4,1 prosent. En annen forklaring er langt flere arbeidskonflikter og streiker de siste årene, som også kan ha bidratt til å fremme høye lønnskrav.

Antallet vakanser avtar gradvis. Det indikerer noe svakere etterspørsel etter arbeidskraft, og et kjøligere arbeidsmarked. Mindre konkurranse om arbeidskraften vil bidra til å trekke lønnsveksten og tjenesteinflasjonen nedover. Dette kan imidlertid ta tid. Høy underliggende inflasjon betyr at Bank of England neppe vil kunne sette renten like lavt som i eurosonen og Sverige der inflasjonen synes å være mer under kontroll. Sentralbanken kuttet imidlertid renten i august fra 5¼ til 5 prosent, men holdt renten i ro på møtet i september. Vi legger til grunn at det blir to rentekutt til i løpet av året, og at sentralbanken vil senke renten tre ganger i løpet av neste år. Det vil ta styringsrenten til 3¾ prosent til neste sommer.

IMF anslo i april at den strukturelle budsjettbalansen vil styrkes tilsvarende 2,2 prosent av BNP i år og med 1,0 prosent neste år. Labour vant som ventet valget i juli, og sikret over 60 prosent av setene i parlamentet (Underhuset). Labour vil derfor få gjennomslag for mye av sin politikk. Imidlertid er det lite budsjettmessig handlingsrom, og vi venter derfor ikke vesentlige stimulanser i høstbudsjettet som legges frem ved utgangen av oktober.

Aktivitetsveksten anslås til 1,1 prosent i år og 1,4 prosent neste år. Det er hhv. seks og tre tideler høyere enn anslått i vår forrige rapport. Oppjusteringen for inneværende år skyldes sterkere vekst enn ventet i første halvår. I tillegg venter vi at aktivitetsveksten vil tilta mot slutten av året, særlig som følge av bedre kjøpekraft og økt forbruk. Noe sterkere vekst i Europa vil også øke etterspørselsimpulsene inn mot britisk økonomi.

Svensk økonomi har vært i en lavkonjunktur siden slutten av 2021, med sideveis aktivitetsutvikling. Den svake utviklingen fortsatte i andre kvartal med et fall i BNP på 0,3 prosent kvartal/kvartal. Nedgangen kommer etter at BNP økte 0,8 prosent i første kvartal, mye som følge av økt lagerbygging. Det var særlig svak innenlandsk etterspørsel som stod bak aktivitetsnedgangen i andre kvartal. Det private forbruket falt 0,2 prosent kvartal/kvartal, mens bruttoinvesteringene avtok med 1,7 prosent fra første til andre kvartal. Siden fjerde kvartal 2020 har forbruket og investeringene falt hhv. 2¼ og 4½ prosent. Den svake aktivitetsveksten ser ut til å ha fortsatt inn i tredje kvartal. Tjenesteproduksjonen økte 0,4 prosent fra juni til juli, men falt 1½ prosent fra forrige til siste tremånedersperiode. Blant annet er utviklingen svak for enkelte av de forbrukerrettede tjenesteprodusentene, så som varehandel og reiseliv, som følge av kjøpekraftnedgangen blant svenske husholdninger de siste par årene. I tillegg peker lave igangsettingstall i retning av lav byggeaktivitet. Den månedlige BNP-indikatoren falt også 0,8 prosent fra juni til juli, og indikerer en svak start på tredje kvartal for svensk økonomi.

Stagnasjonen avspeiles i et kjøligere arbeidsmarked. Sysselsettingen toppet ut midtsommers i fjor, og har siden tendert svakt nedover. I august var sysselsettingen 1,5 prosent lavere enn i juli i fjor, ifølge sesongjusterte tall. Det er også blitt færre ubesatte stillinger, selv om antallet fortsatt ligger godt over nivået før pandemien. AKU-ledigheten, som har økt om lag 1 prosentenhet siden forsommeren i fjor, har de siste månedene flatet ut på omkring 8,4 prosent. Ifølge Riksbanken ligger BNP 1¼ prosent under sitt potensial i år, som vil si at det er ledig kapasitet i økonomien.

Inflasjonen i Sverige har også avtatt mye. Inflasjonsmålet Riksbanken styrer etter, konsumprisveksten med faste rentekostnader (KPIF), har vært godt under 2 prosent siden juni. I august var KPIF 1,2 prosent år/år. Tunge analysemiljøer som sentralbanken og Konjunkturinstitutet anslår også nedjustert anslaget for prisveksten (KPIF) fremover, og venter at den vil ligge under inflasjonsmålet i 2025 og 2026. Lavere inflasjon har fått sentralbanken til å senke styringsrenten i mai, august og september til 3¼ prosent. På rentemøtet i september uttalte sentralbanken at den åpner for å senke renten to ganger til i løpet av året, hvorav et av kuttene kan være på 0,5 prosentenheter, og ytterligere én eller to ganger i første halvår 2025. Det indikerer betydelig raskere rentekutt enn tidligere kommunisert, og vil kunne ta styringsrenten til 2 prosent innen neste sommer. De lavere inflasjonsutsiktene og den tydelige kommunikasjonen fra sentralbanken gjør at vi venter at Riksbanken vil senke renten med 0,25 prosentenheter på annet hvert møte frem mot neste sommer. Da vil styringsrenten i Sverige være 2¼ prosent. En risikofaktor for inflasjonsutsiktene er en svak valuta som kan øke den importerte prisveksten. Som i Norge har den svenske kronen svekket seg mye de siste årene, og den handelsveide valutakursen (KIX) var i september i fjor på sitt svakeste på over 30 år. Da hadde KIX tapt seg 8 prosent sammenlignet med 2019-nivået. Det siste året har imidlertid kronen styrket seg igjen, og i september i år var KIX kun 1,5 prosent svakere enn i 2019.

Lavere renter vil gi husholdningene mer å rutte med, og vil stimulere både forbruk og investeringer fremover. Med dyrtid og rentetopp tilbakelagt, har også forbrukernes fremtidstro tiltatt markant de siste månedene. F.eks. har andelen som planlegger store kjøp det neste året økt, jf. figuren under. Bedre kjøpekraftsutvikling vil kunne løfte forbruksveksten fremover. Etter lengre tid med svak boligprisutvikling økte boligprisene 9 prosent fra mai til august. Stigende boligpriser trygger husholdningenes finansielle situasjon og støtter opp under forbruksoppsvinget. SEBs forbrukerundersøkelse varsler samtidig om at en betydelig overvekt av husholdningene venter økte boligpriser fremover. Forventninger om prisoppgang kan utløse høyere etterspørsel, som i sin tur kan bidra til at igangsettingen av nye boliger tar seg opp i tiden fremover.

I tillegg ventes eksporten også å bidra til vekstoppsvinget fremover. En relativt svak krone og reallønnsnedgang har trolig bidratt til å styrke konkurranseevnen til svensk eksportnæring. Samtidig ventes veksten hos Sveriges handelspartnere å tilta fra 1½ prosent i år til nærmere 2 prosent de neste par årene. Det vil øke etterspørselen mot svensk eksport de neste årene. Svensk eksportnæring er allerede i godt driv, og var samlet sett drøyt 20 prosent høyere i andre kvartal enn i fjerde kvartal 2019 (mens BNP bare var 4,5 prosent høyere). Riktignok har eksportveksten for varer avtatt det siste året, mens tjenesteeksporten har en underliggende kvartalsvis volumvekst det siste året på 1,7 prosent i andre kvartal. Samlet sett anslås svensk økonomi å vokse 0,6 prosent i år, før veksten tiltar mot 2 prosent de to neste årene.

Aktivitetsveksten i de fremvoksende økonomiene anslås til 4¼ prosent i år. Mens BNP-veksten synes å lugge noe i Kina (se omtale under), virker aktiviteten i de andre store økonomiene å holde stand. I både India, Brasil og Russland er vekstanslagene oppjustert siden forrige rapport, som følge av sterkere utvikling enn ventet i andre kvartal. Utsikter til lavere amerikanske og internasjonale renter går normalt hånd i hånd med økt risikoappetitt. Det kan øke kapitaltilgangen i fremvoksende økonomier. I flere asiatiske land har dessuten vekslingskursen styrket seg de siste par månedene. Eksempelvis styrket kinesisk renminbi, indonesiske rupi og malaysiske ringgit seg hhv. 2, 6 og 9 prosent mot amerikanske dollar fra juni til september. En sterkere valuta vil gjøre importerte varer og tjenester billigere, og vil derigjennom kunne øke forbruk og investeringer. Vi anslår at de fremvoksende økonomiene vil vokse om lag 4½ de neste årene. Det synes imidlertid å være nedsiderisiko i anslagene grunnet den spente geopolitiske situasjonen. Det gjelder både stormaktrivaliseringen mellom USA og Kina og leflingen med mer proteksjonisme som vil kunne redusere internasjonal handel ytterligere. Enkeltland vil imidlertid kunne utnytte den geoøkonomisk fragmenteringen til å tiltrekke seg investeringer og reorientere handelsstrømmer. Den samlede effekten synes uansett å være lavere globalt vekstpotensial fordi redusert handel vil gi en mindre spesialisert arbeidsdeling.

Kinas BNP var i andre kvartal 4,7 prosent høyere år/år, som var lavere enn ventet. Svak innenlandsk etterspørsel ligger bak den mer saktevoksende kinesiske økonomien, og har sammenheng med krisen i eiendomssektoren som har redusert byggeaktiviteten. Det var i august for fire år siden myndighetene strammet inn på reglene for gjeldsoppbygging ("tre røde linjer"), som særlig rammet eiendomsselskapene. Fra januar til august i år var igangsettingen av boliger 65 prosent lavere enn samme periode i 2020. Det er lite som peker mot noen bedring i byggesektoren med det første. Tross lavere bygging faller boligprisene, og de var i august nærmere 9 prosent lavere år/år. Fallet i boligprisene bunner også i sviktende fremtidstro blant forbrukerne i landet. Laber stemning har også ført til at forbrukerne holder hardere på lommeboka. I august var detaljhandelen vel 12 prosent lavere enn trenden forut for pandemien, jf. figuren under. På den annen side er industrien og eksporten i godt driv. Industriaktiviteten var i andre kvartal nærmere 6 prosent høyere år/år. Samtidig var eksportverdien fra januar til august drøyt 4 prosent høyere enn samme periode i fjor, bl.a. som følge av økt eksport av biler og elektronisk utstyr. Ettersom eksportprisene har falt det siste året indikerer det en stor oppgang i eksportvolumene. Høy marsjfart i industrien må ses i sammenheng med at myndighetene i økende grad kanaliserer kreditt til industrisektoren for å stimulere "nye produktive krefter", slik som utvikling og produksjon av elbiler, batterier og fornybar energi.

På kommunistpartiets plenumsmøte i sommer kom det få konkrete signaler om strukturelle reformer for å rebalansere kinesisk økonomi mot mer forbruk og mindre investeringer. Derimot annonserte myndighetene i slutten av september en større stimulansepakke for å få opp marsjfarten i økonomien. Sentralbanken har senket renten og reservekravene til bankene. Det vil ventelig øke tilgangen på kreditt og likviditet i banksystemet. Myndighetene uttalte også at de vil iverksette tiltak for å støtte opp under eiendomssektoren. Innretningen og størrelsen på noen av tiltakene er uklare, men stimulansepakkene vil i noen grad bidra til å løfte aktiviteten. Det vil formodentlig bidra til at vekstmålet i år på "omkring 5 prosent" oppnås. Det er samtidig lite som tyder på at myndighetene vil tone ned den industrielle satsingen. Det ligger derfor an til at de handelspolitiske spenningene mellom Kina og Vesten vil fortsette. USA innførte økte importtoll på kinesiske varer i september, mens EU har annonsert at de vil innføre lignende tiltak. Økende proteksjonisme vil isolert sett redusere handel og investeringer, og er en nedsiderisiko for aktivitetsutviklingen fremover.

Den beskjedne veksten i Fastlands-BNP har fortsatt de siste kvartalene, med kvartalsvis vekstrate på 0,1 prosent både i første og andre kvartal. I andre kvartal bidro riktig nok noen særskilte forhold, som reduserte fiskekvoter, til den lave veksten.

I andre kvartal bidro høyere aktivitet i offentlig forvaltning, industri og tjenestesektoren til å løfte BNP Fastlands-Norge, jf. figuren under. Oppsvinget i industrien det siste året kommer imidlertid etter en lang periode med om lag uendret aktivitet.

Både industrien og tjenestenæringene ser nå ut til å ha noe større kapasitetsutfordringer enn tidligere, jf. figuren under fra Norges Banks regionale nettverk. Hovedbildet er likevel en slags todeling av økonomien, oljeleverandørene fortsatt melder om store kapasitetsutfordringer, mens de øvrige sektorene er tilbake på mer normale i langt mindre grad melder om kapasitetsutfordringer.

Ifølge Næringslivets økonomibarometer (NØB) bedret NHO-bedriftenes syn på nåsituasjonen seg noe i tredje kvartal, mens markedsutsiktene var uendret. Det er om lag like mange som oppgir situasjonen som dårlig heller enn god, men noen flere som venter bedring heller enn svekkelse i utsiktene. På tross av bedringen er fortsatt bedriftenes fremtidstro svake i et historisk perspektiv, jf. figuren under.

Det er flere forhold som holder aktiviteten i norsk økonomi oppe. Oljeinvesteringene vil øke videre i år, og trekke opp aktiviteten i leverandørindustrien. Den svake kronen har dempet virkningen på norsk eksport av lav vekst hos handelspartnerne, se nærmere i utdypingen om valutakursen. Særlig verftene har opplevd høy etterspørsel. Offentlig etterspørsel er også sterk. På den andre siden tynges produksjonen av lav aktivitet i bygg- og anleggsnæringen.

Aktivitetsveksten i fastlandsøkonomien ventes å tilta noe i fjerde kvartal i år, men forbli under trend fram til andre kvartal neste år. Det avspeiler blant annet at husholdningene tynges av høy prisvekst og høye renter og at forbruksveksten har ligget godt under trend i første halvår. Etter hvert som rentene settes ned, vil det bidra til økt etterspørsel. BNP Fastlands-Norge anslås å øke 0,6 prosent i år, og med 1,6 prosent i 2025 og 1,7 prosent i 2026. Vekstoppsvinget vil ventelig bedre stemningen i bedriftene, slik at også markedsutsiktene etter hvert kommer over på plussiden.  

Eksporten, også utenom olje og gass, har vært i god driv i tiåret før pandemien, med godt over 3 prosent årlig volumvekst i gjennomsnitt jf. figuren under. Samlet eksportvolum økte 5,6 prosent fra første til andre kvartal i år. Oppgangen var bredt basert. Eksporten av olje og gass økte 7 prosent fra kvartalet før, mens eksporten av tradisjonelle varer steg med 3,5 prosent. Svak kronekurs har bidratt til god volumutvikling i eksporten av tradisjonelle varer de siste to årene. Investeringer i grønn teknologi i utlandet har også økt etterspørselen etter norske industriprodukter. Tjenesteeksporten steg 4,7 prosent i kvartalet, særlig drevet av økte bruttofrakter, og var i andre kvartal nesten 7 prosent høyere år/år.

Første kvartal ga et annet bilde, hvor eksporten av tradisjonelle varer har blitt revidert ned. Opprinnelig viste tallene for eksporten av tradisjonelle varer en økning i første kvartal. Dette er nå revidert ned til en nedgang på 6,5 prosent fra kvartalet før, slik at nivået i andre kvartal – tross økning – var 3 prosent lavere år/år.

Eksportprisene har så langt i 2024 vært 9 prosent lavere enn i fjor, spesielt som følge av lavere priser på olje og gass. For tradisjonelle varer har eksportprisene avtatt de siste par årene, fra høye nivåer. Prisene fortsatte å falle i andre kvartal, og var om lag 2 prosent lavere enn året før. Mens lavere eksportpriser trekker ned den samlede eksportverdien, bidrar høyere volumvekst til å øke den. Samlet eksportverdi var i andre kvartal drøyt 4 prosent høyere enn for ett år siden.

Importprisene har økt mye de siste årene, og var i andre kvartal knapt 4 prosent høyere enn året før. Det skyldes både høy prisvekst på Norges handelspartneres eksportvarer og en svakere norsk krone. I september var den importveide valutakursen (I-44) i overkant av 1,5 prosent svakere enn i 2023. Samtidig har importvolumet falt litt, og trakk dermed ned veksten i importverdien til 3 prosent sammenlignet med for ett år siden.

Norge har fremdeles et betydelig handelsoverskudd. Ved utgangen av august var overskuddet så langt i år på 488 milliarder kroner, om lag 14 prosent lavere enn i samme periode i fjor. Til tross for nedgangen er nivået fortsatt svært høyt i historisk sammenheng.

Aktivitetsveksten hos Norges handelspartnere ventes å tilta noe fremover, som vil styrke etterspørselen etter norsk eksport. Et ganske moderat vekstoppsving betyr imidlertid at disse impulsene vil være relativt beskjedne. Importveksten hos våre handelspartnere var i gjennomsnitt 4,5 prosent i perioden 2000−2019, men anslås bare å vokse med rundt 1 prosent i år, og om lag 2½ prosent i 2025 og i 2026.

En fortsatt svak norsk krone vil imidlertid kunne bidra til at norske eksportører tar markedsandeler på eksportmarkedene. Blant de eksportrettede bedriftene i NHO er det en større andel optimister enn blant bedriftene totalt, jf. figuren over. Vi legger til grunn økt driv i norsk eksportsektor fremover. Vi anslår at fastlandseksporten øker 2 prosent i år, og 4½ og 2¾ i hhv. 2025 og 2026.

Etter svak utvikling i første kvartal økte forbruket i andre kvartal med 1,6 prosent kvartal/kvartal. Mens bilkjøpene trakk ned forbruket i første kvartal, trakk de opp i andre kvartal. Utenom bilkjøpene var forbruksveksten kun 0,7 prosent i andre kvartal.

Finans Norges Forventningsbarometer for tredje kvartal viser at forbedringen i forbrukertilliten det siste året har flatet ut, men på et svakt nivå i historisk sammenheng. Fra andre til tredje kvartal ble husholdningenes vurderinger mer pessimistiske i synet på egen og landets økonomi, mens det var en liten oppgang i indikatoren for større anskaffelser. At forbrukertilliten flater ut på et lavt nivå peker i retning av svak forbruksvekst på kort sikt.

Før pandemien sparte husholdningene i snitt 7 prosent av disponibel inntekt. Under pandemien økte spareraten til 14 prosent i 2021. Etter opphevelsen av pandemirestriksjonene økte forbruket, mens spareraten falt. Mange husholdninger har trolig brukt oppsparte midler fra pandemien for å opprettholde forbruket i møte med høy prisvekst og økte renter. Det gjenstår fremdeles anslagsvis 150 mrd. av de mersparte reservene fra pandemien, men disse er ujevnt fordelt. Ifølge en studie fra Norges Bank holdes størstedelen av de gjenstående reservene av formuende husholdninger. Det er derfor lite trolig at disse gjenstående mersparereservene vil bli brukt til økt forbruk fremover. Så langt i år har spareraten vært 7 prosent, på linje med det historiske gjennomsnittet. I Forventningsbarometeret er andelen husholdninger som planlegger å spare og nedbetale gjeld høyere enn gjennomsnittet de siste 20 årene. Vi anslår at husholdningenes sparerate vil øke fra i underkant av 4 prosent av disponibel inntekt i fjor til omtrent 7 prosent i år. En høyere sparerate vil isolert sett dempe forbruksveksten tilsvarende.

Til og med august er det nyregistrert 79 000 nye biler, 7,5 prosent lavere enn i samme periode i fjor, og den svakeste utviklingen siden 2009. Norges Bilbransjeforbund venter at nyregistreringen havner mellom 110 000 og 115 000, om lag 10 prosent lavere enn i fjor. Samtidig har antallet bilbestillinger tatt seg opp, og er så langt i år i overkant av 70 prosent høyere enn samme periode i 2023. Det peker mot at antallet nybilregistreringer vil ta seg noe opp fremover, og vil understøtte forbruksveksten.

Vi anslår at forbruket vil ta seg noe opp mot slutten av året, slik at veksten i år blir i underkant av 1 prosent. Reallønnsvekst og et fortsatt sterkt arbeidsmarked der de fleste er i jobb, vil støtte opp under forbruksveksten fremover. Forventninger om at bilkjøpene vil ta seg litt opp igjen vil også bidra positivt. I 2025 og i 2026 anslås forbruket å øke med hhv. 2 og 2½ prosent. Det er knyttet usikkerhet til den videre utviklingen. Raskere rentekutt enn forventet vil øke husholdningenes kjøpekraft mer enn anslått, og kan derfor gi sterkere forbruksvekst enn vi nå anslår. Motsatt vil utsatte rentekutt kunne føre til lavere forbruksvekst enn antatt.

 Temperaturen i boligmarkedet har vært høy så langt i år. Det står i kontrast til situasjonen i fjor høst da boligmarkedet var tregere, med lavere omsetning og boligprisfall. Det siste halvåret har liggetiden før boligene blir solgt vært lavere enn normalt. Fra juni til august i år ble det solgt 7 prosent flere boliger enn samme tid året før. Antall solgte boliger oversteg antallet lagt ut, slik at lageret av usolgte boliger også falt i samme tidsrom, med 1 prosent. 

Høy etterspørsel har bidratt til økte priser i bruktboligmarkedet, som i august var 4 prosent høyere enn ved inngangen av året. Prisveksten kan ha blitt drevet av bl.a. forventninger om lavere renter fremover. Ifølge NBBLs boligmarkedsbarometer for august ventet 73 prosent av husholdningene lavere rente om ett år, og 66 prosent høyere boligpriser. Forventningene er litt svakere enn de foregående månedene. Når færre venter boligprisvekst vil også færre ha hast med å kjøpe bolig, som isolert sett kan peke i retning av noe svakere prisutvikling fremover.

I nyboligmarkedet går utviklingen adskillig tråere. Fra september i fjor til august i år er det solgt 14 000 boliger og igangsatt 13 900, ifølge Boligprodusentenes Forening. Begge deler er under halvparten av normale nivåer. Dels skyldes lav nybygging lavere etterspørsel, dels økte byggekostnader. Byggekostnadene for en enebolig var i andre kvartal 23 prosent høyere enn tre år tilbake, ifølge SSB. Det har bidratt til å løfte prisene på nye eneboliger. De tre siste årene har prisen på nye eneboliger steget 16 prosent, sammenlignet med 6 prosent vekst på brukte eneboliger. At nyboliger har steget i pris relativt til brukte bidrar også til å dempe etterspørselen etter nybygg. I tillegg har et høyt rentenivå og usikre utsikter gjort det mindre attraktivt å kjøpe nye boliger, ettersom overtagelse ofte er en stund frem i tid. Utsikter til lavere renter kan imidlertid tale for at etterspørselen særlig i nyboligmarkedet vil ta seg opp fremover. Nedgangen i igangsettingen har uansett flatet ut.

Lav boligigangsetting i dag vil gi færre ferdigstillelser frem i tid. Vi legger til grunn at antall nye byggetillatelser vil ta seg opp mot mer normale nivåer til neste år. Med et tidsetterslep fra oppstart av bygging til ferdigstilling på halvannet til to år, legger vi til grunn at det i år og neste år vil ferdigstilles hhv. 20 000 og 14 000 nye boliger. Til sammenligning ventes folketallet å øke med 50 000 personer i 2024 og 39 000 i 2025, ifølge hovedalternativet i SSBs siste befolkningsfremskrivninger. De påfølgende årene vil veksten avta til om lag 28 000 årlig, i takt med lavere ankomst av ukrainske flyktninger. Med drøye to personer per husholdning og hensyntatt at noe av boligbyggingen erstatter eksisterende bygg, betyr det at boligbehovet overstiger boligbyggingen. Det peker mot tiltakende knapphet på boliger, og høyere boligpriser fremover. Utsikter til lavere renter neste år og bedret kjøpekraft vil også kunne bidra til et sterkere prispress. Samlet anslås boligprisveksten til om lag 3 prosent i år. I 2025 og 2026 vil økt knapphet på boliger i større grad gjøre seg gjeldende, i tillegg til økte disponible inntekter, og vi venter da en prisvekst på rundt 5 prosent begge to årene.

Tilgangen på kreditt påvirker husholdningens betalingsvilje og -evne, og påvirker dermed boligprisveksten. Utlånsforskriften stiller krav til finansforetakenes utlånspraksis, og begrenser hvor mye lån som kan tas opp, knyttet til blant annet låntagers inntekt og egenkapital. Dagens utlånsforskrift utløpet ved utgangen av året. I august kom Finanstilsynet med råd om innretting av forskriften etter det tidspunktet. Finanstilsynet anbefaler at gjeldende regulering i hovedsak videreføres, uten opphørsdato. Vi legger til grunn i våre anslag at Finanstilsynets råd tas til følge, og at det ikke innføres lettelser eller innstramminger som svekker eller letter tilgangen på kreditt sammenlignet med dagens praksis. En eventuell oppmykning, som etter vårt syn er det mest sannsynlige utfallet dersom det gjøres endringer i forskriften, er således en oppsiderisiko som vil kunne bidra til økt kreditt- og boligprisvekst. Det kan i så fall også stimulere boligbyggingen og -investeringene.

Lav igangsetting av boliger reduserer boliginvesteringene, som i fjor falt 16 prosent. Lite igangsetting peker mot nedgang i boliginvesteringene også i år, før de mot neste år begynner å ta seg opp. Vi anslår at boliginvesteringene vil falle om lag 16 prosent også i år, før de i 2025 og 2026 tar seg opp hhv. 3 og 7 prosent.

Timeverk og personsysselsetting

Fra første til andre kvartal i år var personsysselsettingen uendret, mens timeverkene falt 0,1 prosent, etter at begge økte 0,3 prosent kvartalet før. Privat personsysselsetting falt 0,1 prosent i andre kvartal, slik at andelen private jobber avtok. Registerbaserte tall tyder på at den private sysselsettingsandelen falt ytterligere i juli og august.

Svak sysselsettingsvekst tyder på dempet etterspørsel etter arbeidskraft. Antall ledige stillinger har avtatt med over en femdel fra toppen i andre kvartal i fjor, til snaue 100 000 nå, jf. figuren under. Antallet er fortsatt høyt, og tyder slik sett på relativt stor etterspørsel etter arbeidskraft. På den andre siden avtok andelen bedrifter som i NØB svarer at mangel på arbeidskraft er et "stort hinder" for ekspansjon noe i tredje kvartal. Nivået ligger imidlertid fortsatt over historisk gjennomsnitt.

Siden begynnelsen av 2022 har verdiskapingen og timeverkene i privat næringsliv vokst om lag like mye. Motsatsen er stagnasjon i produktiviteten, se nærmere omtale i boks. Det kan tilsi at bedriftene har ledige arbeidskraftressurser og at verdiskapingen derfor kan økes fremover uten at personsysselsettingen behøver å øke like mye. Det er også i tråd med NØB, der flere virksomheter svarer at de vil redusere sysselsettingen enn antallet som vil øke den. Vi venter sterkere vekst i offentlig enn i privat sysselsetting som følge av høy offentlig etterspørsel fremover. Sysselsettingen i fastlandsøkonomien anslås å øke 0,6 prosent i år, mens timeverkene anslås å vokse om lag som BNP Fastlands-Norge.

Arbeidstilbud og arbeidsledighet

Arbeidsstyrken vokste med 38 000 personer i fjor. Arbeidsstyrken består av sysselsatte og arbeidsledige, og påvirkes av endringer i befolkningen i yrkesaktiv alder, og av yrkesdeltakelsen, dvs. andelen av befolkningen som er sysselsatt eller søker arbeid.

De siste par årene har befolkningen økt mye, i all hovedsak som følge av økt innvandring fra Ukraina. Også yrkesdeltakelsen økte i fjor, fra 72,6 prosent av befolkningen i 2022, til 72,8 prosent i 2023. Fra desember i fjor til august i år var arbeidsstyrken om lag uendret, men takket være vekst gjennom fjoråret vil likevel arbeidsstyrken vokse fra i fjor til i år. Vi anslår nå at arbeidsstyrken vil øke med 0,7 prosent i år. Svak aktivitetsvekst, særlig i byggenæringen, har dempet etterspørselen etter arbeidskraft. Det har bl.a. ført til færre ikke-bosatte arbeidsinnvandrere.

Samtidig som veksten i arbeidsstyrken har stoppet opp, har arbeidsledigheten økt. Målt ved AKUs trendtall var ledigheten 4 prosent i august, to tideler høyere enn i desember i fjor. Utviklingen i arbeidsledigheten framover er usikker. Høy innvandring og lav aktivitetsvekst fører til at arbeidstilbudet vokser raskere enn sysselsettingen, slik at arbeidsledigheten vil øke noe på kort sikt. Mens den registrerte ledigheten er nær uendret i år, har bruttoledigheten, som også inkluderer personer på tiltak, økt fra 2,3 prosent i januar til 2,6 prosent i september.

For enkelte grupper er ledighetsøkningen større. Fra september i fjor til september i år har antall arbeidsledige økt med 30 prosent for lederyrker, ingeniører og IKT-fag og akademiske yrker og undervisning. Lav byggeaktivitet har bidratt til 20 prosent flere ledige bygge- og anleggsarbeidere det siste året. Svake framtidsutsikter for denne næringen peker mot flere ledige herfra fremover. Videre har arbeidsledigheten økt mest i aldersgruppene 25-59 år, og særlig i alderen 40-59 år, der ledigheten har økt mer enn 20 prosent.

Med vekst under antatt trendvekst til ut i neste år, regner vi med at arbeidsledigheten først vil stige noe, før den avtar utover i prognoseperioden. Vi venter dessuten at den registrerte arbeidsledigheten vil ta seg opp i takt med at flere som nå er i jobb, blir arbeidsledige og registrerer seg hos NAV. I tillegg vil flere personer fra Ukraina bli ferdig med introduksjonsprogrammet, og de som da aktivt begynner å søke jobb vil komme inn i statistikken. I gjennomsnitt vil arbeidsledigheten målt ved AKU økte til 4,0 prosent i år og ytterligere til 4,2 prosent neste år. Vi anslår at den registrerte arbeidsledigheten vil øke fra 1,8 prosent i 2023 til 2,0 prosent i gjennomsnitt for 2024, før den tar seg opp til 2,2 prosent i 2025 og faller tilbake til 2,1 prosent i 2026. Utviklingen i personer på tiltak har imidlertid økt mye mer, og bruttoledigheten anslås derfor å øke til 2,8 prosent i 2025, før den avtar til 2,6 i 2026. Befolkningsveksten vil ventelig holde seg høy de neste årene, blant annet som følge av flere fra Ukraina selv om regjeringen har strammet inn på både ytelser og tjenester. Yrkesdeltakelsen fra flyktninger er lavere enn øvrig befolkning, og fører til at yrkesandelen faller utover i prognoseperioden.

Meklingsresultatet fra årets frontfagsoppgjør mellom Fellesforbundet og Norsk Industri ga en anslått ramme for årslønnsveksten på 5,2 prosent. Det er på samme nivå som rammen fra mellomoppgjøret i fjor. Rammen skal over tid samsvare med årslønnsveksten i industrien i NHO-området.

Etterfølgende oppgjør har jevnt over forholdt seg til rammen på 5,2 prosent. Oppgjøret mellom staten og Akademikerne og mellom staten og Unio skal behandles i tvungen lønnsnemnd 7. november, mens oppgjøret mellom staten og LO Stat skal behandles i frivillig lønnsnemnd 15. november.

Siden utfallet av de lokale forhandlingene ikke er kjent når frontfagsoppgjøret er gjennomført, har NHO, i forståelse med LO, et ansvar for å anslå den samlede årslønnsveksten i industrien. Rammen omfatter normalt all lønnsvekst, og skal over tid samsvare med årslønnsveksten i industrien i NHO-området. Rammen omfatter bidrag til lønnsveksten fra sentralt forhandlede tarifftillegg, fjorårets bidrag til årets lønnsvekst (overhenget) og anslått lønnsglidning (dvs. all lønnsvekst utover tarifftilleggene og overhenget, blant annet bidrag fra lokale forhandlinger). For industriarbeidere er overhenget til 2024 beregnet til 1,6 prosentpoeng, mens tarifftilleggene er beregnet til 2,2 prosentpoeng. For industrifunksjonærer som inngår i industrien samlet, er overhenget 1,8 prosent. Resterende bidrag til den anslåtte årslønnsveksten i industrien på 5,2 prosent, er i sin helhet anslått lønnsglidning.

Ifølge Statistisk sentralbyrås kvartalsvise statistikk har avtalt månedslønn flatet ut, jf. figuren under. Lønnsbegrepet her er imidlertid noe smalere enn det årslønnsbegrepet som brukes i lønnsoppgjørene, ettersom bonus og uregelmessige tillegg ikke inngår i dette månedslønnsbegrepet. I tillegg er det en periodiseringsforskjell mellom lønnsbegrepene ettersom årslønn regnes påløpt, mens avtalt månedslønnen regnes når det kommer til utbetaling.

Rammen fra årets frontfagsoppgjør ser ut til å følges i øvrige oppgjør. Norges Banks prognose for årslønnsveksten i år er 5,2 prosent, mens SSBs prognose er 5,3 prosent. I mars anslo TBU en konsumprisvekst på 4,1 prosent i år. Siden har prisveksten kommet lengre ned enn TBU la til grunn. Følgelig ventes brede grupper av arbeidstakere å få økt reallønn i år.

De siste to årene har prisveksten vært den høyeste siden slutten av 1980-tallet. I fjor økte konsumprisindeksen (KPI) med 5,5 prosent. Den høye prisveksten skyldtes i stor grad internasjonale drivere, som påvirket prisveksten også her hjemme. Energikrisen som oppstod i kjølvannet av Russlands invasjon i Ukraina økte gassprisene og ga høye strømpriser både i Norge og internasjonalt. Pandemien skapte forstyrrelser i internasjonale forsyningskjeder og skapte flaskehalser og økte transportkostnader. Norge er en liten åpen økonomi med høyt innslag av import av varer og innsatsfaktorer. Pris- og kostnadsveksten internasjonalt traff Norge hardt, og forsterket den innenlandske prisveksten. I tillegg har den betydelige svekkelsen av kronekursen økt prisene på importerte varer. Fra 2022 til 2023 svekket den importveide kronekursen (I-44) seg med 8,5 prosent.

I august var konsumprisene 2,6 prosent høyere enn for ett år siden. Lavere energipriser har bidratt til å dempe inflasjonen de siste månedene. Så langt i år har prisveksten avtatt bredt sammenlignet med samme periode i fjor, jf. figuren under.

Kostnadssjokket som har drevet prisoppgangen de siste årene, er i stor grad tilbakelagt. Veksten i produsentprisene for det norske hjemmemarkedet begynte å avta høsten 2022 og har det siste året i gjennomsnitt ligget rundt 2,5 prosent år/år. Utviklingen i internasjonale råvarepriser har pekt nedover de siste månedene, og prisveksten har avtatt hos Norges handelspartnere. Samtidig har den norske kronen fortsatt å svekke seg, og den nådde sitt svakeste nivå så langt i år i starten av august, målt ved I-44. Selv om kronen har styrket seg noe etter dette, var den ved utgangen av september fortsatt 1,5 prosent svakere enn i 2023.

Kronesvekkelsen kan på sikt gi nye inflasjonsimpulser, ettersom importerte varer og innsatsfaktorer blir dyrere. Hvor stor effekt dette får, avhenger blant annet av om bedriftene anser kronesvekkelsen som varig. Norges Bank har anslått at en svekkelse på 1 prosent gir en generell prisoppgang på 0,1−0,35 prosent etter 10 kvartaler. Lavere pris- og kostnadsvekst internasjonalt har bidratt til å dempe prisveksten på importerte varer. I fjor steg importprisene 7 prosent år/år, men har så langt i år avtatt, senest til 1,9 prosent i august.

Fra august i år ble maksprisen i barnehager redusert fra 3 000 til 2 000 kroner. Ifølge SSB reduserte dette årsveksten i konsumprisene med 0,3 prosentpoeng i august.

Den underliggende prisveksten, målt ved KPI-JAE (uten energi og justert for avgiftsendringer), har også avtatt i 2024, men mindre enn KPI. Det kan indikere at den underliggende inflasjonen er mer gjenstridig. I august var KPI-JAE 3,2 prosent høyere år/år, drevet av bl.a. økte matvarepriser og husleier. Mens prisveksten i fjor i stor grad ble drevet av importerte varer, er det i 2024 i større grad innenlandske faktorer som holder prisveksten oppe, jf. figuren under. Bidraget til prisveksten fra importerte varer har tiltatt noe igjen de siste to månedene, noe som demper fallet i den samlede prisveksten.

En annen driver bak den underliggende prisveksten er utviklingen i lønnskostnadene per produsert enhet. For fastlandsbedriftene utenom kraftsektoren var disse 7,5 prosent høyere år/år i andre kvartal, målt som firekvartalers gjennomsnitt. Trolig vil bedriftene forsøke å velte noe av denne kostnadsøkningen over i sluttbrukerprisene.

Konsumprisene anslås å øke med 4,1 prosent i år, ifølge anslag fra det Tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), som partene i arbeidslivet og også NHO står bak. Dette prisanslaget ligger til grunn for lønnsoppgjørene, også de som ennå ikke er gjennomført. NHO holder derfor fast ved TBUs prisprognose gjennom store deler av året, samtidig som anslaget over tid kan sies å være forventningsrett. Utviklingen så langt i år tilsier at prisveksten i år vil bli noe lavere enn TBUs anslag.

Fremover forventes det underliggende prispresset å avta. Fortsatt svak krone og høye lønnskostnader gjør imidlertid at det vil ta noe tid før prisveksten nærmer seg 2 prosent. Vi anslår at KPI og KPI-JAE øker 2,7 prosent til neste år, før de avtar til hhv. 2,2 og 2 prosent i 2026.

Fra september 2021 til desember 2023 hevet Nor-ges Bank styringsrenten fra 0 til 4,5 prosent. Siden har renten blitt liggende på dette nivået. Vurderingen på rentemøtet i september var at styringsrenten mest sannsynlig også vil forbli på dette nivået ut året, før den settes gradvis ned fra og med første kvartal 2025. Rentebanen til Norges Bank indikerer at det er rundt 30 prosent sannsynlighet for et første rentekutt på 25 basispunkter på rentemøtet i desember. Selv om markedets forventninger til et kutt i desember falt betydelig i kjølvannet av rentemøtet, prises det fortsatt inn omkring 60 prosents sannsynlighet for et kutt på 25 basispunkter.

Det er særlig to forhold som medvirker til at Norges Bank drøyer med rentekutt. Det ene er at kronen er noe svakere enn Norges Bank antok i juni. En svakere krone fører til høyere importert prisvekst, som er en viktig inflasjonsdriver i en liten åpen økonomi som den norske. En svakere krone vil også bedre konkurranseevnen og lønnsevnen i frontfaget, og dermed medvirke til høyere lønnsvekst. Det andre forholdet er at høy vekst i bedriftenes kostnader vil kunne bremse den videre nedgangen i prisveksten. Lav produktivitetsvekst bidrar også til å holde bedriftenes kostnadsvekst oppe. Norges Bank poengterer da også at den underliggende prisveksten ikke har falt like raskt som samlet prisvekst. 

For å unngå inflasjonsimpulsene fra ytterligere kronesvekkelser holder Norges Bank styringsrenten oppe lengre enn våre handelspartnere. Det siste året har forventningene til rentekutt i andre land trukket ut i tid, jf. figuren over, hvilket gjorde det vanskeligere for Norges Bank å senke renten. Dette har imidlertid snudd, og rentekurven hos våre handelspartnere er nå noe lavere enn i sommer. Om Norges Bank fortsetter å stå imot den internasjonale rentevinden og holder renten høy, innebærer det at rentedifferansen mot utlandet vil øke. Isolert sett taler det for en sterkere krone, men utslaget på kronekursen vil avhenge av hva som allerede er priset inn av markedet.

Selv om prisveksten fortsatt er godt over målet på 2 prosent har den gjennomgående vært lavere enn sentralbankens egne anslag siden august i fjor. I siste Pengepolitiske rapport (PPR) senket sentralbanken inflasjonsanslagene sine, men de ligger fortsatt litt høyere enn våre prisanslag for 2025 0g 2026.

I forrige Økonomisk overblikk fra juni la vi til grunn et første rentekutt i desember, men samlet sett vurderer vi nå at det er mer sannsynlig at renten holdes på dagens nivå ut året. Sentralbanken viser stor vilje til å drøye med rentekutt, og våre prognoser avviker ikke vesentlig fra deres for inneværende år. Vi tror imidlertid at inflasjonen vil avta noe raskere neste år enn det Norges Bank legger til grunn, og venter derfor fire rentekutt i 2025 og ett i 2026, slik at renten ender på 3,25 prosent i 2026.

I forslaget til revidert nasjonalbudsjett (RNB) ble utgiftene samlet økt med 24,8 mrd. kroner som følge av økte utgifter knyttet til bistand til Ukraina, økte forsvarsutgifter og økte utgifter til folketrygden. Samlet økte oljepengebruken, målt ved det strukturelle oljekorrigerte underskuddet, med nærmere 9 mrd. kroner sammenlignet med Nasjonalbudsjettet 2024 (NB24). Det strukturelle oljekorrigerte underskuddet utgjorde dermed 418,7 mrd. kroner, som tilsvarer en bruk av fondsmidler tilsvarende 2,7 prosent av SPU. Påplussingene i RNB bidrar til at innretningen av budsjettet er svakt ekspansivt. Budsjettimpulsen, som er endringen i det strukturelle oljekorrigerte underskuddet som andel av Fastlands-BNP, og gir en indikasjon på budsjettets innvirkning på økonomien, var 0,7 prosent, jf. figuren under. Det er tre tideler høyere enn i det vedtatte budsjettet, og indikerer at budsjettpolitikken vil løfte aktiviteten i fastlandsøkonomien i år. 

Hittil i år har det vært en betydelig økning i offentlig konsum, der økningen særlig har kommet i Forsvaret. Om konsumet holder seg på samme nivået ut året har konsumet i forsvarssektoren økt med 4,2 prosent fra fjor. I kommunesektoren har veksten så langt vært mer beskjeden. Vi legger til grunn at offentlige investeringer vil øke 4,1 prosent i år.

Budsjettet for neste år legges frem 7. oktober. Innretningen av budsjettet vil påvirke den økonomiske utviklingen. Selv om offentlige utgifter allerede utgjør drøyt 60 prosent av Fastlands-BNP, er vi i en situasjon der det fremdeles er mulig å øke oljepengebruken betraktelig. Det skyldes at verdien av SPU har økt mye de siste årene. Bare fra årsskiftet til september har SPU steget med nesten 2 750 mrd. kroner, til 18 500 mrd. kroner. Bak utviklingen ligger høye olje- og gassinntekter, økte aksjekurser og svak kronekurs.  Dette gir regjeringen et stort handlingsrom i budsjettpolitikken. Det økte handlingsrommet på kort sikt ble også presisert i regjeringens perspektivmelding som ble lagt frem i august. Både forsvarssatsingen og økninger knyttet til demografidrevne utgifter vil kunne realiseres innenfor de nye rammene i årene fremover, samtidig som det er rom for andre prioriteringer. For neste års budsjett vil SPU på dagens nivå og en oljepengebruk som holder seg innenfor handlingsregelen potensielt bety en økning i offentlig pengebruk på over 75 mrd. kroner.

Budsjettlekkasjene peker også i retning av vekst i oljepengebruken neste år. Blant annet vil det foreslås 2,4 mrd. kroner ekstra til politiet, 400 millioner til øvrig kriminalitetsbekjempelse, 1,3 mrd. til sletting av studiegjeld i små kommuner, 2,9 mrd. ekstra til jernbane og 1,1 mrd. mer til drift og vedlikehold til riksveier. Forsvarssatsingen, som ble enstemmig vedtatt i Stortinget i mai, vil antagelig innebære at Forsvaret styrkes med minst 8 mrd. kroner. Videre har regjeringen lovet at arbeidet med fellesprosjektet med jernbane og vei mellom Arna og Voss vil starte i 2025.  I tillegg er 2025 et valgår, som også kan øke presset på finanspolitikken.

Det er imidlertid noen forhold som taler for at oljepengebruken vil ligge under 2,7 prosent, som ifølge NB24 bør være uttaket i normaltider om handlingsregelens grense på 3 prosent av forventet realavkastning av SPU skal holde på sikt. For det første er det forholdsvis høy kapasitetsutnyttelse i norsk økonomi. En mer ekspansiv finanspolitikk vil kunne øke presset i norsk økonomi og gjøre at rentekuttene trekker ut i tid. Beregninger gjort av SSB tyder på at en økning i offentlig konsum på 30 mrd. i 2025 vil kunne gi drøye 10 punkter høyere rente samme år og nær 30 punkter året etter. I NB 2024 ble viktigheten av en ansvarlig budsjettpolitikk vektlagt for å unngå å forsterke presset på renten. Finans- og pengepolitikken må med andre ord spille på lag. Dette taler for at regjeringen vil holde noe igjen på pengebruken til neste år.

På lengre sikt ser bildet dystrere ut. I nevnte perspektivmelding anslås inndekningsbehovet for offentlige finanser i 2060 å øke til 6,2 prosent av BNP Fastlands-Norge, mot 5,6 prosent i perspektivmeldingen fra 2021. Dette skyldes blant annet at det legges til grunn lavere produktivitetsvekst. I referansebanen vil handlingsrommet skrumpe inn etter 2030, jf. figuren under. Meldingen er klar på at å vise moderasjon i den offentlige pengebruken i dag vil gjøre inndekningsbehovet lavere på sikt. Det advares også mot offentlige utgiftsøkninger som det er råd til på kort sikt, men som kan være vanskelig å reversere og legger press på offentlige finanser på lengre sikt.

Både på grunn av de høye rentene og hensynet til det langsiktige bildet legger vi til grunn at det strukturelle oljekorrigerte underskuddet vil ligge i området 2,5−2,6 av fondets verdi, altså lavere enn det handlingsregelen skulle tilsi. Økt handlingsrom vil likevel påvirke den fremtidige utgiftsveksten, og vi løfter derfor anslagene for offentlig etterspørsel i årene fremover. Vi legger til grunn at offentlig konsum øker med 2,3 prosent i år og deretter 2,1 og 1,9 prosent i 2025 og 2026, mens offentlige investeringer ventes å øke 4,1 prosent i år før de avtar til 2,5 i 2026.

I årene 2018−22 økte investeringsvolumet i tjenestenæringene utenom eiendomsdrift i gjennomsnitt med 8½ prosent hvert år. Det er høyt, også i en internasjonal sammenheng. Til sammenligning vokste investeringene i svensk tjenestesektor under 3 prosent årlig i samme periode, og i Tyskland med 3½ prosent. Den sterke investeringsoppgangen i norske tjenestenæringer i perioden ble særlig drevet av høyere investeringer i IKT-utstyr og programvare. I 2021, som er siste år med investeringstall fordelt på art og næring, var en drøy tredjedel av investeringene i tjenestenæringene utenom eiendomsdrift i IKT-utstyr og programvare. Det er tre ganger så mye som i øvrige næringer og i offentlig forvaltning. I tillegg har investeringer i forskning og utvikling (FoU) også økt mye. I denne kategorien ligger trolig noe egenutviklet programvare, slik at den reelle veksten i IKT-relaterte investeringer kan være enda høyere.

Den viktigste årsaken til veksten er digitaliseringen av samfunnet, samt at digital teknologi over tid blir både billigere og mer effektiv, som gjør det stadig mer lønnsomt å anskaffe den. Tjenestenæringene er arbeidsintensive, og høye lønninger gjør at lønnskostnadene relativt sett er høyere i Norge enn i utlandet. Dyr arbeidskraft gjør det mer lønnsomt å investere i kapital som enten erstatter arbeidskraft eller gjør den mer produktiv.

Informasjons- og kommunikasjonsnæringen er den næringen der IKT-investeringene over tid har vært høyest. De siste 10−15 årene har varehandel og finans økt sine IKT-investeringer mye, og investerer nå om lag like stor andel i IKT som i informasjon og kommunikasjon. Varehandel og finans er også næringene som har oppnådd størst produktivitetsvekst de ti siste årene, med årlig gjennomsnittlig vekst i arbeidsproduktiviteten på hhv. 3,7 og 3,3 prosent. For varehandel er omstilling fra butikksalg til salg via internett nok en driver. Dette økte kraftig under pandemien. I 2010 oppga 27 prosent av detaljhandelsbedriftene i en SSB-undersøkelse om næringslivets IKT-bruk at de hadde mottatt bestillinger via nettsider. I 2022 var andelen 39 prosent. Investeringer i bl.a. selvbetjente kasseløsninger kan også ha bidratt. I finansbransjen er investeringene knyttet til økt automatisering og digitalisering av banktjenester som bl.a. legger til rette for økt selvbetjening hos kundene, som slik har bidratt til å redusere behovet for arbeidskraft i bransjen.

Investeringene i tjenestenæringene, og særlig investeringene i IKT, vil trolig øke også fremover. Økt bruk av kunstig intelligens (KI) kan bidra til å løfte IKT-investeringene ytterligere. Samtidig kan investeringer i KI bidra til å redusere behovet for investeringer i annen kapital gjennom smartere bruk av eksisterende kapital og/eller arbeidskraft. De allerede gjennomførte IKT-investeringene kan bidra til at norsk næringsliv har et fortrinn når det gjelder bruk av KI, både fordi de formodentlig vil ha bedre datagrunnlag for bruk av modellene enn mindre digitaliserte økonomier, og at det trolig blir mulig å koble modellene mot mange eksisterende systemer. Det kan bidra til å løfte eller opprettholde produktiviteten fremover for næringene som lykkes med å utnytte teknologiens muligheter.

I hovedsak har produktivitetsveksten etter pandemien vært lav, jf. figuren under. Det kan tyde på at virksomhetene har hamstret arbeidskraft i påvente av bedre tider.

En annen indikasjon på hamstring av arbeidskraft er at antall timer per sysselsatt har gått ned. Det kan tilskrives næringsvise forhold, men fordelt på noen store grupper ser vi at nedgangen gjelder de fleste private virksomheter, mens antall timeverk per sysselsatt i offentlig sektor har økt, jf. figuren under.

Tallene over gir bare en indikasjon på hamstring av arbeidskraft og kan dessuten være påvirket av strukturelle endringer. Arbeidskraftsproduktiviteten kan f.eks. påvirkes av endringer i kapitalbeholdningen, teknologisk endring, utdanningssammensetningen og graden av konkurranse i produktmarkedet. Antall timer per arbeider kan også reflektere endret andel deltidsarbeidere. EU har derfor utviklet en ny metode basert på spørreundersøkelser[1], der indikatoren for hamstring er de virksomhetene som svarer at de har negative markedsutsikter, men som likevel venter at de skal beholde eller øke antall ansatte. Vi har benyttet samme metode på våre medlemsbedrifter, se figuren under. Tallene tyder på at det var en betydelig hamstring av arbeidskraft etter pandemien og når smitteverntiltakene ble fjernet, men at hamstringen har avtatt siden slutten av 2022, jf. figuren under.

I tillegg spurte vi i august medlemsbedriftene om de hadde nok jobb til alle ansatte. En klar overvekt svarte ja til det, men mange svarte også nei, jf. figuren under. Også dette understøtter hamstringshypotesen.

Blant de bedriftene som svarte at de ikke hadde nok jobb til alle ansatte, var hovedgrunnen til at de ikke nedbemannet eller permitterte at de mente det ville være vanskelig å få tak i arbeidskraft når aktiviteten tok seg opp igjen. Omtrent hver fjerde oppga at de hadde råd til å holde på de ansatte, jf. figuren under.

Konsekvensene av hamstring er at driftsresultatet svekkes. Lavere driftsresultat fører til lavere investeringer og aktivitet. I tillegg fører høyere kostnadsvekst i virksomhetene til at prisveksten kan holde seg høy lengre fordi virksomhetene senere vil forsøke å bedre lønnsomheten ved å øke prisene.

Kronekursen svekket seg kraftig gjennom 2023 og har så langt i 2024 blitt liggende på et historisk svakt nivå. Utviklingen det siste halvannet året er imidlertid bare fortsettelsen på en tiårig trend med svakere krone. Figuren nedenfor viser kronekursen mot euro og mot valutakursene til de 44 viktigste landene Norge importerer fra, vektet med importandelen fra de respektive landene (I-44).

En valutakurs er prisen på en valuta målt i enheter av en annen valuta. Utviklingen i valutakurser er notorisk vanskelige å forklare, se Meese og Rogoff (1983)[1]. Statistisk sett kan det fremstå som tilfeldig om valutakursen styrker seg eller svekker seg, og man klarer i svært liten grad å predikere hvilken retning og hvor mye valutakursen vil bevege seg. Derfor omtales valutakursutviklingen i mange sammenhenger som tilfeldig gange ("random walk").

I realiteten er valutaer et aktiva som omsettes i et marked, og valutakursen fastsettes der tilbud møter etterspørsel. Det betyr at faktorer som påvirker tilbud og/eller etterspørsel av valuta også påvirker valutakursen, og at det er underliggende drivkrefter som kan forklare utviklingen i valutakursen, selv om det både på kortere og lengre tidshorisonter ikke er mulig å lage gode prediksjoner for den. I Norge finnes flere empiriske studier av valutakursen som viser at oljepris, internasjonale aksjekurser, renteforskjeller mellom Norge og utlandet og indikatorer på risikopremier, kan forklare valutakurser, se f.eks.  Benedictow og Hammersland (2023)[2], Risstad m.fl. (2023)[3], Akram (2020)[4], Klovland m.fl. (2021)[5]. Benedictow og Hammersland peker også på at omstilling av norsk økonomi bort fra oljenæringen og mindre utenlandske direkteinvesteringer kan ha bidratt til svakere kronekurs.

Som for andre typer eiendeler vil en kjøper av valuta kreve kompensasjon for eventuell risiko ved å sitte med valutaen. Antatt risiko kan følgelig ha betydning for kronekursen. At kronen er en risikoutsatt plassering kan avspeile at kronen er en relativt liten og volatil valuta, slik at kronekursen ofte vil svekke seg i usikre tider. I figuren over er usikkerhet tallfestet ved forventet volatilitet i europeiske aksjer, der volatiliteten er større jo høyere indeksen er. Det er en tendens til at kronekursen svekker seg når usikkerheten er stor. Blant annet svekket kronen seg kraftig under finanskrisen i 2007-2008 og under pandemien. Samtidig er det enkelte perioder hvor sammenhengen er svak. Under eurokrisen fra 2010 økte usikkerheten, mens kronekursen holdt seg sterk, og styrket seg også noe. Av enkelte ble det forklart med at kronen i denne perioden fungerte som en trygg havn blant investorer som var bekymret for euroen og utviklingen i eurosonen. Også andre mål på usikkerhet, slik som Citigroups Economic Surprise Index, som uttrykker hvor overrasket markedet blir ved publiseringen av økonomiske nøkkeltall, viser i perioder høy samvariasjon med kronekursen. Markedsbaserte mål på usikkerhet viser imidlertid ikke varig økt usikkerhet de siste årene. Det tyder på at usikkerhet trolig i liten grad kan forklare svekkelsen av kronen over tid. Som figuren over viser, har usikkerheten målt på denne måten vært ganske stabil siden 2015, selv om volatiliteten har vært høy i kortere perioder. Samtidig har kronekursen svekket seg i samme tidsrom. Det kan likevel ikke utelukkes at usikkerhet knyttet til bl.a. pandemi, geopolitikk og økonomisk utvikling har vært en driver bak svekkelsen. 

Rentedifferansen til utlandet kan påvirke valutakursen. De senere årene har Norge hatt høyere renter enn våre handelspartnere, noe som tidligere gjorde det attraktivt for investorer å holde norske kroner. Etter hvert som sentralbankene i mange land har økt styringsrentene, har rentedifferansen krympet, og periodevis også vært negativ. Det har trolig bidratt til at kronen er mindre attraktiv å eie. Som figuren nedenfor antyder, har svekkelsen i kronekursen over en lengre periode korrespondert med en samtidig nedgang i norsk rentenivå relativt til utlandet. I perioder er svingningene i kronekursen også godt forklart av svingninger i rentedifferansen.

Olje- og gassprisen har tidvis samvariert med kronekursen. Selv om norsk økonomi til en viss grad er skjermet for utviklingen i olje- og gassprisene som følge av at en stor del av inntektene fases inn i økonomien over tid gjennom Statens Pensjonsfond Utland og handlingsregelen, påvirker petroleumsprisene fortsatt aktiviteten i utvinningsnæringen og andre næringer som leverer til denne, og omfanget av attraktive investeringsmuligheter i økonomien. Aktiviteten i økonomien påvirker videre rentenivået. Disse faktorene kan ha en direkte effekt på kronekursen. I tillegg oppfattes kronen av enkelte utenlandske aktører som en "råvarevaluta", som kan bidra til denne sammenhengen. En driver bak kronesvekkelsen de siste årene kan være at aktørene i valutamarkedet venter svekkelse av norsk økonomi som følge av omstilling bort fra oljenæringen og over til andre næringer. En slik forklaring mangler imidlertid empirisk belegg.

En siste og mye omdiskutert forklaringsfaktor, er at endringer i politiske rammebetingelser kan ha gjort det mindre attraktivt å investere i Norge, og på den måten redusert etterspørselen etter norske kroner.[6] Fra 2003 til 2008 var det kraftig vekst i investeringsnivået på norsk sokkel. Det økte investeringsbehovet i oljerettede næringer ga ringvirkninger mot resten av økonomien, blant annet behov for økte investeringer også i fastlandsnæringene. Investeringene ble blant annet finansiert med kapital fra utlandet, som vist i figuren under. I etterkant av finanskrisen falt investeringsnivået i norsk økonomi, som dempet behovet for utenlandsk kapital, slik at utlendingenes finansinvesteringer i Norge falt. Utenlandske investeringer falt ytterligere etter oljeprisfallet i 2014. De siste årene har utenlandske finansinvesteringer i Norge tatt seg opp, i takt med økte realinvesteringer i Norge. Verdt å merke seg er at det kun er et fåtall år at investeringene har vært negative gjennom perioden. Det betyr at utenlandske investorer hvert år har investert for mer enn de har desinvestert, som indikerer at utenlandske investorer samlet sett ikke har blitt skremt bort av norske rammebetingelser. Det kan likevel ikke utelukkes at det utenlandske investeringsnivået ville vært høyere dersom rammebetingelsene var bedre.

Det er ikke bare utenlandske kapitalstrømmer til Norge som påvirker kronekursen, men også norske kapitalstrømmer til- og fra utlandet. Figuren ovenfor viser at norske netto finansinvesteringer i utlandet har vært høye de siste årene. Det kan også ha vært en bidragsyter til kronesvekkelsen.

Norges Banks valutahandelsstatistikk, som er basert på daglige transaksjonsdata fra de største bankene, viser at utenlandske kunder av rapportørbankene har vært nettoselgere av kroner de åtte siste årene. Det kan tyde på at utenlandske investorer har blitt mindre villige til å holde norske kroner og indikerer en viss grad av kapitalflukt. Fra 2015 til 2021 var også norske kunder nettoselgere av kroner, mens Norges Bank var nettokjøper av kroner i samme periode, jf. figur nedenfor. De to siste årene har imidlertid Norges Bank blitt nettoselger av norske kroner, mens norske kunder har blitt nettokjøpere. Det har trolig sammenheng med økte petroleumspriser og at oljeselskapene derfor må kjøpe flere kroner for å betale oljeskattene, mens Norges Bank veksler disse kronene tilbake til utenlandsk valuta for plassering i Statens Pensjonsfond Utland. Se kapittel 3.3 om Norges Banks kronesalg for nærmere omtale, hvor vi også forklarer hvorfor disse i utgangspunktet neppe driver kronekursen over tid.

Normalt vil en svakere valutakurs føre til at den økonomiske aktiviteten øker. Svak kronekurs gjør at eksportbedriftene får bedre betalt i kroner for varene de selger i utenlandsk valuta. For utenlandske kjøpere blir norske varer og tjenester relativt sett billigere når kronekursen er svak, slik at deres etterspørsel øker. Isolert sett bidrar derfor svak kronekurs til økt lønnsomhet og aktivitet for eksportbedriftene. Frem til 2013 svekket norsk konkurranseevne seg kraftig som følge av sterkere krone og høy lønnskostnadsvekst, drevet av innfasing av økte oljeinntekter i økonomien. I 2013 var norske timelønnskostnader i industrien anslagsvis 56 prosent høyere enn et vektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU og Storbritannia. Den senere svekkelsen i valutakursen har bidratt til å redusere dette "gapet" til 18 prosent i 2023, jf. figur nedenfor. At nesten hele denne bedringen skyldes valutakursen kan illustreres ved å holde valutakursen fast på 2016-nivå.

I tillegg fører svakere krone til at kjøp av varer og tjenester fra utlandet blir dyrere relativt til norskproduserte. Dermed vil husholdningene vri sitt forbruk mot norskproduserte varer og tjenester. På den andre siden vil svakere valutakurs føre til lavere aktivitet i skjermede næringer som bruker importerte innsatsvarer i produksjonen. Med svak krone blir denne importen dyrere. Det vil svekke lønnsomheten for disse bedriftene. Svakere krone kan dessuten gjøre det mer krevende å få tak i folk utenfra når lønninger i kroner blir mindre verdt i utenlandsk valuta.

For husholdningene fører svakere krone i første omgang til økte priser på utenlandske varer og tjenester, samt på varer og tjenester hvor norske produsenter har mulighet til å velte over økte innsatsvarepriser i sine utsalgspriser. I tillegg kan kjøpekraften også bli svekket av at Norges Bank vil kunne møte økt prisvekst som følge av svekket kronekurs med å sette opp renten, som også reduserer husholdningenes disponible inntekt. Svakere valutakurs kan gi bedret lønnsomhet i industrien og gi grunnlag for økt lønnsvekst, både på kort og lang sikt. Holden IV-utvalget (NOU 2023: 30) pekte imidlertid på at partene i arbeidslivet vanligvis legger liten vekt på kortsiktige svingninger i valutakursen, men dersom den svake kronekursen blir mer langvarig, vil det kunne trekke opp lønnsveksten. På lengre sikt kan dermed økt lønnsomhet i eksportrettede næringer slå ut i økt lønn for lønnstagerne.

Empiriske studier finner nokså små effekter av svekket valutakurs på kort sikt, og enkelte analyser finner også at svekket kurs kan redusere den økonomiske aktiviteten. Finansdepartementet beregner med NORA-modellen at en 10 prosent svakere valutakurs som gradvis avtar til utgangspunktet løfter BNP Fastlands-Norge med om lag 0,1 prosent etter to år sammenlignet med referansebanen, men at BNP Fastlands-Norge faller tilsvarende lengre ute i perioden.[1] SSB finner effekter av lignende størrelsesorden i en analyse med KVARTS-modellen.[2] I en annen analyse ser SSB på hvilken betydning lønnsdannelsen og den pengepolitiske responsen har for de økonomiske effektene av svekket valutakurs, der det legges til grunn en svekkelse på om lag 20 prosent.[3] Ved normal lønnstilpasning faller BNP Fastlands-Norge 0,7 prosent etter to år og 1,1 prosent etter tre år, sammenlignet med referansebanen. I tilfellet med rask lønnstilpasning responderer sentralbanken sterkere, siden svakere valutakurs løfter lønns- og prisveksten mer enn i tilfellet med normal lønnstilpasning. Det forsterker de økonomiske konsekvensene av svakere valutakurs, slik at BNP Fastlands-Norge etter to og tre år faller hhv. 0,2 og 0,1 mer sammenlignet med banen med normal lønnstilpasning.  

I NHOs medlemsundersøkelse fra september 2024 svarte halvparten av bedriftene at svak krone ga dårligere driftsresultat enn året før. I juni 2023 svarte nesten halvparten at svak kronekurs er en ulempe for sin bedrift, mens kun 15 prosent svarte at svak kronekurs er en fordel. NHOs medlemsundersøkelse er uvektet, som betyr at hver bedrift teller like mye i resultatene. Selv om en lav andel bedrifter svarer at svak kronekurs er en fordel, kan altså disse stå for en større andel av total verdiskaping. Totalt oppga 7 prosent av bedriftene i september at svak kronekurs ga økt driftsresultat. Andelen er høyest i næringer med større innslag av eksportrettede bedrifter, jf. drøftelsen over. I Norsk Industri oppga 16 prosent økt driftsresultat som følge av svak kronekurs, i Offshore Norge og Sjømat Norge hhv. 21 prosent og 29 prosent. Blant bedriftene i NHO Reiseliv, som bl.a. er rettet mot turisme, svarte 15 prosent bekreftende på dette.

For bedriftene betyr store valutabevegelser også at det blir mer krevende å planlegge. Hvis kostnadene og inntektene i utenlandsk valuta ikke kommer på samme tid og bedriftene ikke har gjennomført valutasikringer, kan svingninger i valutakursen påføre bedriftene tap. Mer enn tre fjerdedeler av bedriftene svarte i juni 2023 at alle svingninger i kronekursen (som er større enn 5 prosent fra et år til det neste) er problematiske for sin bedrift. Kun 10 prosent svarte at svingninger i kronekursen ikke er problematiske.

Bedrifter med transaksjoner i utenlandsk valuta er utsatt for valutarisiko. Dersom en norsk bedrift har en fremtidig utgift i utenlandsk valuta blir utgiften større dersom kronekursen i mellomtiden svekker seg. Tilsvarende vil en bedrift med en fremtidig inntekt i utenlandsk valuta få en mindre gevinst dersom kronekursen i mellomtiden styrker seg.

Valutarisikoen kan reduseres ved å inngå avtaler om valutasikring. Eksempelvis kan en bedrift som venter en utgift i euro om ett år inngå en avtale i dag om å kjøpe tilsvarende antall euro med levering om ett år, basert på fremtidskursen for euro levert på det tidspunktet. Dermed låses den fremtidige utgiften målt i kroner og valutarisikoen nøytraliseres. Terminkursen i valutamarkedet bestemmes av dagens valutakurs samt rentedifferansen mellom de to valutaene. Om utgiften er usikker, kan bedriften alternativt inngå en opsjonsavtale om kjøp av euro et år frem i tid, der bedriften har rett til, men ikke plikt til, å kjøpe euro til en på forhånd fastsatt pris.

Bedrifter med investeringer i utenlandsk valuta, for eksempel i datterselskaper eller finansielle instrumenter, er også utsatt for valutarisiko ved at verdien på eiendelen svinger i takt med kronekursen. I likhet med for inntekter og utgifter kan også disse valutasikres, for eksempel ved å inngå en valutabytteavtale der en gir fra seg kroner mot utenlandsk valuta i dag og samtidig inngår en avtale om motsatt transaksjon fremover i tid. Verdiendringene på valutabytteavtalen vil motsvare verdiendringene på den underliggende investeringen. Dersom investeringen og den tilhørende valutasikringen fortsatt skal opprettholdes når valutabytteavtalen går til forfall, kan den rulleres. En annen måte å valutasikre investeringer på er å finansiere investeringen ved å ta opp lån i samme valuta som investeringen foretas i. Dersom valutakursen for eksempel styrker seg vil verdien på både investeringen og gjelden falle, slik at netto verdiendring er uendret.

I tillegg til å bruke derivatkontrakter kan bedriftene motvirke valutarisiko på andre måter, for eksempel ved å inngå avtaler om kjøp eller salg i norske kroner i stedet for i utenlandsk valuta, samt å sørge for at inntekter og utgifter i utenlandsk valuta er mest mulig samtidige.

I NHOs medlemsundersøkelse i september 2024 ble bedriftene som oppga å ha kjøp eller salg i utenlandsk valuta spurt om de har inngått avtaler om valutasikring av forventede kjøp eller salg. En drøy femtedel (21 prosent) svarte bekreftende på dette. Andelen med sikring er høyest blant bedriftene som oppgir at svakere valutakurs gir økt driftsresultat (28 prosent), som tyder på at det er viktigere å sikre inntekter enn kostnader. Det kan skyldes at bedrifter som får økte kostnader som følge av svakere valutakurs til en viss grad kan lempe dette over i utsalgsprisene. Det kan også ha sammenheng med at bedriftene som får økt driftsresultat som følge av svakere valutakurs i høyere grad er store eksportbedrifter som kan ha et mer bevisst forhold til dette og bedre muligheter for å gjennomføre sikringer. I gjennomsnitt oppga respondentene som hadde inngått avtaler om valutasikring at 58 prosent av forventede valutakjøp eller -salg ble valutasikret. Andelen bedrifter med inngåtte avtaler om valutasikring var høyere i landsforeninger med større innslag av import/eksport.

Som omtalt ovenfor oppgir mange av NHOs medlemmer å påvirkes negativt av den svake valutakursen og av svingninger i valutakursen. Likevel er det kun et mindretall av bedriftene med kjøp/salg i utenlandsk valuta som har inngått avtaler om valutasikring. Det kan være flere årsaker til dette. Teoretisk sett er en valutasikring en transaksjon som ikke øker selskapets verdi, fordi kontrakten ved inngåelse har nåverdi null for begge parter. Dermed har ikke selskapet motivasjon for å gjennomføre dem.  Videre kan selskapets eiere selv nøytralisere valutarisikoen ved å inngå tilsvarende sikringer på egen hånd, og bør derfor ikke være villige til å betale en høyere pris for at selskapet skal gjøre det for dem. Et motargument mot dette og som kan forklare at sikringer likevel forekommer, er at det reduserer konkursrisikoen for selskapet, som i neste instans kan gi besparelser, f.eks. gjennom lavere renter på lån eller bedre betingelser fra leverandører. Videre kan eierne av et selskap være mindre sofistikerte investorer som ikke selv har mulighet til å sikre seg. Enkelte studier viser at bruk av sikringer er assosiert med økt verdi på bedriften og større inntjening, se f.eks. Bartram m.fl. (2011)[1], Pérez-González og Yun (2013)[2], mens Allayannis m.fl. (2012) peker på at sammenhengen kan skyldes at selskaper som er bedre styrt og dermed har høyere verdi og/eller inntjening også er de som i større grad sikrer seg.[3]

Også andre årsaker kan forklare fraværet av valutasikring hos mange bedrifter. For det første er det transaksjonskostnader knyttet til dem, i form av intern ressursbruk og kostnader for finansielle tjenester, og det kreves kompetanse for å inngå og vedlikeholde dem. Det kan også være vanskelig å konstruere en god valutasikring, all den tid fremtidige inntekter og utgifter er usikre fordi de er avhengige av usikker fremtidig etterspørsel. For bedrifter som benytter importerte varer som de kjøper fra andre norske bedrifter og betaler for i norske kroner, er det mer krevende å forutse priseffektene av endringer i valutakursen. Bedrifter som konkurrerer i et marked der konkurrentene er utsatt for samme valutarisiko, for eksempel fordi alle videreselger de samme importvarene, får en konkurranseulempe hvis de valutasikrer og konkurrentene ikke gjør det, og valutakursen styrker seg. Dersom valutakurser tenderer til å ha samme sannsynlighet for styrking som svekkelse vil variasjoner i inntjeningen utjevne seg over tid.

En eldre undersøkelse gjennomført av Norges Bank og omtalt i Børsum (2005)[4] viser at finansiell styrke til å tåle kurssvingninger er den viktigste årsaken til å ikke valutasikre. Deretter følger at kostnadene ved valutasikring overstiger nytten, og at bedriften mangler tilstrekkelig kjennskap til- eller kompetanse om valutasikring. Videre pekes det på internasjonale undersøkelser som viser at store selskaper, som formodentlig har mer ressurser tilgjengelig for å gjøre dette, i større grad sikrer seg gjennom bruk av derivater enn små selskaper, mens små selskaper i større grad sikrer seg gjennom bl.a. fakturering i egen valuta.

Som beskrevet over har svekket kronekurs både positive og negative virkninger. I det siste har diskusjonen om kronekursen blitt tett knyttet til bl.a. pengepolitikken, og flere har tatt til orde for ulike tiltak som skal kunne bidra til å styrke eller stabilisere kronekursen. Nedenfor omtales noen av disse, og vår vurdering av fordeler og ulemper med disse tiltakene.

Intervensjoner i valutamarkedet

På helt kort sikt vil det være mulig å styrke kronen ved at sentralbanken intervenerer i valutamarkedet, og kjøper norske kroner. Hvis valutamarkedet forventer at denne kronestyrkingen ikke vil vare ved, vil det imidlertid lønne seg å selge unna norske kroner før kronen på ny svekkes. Det kan svekke kronekursen umiddelbart, om ikke sentralbanken forsvarer intervensjonen ved å kjøpe enda flere norske kroner. Effekten av kortsiktige valutaintervensjoner er derfor omdiskutert.

Intervensjoner i valutamarkedet er kostbare og vil gå på bekostning av andre tiltak, uavhengig av om de finansieres ved å trekke på Norges Banks valutareserver, Oljefondet eller andre kilder. En studie viser at intervensjoner ikke alltid lykkes, og at intervensjonene i noen tilfeller må være store[1]. Videre er effekten svakere i regimer med flytende valutakurs enn i regimer hvor valutakursen beveger seg innenfor et bånd. Det er også lettere å lykkes om intervensjonen går med trenden, fremfor mot den. Videre er intervensjoner mer effektive dersom valutakursen har avveket mye fra sitt (antatte) langsiktige likevektsnivå.[2] Et spørsmål er derfor om dagens kronekurs er en ny langsiktig likevekt, eller om den av ulike årsaker har avveket fra denne. Avvik fra likevekt kan komme av friksjoner i kapitalmarkedet. En teoretisk studie viser at optimal pengepolitikk i noen tilfeller kan innebære å stabilisere valutakursen gjennom bl.a. intervensjoner[3].

Et annet spørsmål er det institusjonelle. NBIMs mandat er ikke å stabilisere kronen, men å maksimere risikojustert avkastning for pensjonsformuen som også skal komme fremtidige generasjoner til gode. Dersom fondet skal brukes til intervensjoner, må det enten legges opp til store uttak fra fondet med intervensjoner som formål, eller så må NBIMs mandat endres til å ta et tilleggsansvar for å stabilisere valutakursen. Sistnevnte vil i praksis bli svært komplisert, og med potensial for målkonflikter. I begge fall vil motsatsen måtte være nedsalg av aktiva på (potensielt) ugunstige tidspunkter, eller at fondet måtte holde vesentlige deler av kapitalen som likvide midler, med lavere avkastning.

Knytte kronen til euroen

I internasjonal finansteori sier man at et land kun kan oppnå to av tre av følgende mål: Frie kapitalbevegelser, fast valutakurs og uavhengig pengepolitikk. De fleste land i dag har frie kapitalbevegelser, og valget står dermed i praksis mellom fast valutakurs og uavhengig pengepolitikk. Å knytte kronekursen til f.eks. euroen, vil medføre at Norge i praksis vil måtte følge det europeiske rentenivået.

Å knytte kronen til euroen vil medføre gevinster ved å øke forutsigbarheten og redusere valutarisiko for bedrifter og investorer som handler internasjonalt. Samtidig vil fastkurs medføre en rekke dilemmaer og utfordringer. Fastkursen må innføres på et nivå som er troverdig over tid – hvis ikke vil spekulative angrep eller oppbygging av ubalanser kunne føre til at fastkursen på sikt vil måtte oppgis. Hva som er et troverdig nivå avhenger av hva som er oppfatningen i markedet, men det er liten grunn til å tro at innføring av en fast kronekurs på et betydelig sterkere nivå enn dagens markedspris er bærekraftig på sikt.

I tillegg vil det å følge europeisk rente legge begrensninger på hvor godt rentesettingen er tilpasset den økonomiske situasjonen i Norge. Norge er en liten åpen økonomi, og er bl.a. påvirket av olje- og gassprisene, men motsatt av de land som er importører av olje og gass. Norsk økonomi vil ofte følge konjunkturutviklingen i Europa, men ikke alltid. I tilfellene hvor konjunkturutviklingen i Norge avviker fra den i Europa, vil det å slavisk følge et europeisk rentenivå ha kostnader for norsk økonomi som følge av et for høyt eller lavt rentenivå.

En eventuell endring fra inflasjonsstyring til et fastkursregime som pengepolitisk mål er et dramatisk tiltak som må utredes nøye og forankres bredt. Dersom det skulle bli tvil om fastkursregimet står seg over tid vil det kunne tiltrekke spekulanter og kan i seg selv bidra til at fastkursen må oppgis. Det er tvilsomt at et fastkursregime på sikt vil føre til mer stabilitet for norsk økonomi enn dagens inflasjonsstyring.

Kan Norges Bank ta mer hensyn til valutakursen?

Perioden etter pandemi og krigsutbrudd medførte den høyeste prisveksten siden 1980-tallet. Prisveksten har vært drevet av høye priser på energi, frakt og innsatsvarer og er ikke unik for Norge. Likevel påvirkes Norge mer enn mange andre land, ettersom Norge, som en liten, åpen økonomi som importerer mye innsatsvarer og ferdigvarer, også får valutakursen mot seg. Norges Bank hensyntar valutakursens effekt på prisveksten i sin pengepolitikk, men har ikke noe selvstendig mål for hvor sterk eller svak kronen skal være. Norges Bank har allerede en todelt formålsparagraf (lav og stabil inflasjon og flest mulig i jobb), men kun ett verktøy, renten. Å innføre et tredje mål – å stabilisere valutakursen – kan komme i konflikt med målet om lav eller stabil inflasjon eller målet om full sysselsetting.

Avslutte eller redusere Norges Banks kronesalg

Staten har inntekter fra petroleumsvirksomheten både i norske kroner og utenlandsk valuta. Dersom statens oljekorrigerte budsjettunderskudd er lavere enn netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i kroner skal de overflødige kronene veksles til utenlandsk valuta og overføres til Statens Pensjonsfond Utland (SPU). Motsatt, dersom statens oljekorrigerte budsjettunderskudd er høyere enn kroneinntektene må det overskytende finansieres ved å veksle om valutainntektene til kroner og ved behov også veksle om uttak fra SPU til kroner. Norges Bank håndterer disse vekslingene på statens vegne. De senere årene har høye olje- og gasspriser medført at statens petroleumsinntekter langt har oversteget statens oljekorrigerte budsjettunderskudd. Det har medført at Norges Bank har måtte selge store kronebeløp hver måned.

Oljeselskapene har på sin side inntekter i utenlandsk valuta, men må kjøpe kroner for å betale skatt i norske kroner. Norges Banks kronesalg skal derfor over tid utligne oljeselskapenes kronekjøp, og nettoeffekten på kronekursen skal være svak eller ikke-eksisterende. Derfor vil sentralbankens kronesalg ikke bidra til langsiktige fundamentale endringer i kronens verdi. De eventuelle effektene er trolig kortsiktige og likviditetsmessige. På lengre sikt medfører statens forbruk av oljeinntektene faktisk at det over tid må kjøpes kroner tilsvarende det oljekorrigerte budsjettunderskuddet, som isolert sett skal bidra til en styrking av kronekursen. Se arbeidsgrupperapport om statens transaksjoner og pengemarkedet.[4] I rapporten omtales også muligheten for at oljeselskapene i stedet betalte petroleumsskatten i utenlandsk valuta. Arbeidsgruppen argumenterer for at det ville undergrave den norske kronen som betalingsmiddel og selvstendig valuta, og konsekvensene av et slikt tiltak drøftes derfor ikke videre i rapporten.

Det kan argumenteres for at signaleffekten av at Norges Bank selger kroner i seg selv kan være en driver av kronesvekkelse, for eksempel dersom utenlandske aktører er lite informert om norske institusjonelle forhold. I så fall er trolig mer eller bedre informasjon fra Norges Bank eller myndighetene et mer treffsikkert tiltak. Det er vanskelig å se for seg gode alternative innretninger av håndteringen av oljeinntektene og statens forbruk som ikke medfører at det må kjøpes eller selges kroner på statens vegne, all den tid oljeformuen er plassert i utenlandsk valuta.

På kort sikt er det lite som kan gjøre for å styre kronekursen, uten store kostnader eller uheldige konsekvenser. På lengre sikt er politikk som tilrettelegger for stabile, forutsigbare og attraktive rammevilkår for næringslivet tiltak som kan bidra til at internasjonale investorer vil ønske å investere i norsk næringsliv. Den norske kronen kommer aldri til å bli en stor verdensvaluta, som betyr at en må leve med at verdien på kronen er mer volatil enn andre, og større valutaer. Det betyr at rammevilkår og investeringsmulighetene må veie opp for volatilitet og usikkerhet i valutakursen. Da må de fundamentale forholdene tilrettelegges for at Norge likevel oppleves som en trygg økonomi å investere i.

Langsiktig balanse i økonomien forutsetter en bærekraftig utenriksøkonomi og at kostnadsnivået i Norge er konkurransedyktig med andre land. Som omtalt innledningsvis har kronesvekkelsen bidratt til at Norges konkurranseevne har bedret seg ved at norske timelønnskostnader har kommet nærmere timelønnskostnadene i landene vi konkurrerer mot. Det vil hjelpe når norsk økonomi skal omstilles vekk fra oljenæringen og over i andre næringer som i større grad vil måtte konkurrere mot andre land på verdensmarkedet. Det er en raskere og trolig mindre smertefull omstilling enn alternativet hvor de norske lønningene i stedet måtte justeres gjennom lavere lønnsvekst enn utlandet over tid.

Lavere sykefravær er vinn-vinn

Vår temadel er denne gang viet sykefravær og sykepenger. Sykepengeordningen gir inntektssikring under sykdom, og i internasjonal sammenheng er Norges ordning den rauseste. Syke får 100 prosent lønnskompensasjon opp til 6G (i gjennomsnitt cirka 733 000 kroner i 2024) i inntil ett år.

En godt utformet sykepengeordning med tilstrekkelige ytelse er en del av det sosiale sikkerhetsnettet, der man ikke utsettes for større inntektsbortfall ved uforskyldt sykdom. Dette er på linje med andre felles forsikringsordninger, som ledighetstrygd ved tap av jobb og uføretrygd ved tap av arbeidsevne. Slike ordninger er både motivert ut fra sosiale hensyn, at uforskyldte omstendigheter ikke skal frata folk de økonomiske forutsetningene for å leve gode liv, men virker også i retning av å opprettholde etterspørsel og aktivitet, såkalte automatiske stabilisatorer. En sykepengeordning der kvalifiseringsperioden (tid i jobb før rett til sykepenger) er kort, kan dessuten bidra til høy mobilitet i arbeidslivet.

En godt utformet sykepengeordning er også en del av et inkluderende arbeidsliv. Det å ha folk med hyppigere sykdomsperioder i arbeidslivet, slik at arbeidsevnen kommer til nytte, er bedre for verdiskapingen enn at de ikke jobber i det hele tatt. 

Det er også knyttet en fordelingsmessig dimensjon til dagens sykepengeordning. Før dagens ordning ble innført i 1978, hadde mange funksjonærer og andre rett til full kompensasjon av tapt arbeidsfortjeneste under sykdom takket være bedriftsinterne administrative ordninger. Dagens ordning gjorde denne retten universell for inntekter opp til 6G.

Samtidig er det knyttet en rekke utfordringer til dagens sykepengeordning. For det første er sykefraværet i Norge høyt - omtrent det dobbelte av andre nordiske land, til tross for et godt helsevesen og et godt arbeidsmiljø.

For det andre har dette store finansielle kostnader. Folketrygden vil i år utbetale vel 60 mrd. kroner på sykepenger til arbeidstakere, inkludertferiepenger, tilsvarende 3 prosent av statsbudsjettets utgifter. Det betyr at det koster 21 500 kroner per lønnstaker for å finansiere sykepengeordningen hvert år. På grunn av skattefinansieringskostnaden er den reelle kostnaden høyere enn dette. Perspektivmeldingen anslår et stort og økende inndekningsbehov i statsbudsjettet de neste 35 årene. Redusert sykefravær vil redusere dette inndekningsbehovet.

I tillegg til Folketrygdens utgifter har bedriftene direkte kostnader til sykepenger i arbeidsgiverperioden på anslagsvis 31 mrd. kroner i år for lønn opp til 6G. Pensjonskostnader, eventuelle kostnader til sykepenger over 6G, samt arbeidsgiveravgift på arbeidsgiverdager og pensjonskostnader, kommer i tillegg.

Ekstrakostnader, dvs. produksjonstap og eventuelle utgifter til vikar, overtid el., kan anslås til 21 000 kroner per uke sykefravær i 2024. Ved å gjennomføre kompenserende tiltak ved sykefravær, vil kostnadene kunne bli lavere enn dette gjennomsnittsanslaget.

For det tredje handler dette også om ressurser. Befolkningen eldes. Frem til 2060 vil vi bli om lag 590 000 i Norge, mens aldersgruppen over 70 år øker med vel 620 000. Dette innebærer både at veksten i arbeidstilbudet vil stagnere – i Perspektivmeldingen anslås en sysselsettingsvekst på 2000 personer årlig – og at behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren vil øke. I Perspektivmeldingens referansebane anslås dette behovet til 180 000 flere i 2060, tilsvarende 5 000 flere i året. Motsatsen er en gradvis reduksjon av privat sysselsetting. Som regjeringen uttrykker det, vil det bli kamp om arbeidskraften fremover. Mindre sykefravær vil øke tilgangen på arbeidskraft. Eksempelvis anslås det i Perspektivmeldingen at sykefravær på svensk nivå ville frigjort rundt 40 000 årsverk.

For det fjerde har sykefraværet også betydning for andre utgiftsområder. Langvarig sykefravær er ofte begynnelsen på varig utenforskap, via arbeidsavklaring og over på uføretrygd. Å redusere sykefraværet kan også redusere tilfanget til uføretrygd.

For det femte har redusert sykefravær også potensielt positive virkninger for den enkelte, som kan beholde sin tilknytning til arbeidslivet og få høyere inntekt over livsløpet enn som trygdet.

Endelig er ikke sykefraværet bare høyt i internasjonal sammenheng, men har også vokst kraftig. Økningen de siste årene har kommet tross uttalte ambisjoner om det motsatte, og målrettet innsats for å få ned sykefraværet, blant annet innenfor rammen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Utviklingen med stadig høyere sykefravær og tilsvarende lavere verdiskaping, taler for å vurdere nye virkemidler og tiltak.

I det følgende vil vi først beskrive sykepengeordningen i Norge, og deretter gå gjennom fakta om hvordan sykefraværet i Norge har utviklet seg over tid, hvordan det varierer mellom næringer, regioner, kjønn og aldersgrupper. Deretter vil vi gå gjennom tiltak i inneværende IA-avtale som ble iverksatt for å få ned sykefraværet, og drøfte mulige plusser og minuser ved disse tiltakene. En advarsel allerede her er at om det fantes enkle grep for å få ned sykefraværet, så hadde det neppe vært så høyt som nå. Til slutt vil vi sammenlikne sykefraværet i Norge med andre land, og beskrive trekk ved sykepengeordningene i de mest relevante landene. Hensikten med vår gjennomgang er uansett ikke å konkludere om hva som bør gjøres, men heller forsøke å etablere et bredest mulig faktagrunnlag for å kunne diskutere mulige løsninger. God lesning!

Den første lov om sykeforsikring ble innført i 1911. Til å begynne med omfattet syketrygden bare lønnstakere med lav inntekt, men den ble gradvis utvidet. Fra 1956 var alle lønnsmottakere inkludert. Sykeforsikringen ble tatt inn i folketrygden fra 1. januar 1971. Samtidig ble retten til sykepenger utvidet og satsene for sykepenger forhøyet. I 1974 ble antall karensdager, det vil si dager den sykmeldte selv må bære kostnaden ved å være borte fra jobben, redusert fra 3 til 1.

Dagens sykepengeordning, som gir full lønnskompensasjon opp til 6G, ble innført i 1978 etter et enstemmig vedtak i Stortinget. Bakgrunnen for ordningen var at enkelte grupper arbeidstakere, ofte funksjonærer, allerede hadde forhandlet seg fram til full lønn ved sykdom, eller hadde arbeidsoppgaver som ikke krevde fysisk tilstedeværelse, slik at de hadde mulighet til å kombinere sykdom med arbeid. Mange arbeidere hadde ikke denne muligheten. Reformen bidro til sosial utjevning ved å sikre like vilkår for alle, uavhengig av stilling eller yrkesposisjon.

Før 1978 eksisterte det forskjellige avtalefestede ordninger som sikret arbeidstakerne ytelser i tillegg til den kompensasjonen som folketrygden ga. Om lag ¾ av lønnsmottakerne var omfattet av ordninger som ga en kompensasjon på 90 prosent eller mer fra fjerde sykedag[1]. En slik ordning var Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) og LOs Avtale om tilleggstrygd av 7. januar 1957. Regelendringen i 1978 førte til at det ikke lenger var behov for en slik avtale, og fondet for sykepenger ble delt mellom partene. N.A.F.s andel gikk til å etablere N.A.F/NHOs Arbeidsmiljøfond.

I sykepengeordningen fra 1978 ble det innført egenmelding for fravær opp til 3 dager og den siste karensdagen forsvant. Ordningen var først begrenset oppad til 12G, og da slik at 1/3 av inntekten mellom 8 og 12G ble regnet med i inntektsgrunnlaget. Den øvre inntektsgrensen ble satt ned til 8G i 1983 og til 6G i 1985. Maksimal sammenhengende varighet på sykepengeperioden er 52 uker for ansatte under 67 år, og harmonerer med oppsigelsesvernet knyttet til sykdom.

I 1978 ble arbeidsgiverne pålagt å betale sykepenger de første 14 dagene av sykdomsperioden. I 1998 ble arbeidsgiverperioden utvidet fra 14 til 16 kalenderdager, og i 2002 ble det innført fritak for arbeidsgiverperioden ved svangerskapsrelatert sykdom. Det er også andre unntak som for arbeidstakere med kroniske sykdommer. Opptjeningstiden, dvs. perioden arbeidstaker må ha vært ansatt hos arbeidsgiveren for å ha rett til sykepenger, var opprinnelig to uker, ble i 2004 økt til fire.

Noen mottar sykepenger også over 6G

Et kompensasjonstak på 6G (697 434 kroner i 2023) betyr i utgangspunktet at om lag 2/3 av lønnsmottakere i Norge har full lønn under sykdom gjennom folketrygden. Statsansatte og kommunalt ansatte har gjennom sine tariffavtaler rett til full lønn under sykdom, uavhengig av lønnsnivå. Det finnes også tariffavtaler hovedsakelig for funksjonærgrupper i privat sektor som har bestemmelser om full lønn under sykdom. Disse er imidlertid ulikt utformet, og for eksempel har mange avtaler begrenset retten til full lønn til 3 måneder[2].

Ellers følger en rett til full lønn under sykdom i privat sektor vanligvis av individuelle avtaler eller bedriftsinterne administrative ordninger, og i liten grad av tariffavtaler. Basert på tall fra Arbeids- og bedriftsundersøkelsen i 2003 fant Blekesaune og Dale-Olsen[3] at nesten 39 prosent av virksomhetene og om lag halvparten av alle ansatte i virksomheter med mer enn 10 ansatte i privat sektor, hadde ordninger med full inntektskompensasjon også til ansatte med lønn over 6G. I denne undersøkelsen hadde rundt en fjerdedel av ansatte i disse virksomhetene inntekt over 6G. Slike ordninger er mer vanlig i store enn i små virksomheter. Siden undersøkelsen ikke omfattet virksomheter med færre enn 10 ansatte, der slike ordninger er mindre vanlig, er det grunn til å tro at det reelle omfanget er lavere.

Sykepengeordningen er en del av folketrygden

Sykepengeordningen er en del av den obligatoriske trygdeordningen for alle som er bosatt i Norge og er uavhengig av statsborgerskap. Folketrygden gir økonomisk stønad når personer av ulike årsaker ikke kan arbeide, så som svangerskap og fødsel, arbeidsledighet, alderspensjon, uførhet og tap av forsørger.

Rett til enkelte av Folketrygdens ytelser krever at personen har vært medlem i tre år. Alderspensjon justeres ut ifra lengden på medlemskapet. Personen må ha arbeidet i minst fire uker for å ha krav på sykepenger. Medlemskapet opphører normalt etter mer enn seks måneders utenlandsopphold.

Kostnader ved folketrygden og sykepengeordningen

Folketrygdens utgifter, herunder til sykepenger, inngår i statsbudsjettets utgiftsside. I årets statsbudsjett var folketrygdens utgifter foreslått til 651 mrd. kroner for 2024, tilsvarende om lag 35 prosent av statsbudsjettets utgifter.

Folketrygdens utgifter til sykepenger ble i revidert nasjonalbudsjett anslått til 65,5 mrd. kroner for 2024. Av dette kostet sykepengeordningen for arbeidstakere 57,4 mrd. kroner, feriepenger av sykepenger 3,4 mrd. kroner, sykepenger for selvstendige 1,8 mrd. kroner og pleie- og omsorgspenger 2,9 mrd. kroner. Samlet utgjør utgifter til sykepenger 10 prosent av folketrygdens utgifter og 3 prosent av utgiftssiden på statsbudsjettet.

I Perspektivmeldingen anslås at sykefraværet som andel av alle sysselsatte vil holde seg på dagens nivå. Dersom trenden de siste årene, med økt sykefravær fortsetter, vil utgiftene til sykefravær vokse mer enn i referanseforløpet. På den andre siden dersom sykefraværet kan reduseres, vil det kunne gi positive effekter på tilgang på arbeidskraft og bedre den offentlige budsjettbalansen. Sykefravær på svensk nivå i 2023 ville frigjort 40 000 årsverk og ville redusere statsbudsjettets inndekningsbehov i 2060 tilsvarende 0,7 prosent av Fastlands-BNP.

Finansiering av folketrygden og sykepenger

Finansieringen av folketrygden er formelt knyttet til arbeidsgiveravgift og trygdeavgift, samt enkelte gebyrer og refusjoner mv. og tilskudd fra staten, finansiert av andre skatter og avgifter.

I statsbudsjettet for 2024 var arbeidsgiveravgiften antatt å finansiere nær 40 prosent (265 mrd. kroner) av folketrygdens utgifter, mens trygdeavgiften finansierte vel 29 prosent (191 mrd. kroner). Resten dekkes ved direkte tilskudd over statsbudsjettet.

Bedriftenes kostnader ved sykefravær

De første 16 dagene dekker arbeidsgiver sykepengene. Det finnes skjermingsordninger for kronisk syke og svangerskapsrelaterte sykdommer.

Kostnader knyttet til sykefravær er mer enn sykepenger. Det finnes flere modeller for å beregne arbeidsgivers kostnader ved sykefravær. To modeller er beregnet på offentlige virksomheter, Steinkjer-modellen og KS-modellen, mens SINTEFs modell basert på spørreundersøkelser blant NHOs medlemsbedrifter[4].

I tillegg til sykepenger må arbeidsgiver fortsatt betale løpende faste utgifter, som forsikringer, arbeidsgiveravgift og pensjonsinnbetalinger for sykmeldte medarbeidere. Basert på SINTEFs undersøkelse kan ekstrakostnader, dvs. produksjonstap og eventuelle utgifter til vikar, overtid el., anslås til 21 000 kroner per uke sykefravær i 2024. Ved sykefravær ut over 16 dager vil nettokostnadene bli redusert som følge av at lønn opp til 6G til den sykmeldte blir kompensert fra Nav.

SINTEFs undersøkelse viste at de faktiske kostnadene ved sykefravær varierer betydelig, og avhenger av faktorer som fleksibilitet i organisasjonen, hvorvidt andre arbeidstakere kan overta arbeidsoppgavene til den sykmeldte, om vikarer kan settes inn ved lengre fravær, den enkelte sykmeldtes funksjon, bransje og lønnsnivå og forhold i arbeidsmarkedet. Ved å gjennomføre kompenserende tiltak ved sykefravær, vil kostnadene kunne bli lavere enn det gjennomsnittsanslaget tilsier, men på den annen side kan også selve tiltakene utgjøre en merkostnad eller ulempe.

Det finnes i dag en forsikringsordning i NAV for små virksomheter. Den er utformet slik at arbeidsgivere kan forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden når de samlede lønnsutbetalingene i det foregående året ikke overstiger 40 G. Forsikringsordningen er selvfinansierende. Premien er i dag på 1,2 prosent av lønnsutgiftene. Forsikringen dekker 100 prosent av utgiftene til sykepenger og feriepenger fra og med 4. til og med 16. fraværsdag, begrenset opp til 6G.

Forslag om å endre utformingen av arbeidsgivers ansvar har vært etterfulgt av arbeidsgrupper som blant annet har regnet på om modellene har vært kostnadsnøytrale for arbeidsgiver, sist i forbindelse med Sysselsettingsutvalgets fase 2 (NOU 2021:20).[5] Ut fra disse beregningene kan arbeidsgivers kostnad knyttet til 16 arbeidsgiverdager anslås til om lag 35 prosent av samlede sykepenger til arbeidstakere. Fordelingen mellom arbeidsgiver og folketrygden vil påvirkes av profilen på sykefraværet, og kan endres over tid. Forutsatt samme fordeling mellom omfang av kort og langt sykefravær slik at 35 prosent av sykefraværet kommer i arbeidsgiverperioden, betyr det at arbeidsgivers direkte kostnader til sykefravær for lønn opp til 6G utgjør anslagsvis 31 mrd. kroner i 2024. Det har siden 1980-tallet vært fremmet mange ulike forslag om å endre sykepengeordningen. De fleste forslagene har dreid seg om å endre utformingen av arbeidsgivers ansvar, så som antall arbeidsgiverdager og delfinansiering av lengre fravær. Mange forslag innebærer også at virksomhetene pålegges en større finansieringsbyrde.

IA-avtalen

På grunn av den sterke og urovekkende økningen i sykefraværet og økningen i nye uførepensjonister (se figur under) ble Sandman-utvalget nedsatt våren 1999. Regjeringen skrev i St. prp. nr. 1 (1999-2000) at denne utviklingen "skaper både velferdsmessige problemer og problemer med den budsjettmessige handlefriheten. På denne bakgrunn ville regjeringen sette ned et offentlig utvalg for å utrede årsakene til økningen i sykefraværet og nytilgangen til uførepensjon, kartlegge ordningenes sosialpolitiske rolle og samfunnsøkonomiske betydning, og foreslå tiltak som kan redusere sykefraværet og begrense uføretilgangen."

Sandman-utvalget[6] foreslo en samlet tiltakspakke som inneholdt følgende elementer:

·         Tidligere intervensjon og bedre oppfølging av sykmeldte

·         Bruk av funksjonsvurdering

·         Utvidet adgang til å bruke egenmelding ved sykdom

·         Flere virkemidler til bedriftene (bedriftsintern attføring, BIA)

·         Styrking av ordningen med Kjøp av helsetjenester

·         Endringer i sykepengeordningen

Til det siste mente et bredt flertall i utvalget at det var nødvendig å endre sykepengeordningen slik at både arbeidsgiver og arbeidstaker fikk insentiver til å arbeide for redusert sykefravær. Forslaget innebar i korte trekk at arbeidstakerne skulle få 20 prosent lavere bruttolønn de første 16 dagene (men ingen karensdag), mens arbeidsgiverne skulle betale 20 prosent av langtidsfraværet. Tiltakspakken skulle imidlertid være kostnadsnøytral i forhold til dagens gjennomsnittsfravær for alle parter, staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne.

Med unntak av de foreslåtte endringene i sykepengeordningen ble forslagene fra Sandman-utvalget i store trekk gjennomført. Som et alternativ til å gjøre endringer i sykepengeordningen, ble intensjonsavtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) signert av myndighetene og partene i arbeidslivet i 2001. Den første IA-avtalen skulle gjelde i fire år. Avtalen ble senere erstattet med nye avtaler for nye fireårsperioder. Bakgrunnen for avtalen var at partene i arbeidslivet hadde gode erfaringer med samarbeidsavtalen de inngikk i 1990 om å redusere sykefraværet.

Siden 2001 er det gjennomført én viktig endring. Fra 1. juli 2004 ble reglene om sykmelding endret for å få arbeidsgivere og -takere til å ta et mer forpliktende ansvar. Hovedpunktene i lovendringen var at:

·         legen skal alltid vurdere om det er tungtveiende medisinske grunner til at en person skal være borte fra arbeidet, både ved førstegangs og senere sykmeldinger. Dersom legen mener at sykmelding er nødvendig, skal gradert sykmelding alltid vurderes før aktiv sykmelding. Dette var en ordning hvor arbeidstakere som på grunn av sykdom ikke kunne utføre sine vanlige arbeidsoppgaver, fikk aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver, samt sykepenger i en begrenset periode. Denne ordningen opphørte 1. juli 2011. 

·         innføring av aktivitetskrav for rett til sykepenger, jf § 8-8

·         inaktivitet utover 8 uker skal begrunnes særskilt ved utvidet legeerklæring.

Den femte og siste IA-avtalen ble inngått i 2018 og skulle også vare i fire år, men ble på grunn av pandemien forlenget, og utløper ved utgangen av året.

Den siste avtalen har vektlagt at man skal skape et arbeidsliv med plass til alle gjennom å forebygge sykefravær og frafall, og slik bidra til å øke sysselsettingen. For å oppnå dette har man i den siste avtalen fokusert på tiltak som skal redusere sykefraværet og forhindre frafall fra arbeidslivet gjennom:

·         Arbeidsmiljøsatsning

·         Bransjeprogrammer

·         Bistand og støtte fra NAVs arbeidslivssentre

·         HelseIArbeid som er et samarbeid mellom NAV og helsetjenesten. Tilbudet inneholder to ulike tiltak, bedriftstiltak for arbeidsplasser og individtiltak for personer som trenger utredning i spesialisthelsetjenestene for plagene

·         Forsøk med kompetansetiltak for sykemeldte

·         Tilskudd til ekspertbistand

·         Tiltak rettet mot sykemelder. Dvs. støtte til legers sykmeldingsarbeid og det skulle utarbeides en ny kursmodul om sykmeldingsarbeid i – SKIL (Senter for kvalitet i legekontor)

Partene er også enige om å beskrive sykefraværsutviklingen og måloppnåelsen så langt i IA-perioden.[7] I IA-avtalen er målet å redusere sykefraværet med 10 prosent fra 2018 og å redusere frafallet fra arbeidslivet. 

Sykefraværet i Norge måles ved NAV/SSBs statistikker. I andre kvartal var samlet fravær 7,1 prosent. Det betyr at 10,6 mill. dagsverk gikk tapt som følge av sykefravær.

Sykefraværsprosenten økte på starten av 2000-tallet, men avtok i 2004. Nedgangen kan tilskrives flere forhold. Endret regelverk knyttet til bedre oppfølging av de sykmeldte og strengere krav for å bli sykmeldt i mer enn åtte uker, samt økt bruk av gradert sykmelding forklarer mye av nedgangen, se bl.a. Markussen m.f.l. (2011). Etter dette og fram til pandemien holdt sykefraværet seg på et ganske stabilt nivå.

I den siste IA-perioden har sykefraværet økt kraftig, og har fortsatt å øke etter koronapandemien. I 2023 var sykefraværet 17,5 prosent høyere enn i 2018. Dvs. at sykefraværsprosenten ligger 1 prosentpoeng over nivået i 2018. Målet var å redusere sykefraværet med 10 prosent. Både det egenmeldte og legemeldte fraværet er høyere enn i 2018.

Gjennom 2023 økte det legemeldte fraværet. Det egenmeldte sykefraværet gikk noe ned som årsgjennomsnitt fra 2022 til 2023, men det var etter å først ha økt med 30 prosent fra 2021 til 2022. Det egenmeldte sykefraværet er 0,2 prosentpoeng over nivået i 2018.

Partene i IA-avtalen lager hvert år en beskrivelse av sykefraværsutviklingen så langt i IA-perioden.[1] I siste rapport erkjenner og fremhever partene at avstanden til IA-målet har økt i den siste perioden.

Under pandemien økte sykefraværet, spesielt på grunn av luftveissykdommer. Påvist covid-19 sto for omtrent halvparten av økningen. Det siste året har antallet med luftveissykdommer avtatt, men nivået er fortsatt høyere enn før pandemien. Fra 2022 til 2023 økte både psykiske lidelser og allment og uspesifisert diagnoser. Det er en underkategori av allment og uspesifisert som har diagnose slapphet/tretthet, og det er særlig denne som bidrar til økningen. Denne økte også kraftig under pandemien. Diagnosen «tretthet/slapphet» sto for over halvparten av fraværet i allment og uspesifiserte lidelser.

Sykefravær fordelt på kjønn

I de 23 årene SSB har sykefraværsstatistikk, har kvinner hatt vedvarende høyere fravær enn menn. I 2023 var kvinners fravær om lag 61 prosent høyere enn menns, som tilsvarer en forskjell på mer enn tre prosentpoeng i gjennomsnittlig fravær. Som figuren over viser, er rundt 5 prosent av sykefraværet knyttet til svangerskap. Registerdataanalyse tilsier at 20 prosent av forskjellen i menn og kvinners sykefravær skyldes graviditet. Sykefraværet er imidlertid høyere blant kvinner for alle aldersgrupper, men forskjellen er størst i alderen 25-34 år.

Det er imidlertid en betydelig kjønnsforskjell i sykefravær også for gruppen 39-50 år, og særlig psykiske lidelser og allmenne/uspesifiserte er dobbelt så høyt blant kvinner som blant menn. Disse lidelsene kan forklare ytterligere 11 prosent av forskjellen mellom kvinner og menn.[2] IA-faggruppen trekker også fra at det er flere biologiske forskjeller som fører til høyere sykefravær blant kvinner. Eksempelvis står kvinner for 70 prosent av alle benbrudd, som ses i sammenheng med mer benskjørhet blant kvinner. Kvinner i yrkesaktiv alder rammes også oftere av kreft enn menn. Ulik helse og ulik risiko for å utvikle sykdommer og plager kan forklare mye av kjønnsforskjellene i sykefraværet.[3] [4] 30 prosent av norske kvinner som går inn i overgangsalderen vil også få betydelige helseplager som reduserer deres livskvalitet og arbeidskapasitet.[5] Det er satt ned et utvalg for å se nærmere på kvinners fysiske helse.[6]

Det er også framsatt hypoteser om at kvinner i større grad jobber i yrker med høyere arbeidsbelastning, mer arbeidsmiljøfaktorer og har en høyere arbeidsbelastning som følge av hjemmearbeid. Sterud (2014) fastslår at kvinners høyere sykefravær delvis kan forklares med arbeidsmiljøfaktorer.[7] Mastekaasa (2016) finner ikke grunnlag for at kjønnsforskjellen skyldes ulik belastning på jobb for menn og kvinner.[8] Det at forskjellen i sykefravær øker med andre og tredje barn, kan støtte opp om at kvinner har en noe høyere arbeidsbelastning med hjemmearbeid enn menn, se IA-faggruppen for nærmere omtale av dette og en oppsummering av forskjeller og kunnskapshull i Hoff og Mykletun (2022)[9].

For menn øker sykefraværet med alderen fram til den høyeste aldersgruppen 65-69 år. Det at den høyeste aldersgruppen har lavere fravær enn 60-64 år, har trolig sammenheng med at det kun er de som har god helse som fremdeles står i jobb.[10]

Sykefravær fordelt på bransjer og næring

Det er en betydelig innsats knyttet til bransjer i siste IA-periode. Målsettingen i IA-avtalen legger også vekt på at for enkelte områder vil det være et tilstrekkelig mål å holde sykefraværet på et lavt nivå. Variasjon mellom næringer kan skyldes næringsspesifikke forhold, men også forskjeller i sammensetning mellom næringene. Det er likevel ikke en entydig sammenheng mellom sykefravær og kvinneandel, se figur.

Rundt hver femte er sysselsatt i helse- og sosialtjenester, som dekker kommunal pleie- og omsorgssektor, spesialisthelsetjenesten og barnehagene. Utviklingen i sykefraværet i denne gruppen er dermed av stor betydning for utviklingen av det samlede sykefraværet. Helse- og sosialtjenester har gjennom hele den siste IA-perioden hatt høyere sykefravær enn de øvrige næringene.

I 2023 økte sykefraværet mest i reiseliv, mens det gikk ned i industri, elektrisitet, vann og renovasjon samt primærnæringene. I flere av næringene var sykefraværet uendret fra 2022.

For å støtte opp under de nasjonale målene om redusert sykefravær og frafall fra arbeidslivet har partene selv pekt ut enkelte bransjer som har et særlig potensial for å redusere sykefravær og frafall, som sykehus, sykehjem, barnehage, bygg og anlegg, næringsmiddelindustri, rutebuss og persontrafikk samt leverandørindustri til olje- og gassnæringen.[11] Sykefraværet har økt også for disse bransjene i siste IA-periode.

Sykefravær forløp

Nossen undersøkte sykefraværet under pandemien og fant overraskende at økningen i det legemeldte sykefraværet i årene 2020 og 2021 skyldes i all hovedsak økt varighet av sykefraværene og ikke flere sykefraværstilfeller.[12] Ifølge IA-faggrupperapporten økte også antall sykefraværstilfeller med 25 prosent i 2022, mens i 2023 gikk antall sykemeldte personer ned. Økningen i tapte dagsverk skyldes igjen som i 2020 og 2021 at hver person hadde flere sykefraværsdager i 2023 enn i 2022. Det har vært en betydelig økning i antall lengre sykefravær innen flere diagnosegrupper, og det antas at årsakene til dette er sammensatte.

De aller fleste sykefraværstilfellene er forholdsvis korte. Over 60 prosent av de avsluttede legemeldte sykemeldingene er under 16 dager, jf. figuren under.

Likevel er det de lengre sykemeldingene som generer det meste av fraværet. Over 70 prosent av det legemeldte sykefraværet er fravær ut over 16 dager, jf. figuren under.

Figuren baserer seg på alle avsluttede sykemeldinger i 2023[13]. En sykemelding på 18 dager vil regnes som 16 fraværsdager for dag 1-16 og 2 dager for dag 17-89. Tallene er justert for sykemeldingsgrad. Merk at egenmeldingsdager ikke er inkludert i figuren. Sykefravær kan starte med egenmeldingsdager i forkant av sykemeldinger, så legemeldt fravær på 16 dager kan eksempelvis gå 19 dager inn i fraværsperioden, dersom perioden startet med 3 dager egenmelding. Tallene er derfor ikke tilstrekkelige til å beregne kostnader i arbeidsgiverperioden. Egenmeldt sykefravær er en forholdsvis liten del av det totale fraværet og har de siste årene ligget rundt 15 prosent, med en svak trend oppover. Se omtale tidligere.  

Nossen og Brage (2016) undersøker hvordan sannsynligheten for friskmelding varierer gjennom sykepengeperioden og hvordan ulike faktorer påvirker denne sannsynligheten. Ved å benytte forløpsanalyse tar de utgangspunkt i alle tilfeller med sykepenger utover arbeidsgiverperioden på 16 dager, som ble påbegynt i perioden 2003–2014.

De finner at sannsynligheten for friskmelding er størst de første dagene, men deretter avtar den kraftig. Rundt tidspunktet for dialogmøte 2, som er det andre obligatoriske møtet mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og NAV, flater nedgangen i sannsynlighet ut. Dialogmøte 2 skal holdes innen uke 26. Etter omtrent 9 måneders sykefravær øker sannsynligheten for friskmelding igjen, og denne økningen fortsetter til dagen før retten til sykepenger fra NAV utløper. Den kraftige økningen i sannsynligheten like før utløpet av sykepengeperioden er konsistent for alle grupper av sykmeldte, uavhengig av hvor lang sykepengeperiode de har rett til.

Videre finner Nossen og Brage at sannsynligheten for friskmelding fra omkring 9 måneders sykefravær og ut sykepengeperioden har økt betydelig de siste årene. Dette kan forklare hvorfor færre personer nå bruker opp sine sykepengerettigheter. De påpeker også at flere nå friskmeldes rundt tidspunktet for dialogmøte 2. Dialogmøtet ble innført i 2007.

Når det gjelder ulike diagnosegrupper, finner de store forskjeller i sannsynligheten for friskmelding. Personer med akutte infeksjonssykdommer og skader friskmeldes raskest, mens det tar betydelig lengre tid for personer med kreftsykdommer og alvorlige psykiske lidelser.

IA-faggrupperapporten viser til en analyse som viser at det er stor utskifting i hvem som har legemeldt sykefravær fra år til år. I løpet av en seksårsperiode har 65 prosent av alle arbeidstakere minst ett sykefraværstilfelle. Halvparten av arbeidstakerne med legemeldt sykefravær var ikke sykmeldt året før. Av de om lag 1,3 mill. som hadde legemeldt sykefravær i 2010 og 2011, var i underkant av en tredel sykmeldt en periode begge år.

I faggrupperapporten framheves det også at det i løpet av ett år bare er om lag elleve prosent av arbeidstakerne som står for 80 prosent av de tapte dagsverkene. Andelen som står for 80 prosent av sykefraværet øker til 17 prosent over en treårsperiode, og over 20 for en seksårsperiode. Selv om personer med mange sykefravær varierer fra år til år, er det noen fellestrekk. Gravide og eldre har generelt høyere fravær enn andre grupper.[14]

Sykefravær regionalt

Det er nokså små forskjeller i hvordan det legemeldte sykefraværet fordeler seg regionalt. Oslo og Rogaland lå lavest, med sykefravær på henholdsvis 4,7 og 4,9 prosent i fjor, mens Østfold lå høyest, med 6,5 prosent av avtalte dagsverk. De øvrige tolv lå i området 5,5-6,5 prosent.

Variasjonene er mye større mellom kommunene, fra drøyt 3 prosent til over 9 prosent. Figuren nedenfor viser at det er liten eller ingen sammenheng mellom kommunens størrelse og/eller sentralitet og nivået på sykefraværet i kommunen. På kommunalt nivå vil tilfeldigheter i større grad spille inn, særlig i de mindre kommunene, men også faktorer som næringssammensetning, utdanningsnivå, holdninger, også videre. Blant de større kommunene med innbyggertall fra rundt 10 000 innbyggere og oppover er spredningen mindre, men også blant disse varierer sykefraværet en del, fra rundt 4,5 prosent til 7,5 prosent i flertallet av dem.

---

[1] Målene om et mer inkluderende arbeidsliv – status og utviklingstrekk. Rapport 2024 - regjeringen.no

[2] Nossen, J. P. (2019). Kjønnsforskjellen i sykefravær: Hvor mye er det mulig å forklare med registerdata? Arbeid og velferd nr. 4/2019. Oslo: Arbeids- og velferdsdirektoratet

[3] Ose S.O. m.fl. (2014). Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og kvinners arbeidshelse, SINTEF.

[4] NOU 2023: 5 Den store forskjellen: Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse.

[5] Forskning.no. (2023, 06.09). Helseplager ved overgangsalderen kan være en viktig årsak til at mange kvinner i 50-årene fases ut av arbeidslivet. Helseplager ved overgangsalderen kan være en viktig årsak til at mange kvinner i 50-årene fases ut av arbeidslivet (forskning.no) og Conti, G., Ginja, R., Persson, P. and B. Willage: The Menopause “penalty”. Working Paper no 24/05, Institute for Fiscal Studies, UK.

[6] Vil ha mer kunnskap om kvinners arbeidshelse - regjeringen.no

[7] Sterud, T. (2014) Work-related gender differences in

physician-certified sick leave: a prospective study of the

general working population in Norway. Scand J Work

Environ Health.

[8]  Mastekaasa, A. (2016) Kvinner og sykefravær. Tidsskrift for velferdsforskning, utg. 2.

[9] Hoff, E. H. og Mykletun, A. (2022) Kjønnsforskjeller i sykefravær. Hva er mulige forklaringer, og hva er kunnskapshullene.

[10] Østerud, K. «Hva skal til for at flere vil jobbe lengre?» Senter for seniorpolitikk notat 3/2019.

[11] Bransjer er ikke det samme som næringer i offisiell statistikk, og er ofte en delmengde av en næringsgruppe.

[12] Nossen, J. P. (2022). Legemeldt sykefravær før og under pandemien: Hva driver utviklingen? Arbeid og velferd

3/2022. Oslo: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

[13] Egenmeldingsdagene er lagt inn i henhold til forholdet mellom legemeldte og egenmeldte sykefraværsdager

[14] Brage, Søren, Kann, Inger Cathrine og Thune, Ola (2013) «Er det slik at få individer står for det meste av sykefraværet?». Arbeid og velferd, 3/2013. Arbeids- og velferdsdirektoratert.

I en fersk meningsmåling svarte NHO-bedriftene at de tre viktigste tiltakene for å redusere langtidsfraværet er endret sykepengeordning, vurdere legenes rolle og mer gradering av sykefraværet. Bedre samhandling med lege kom på fjerdeplass og bedre bistand og samhandling med NAV på femte plass. 10 prosent rangerte bransjevise arbeidsmiljøtiltak som ett av tre viktigste tiltak, mens 5 prosent etterlyste mer bistand fra bedriftshelsetjenesten. Svarprosenten om bedriftshelsetjenesten bør ses i lys av at alle medlemmer har svart, men bare 58 prosent av de sysselsatte jobber i virksomheter med bedriftshelsetjeneste. Det er derfor trolig at flere av medlemmene som har svart ikke har tilgang til en slik tjeneste. Vi gjennom hvordan hvert av disse områdene kan påvirke sykefraværet. Bedriftens oppfølging av den sykemeldte blir diskutert i den internasjonale delen, hvor man sammenligner det norske oppfølgingsregimet opp mot andre oppfølgingsregimer i andre land.

Ulik kompensasjonsgrad kan bidra til høyt sykefravær

Fra figuren i avsnittet om IA-avtalen, ser det ut til å være en samvariasjon mellom arbeidsledighetsprosenten og andelen ikke-sysselsatte, mens det ser ut til å være en negativ sammenheng mellom arbeidsledighet og sykefravær. Fevang m.fl. (2020) finner det samme mønstret, dvs. at andelen ikke-sysselsatte har holdt seg ganske stabil de siste 25 årene, men den varierer noe med konjunkturene. [1] En annen studie viser at reduksjon i etterspørselen har negativ effekt, slik at bruken av helserelaterte trygdeytelser øker (Andersen m.fl., 2019).[2]

Det er framsatt flere forklaringer til at sykefraværet varierer med konjunkturene. For det første kan mangel på arbeid i seg selv medføre at individer blir syke. En annen forklaring er at individer må gå på jobb i en høykonjunktur, slik at de smitter flere noe som gir høyere sykefravær, se Pichler (2015).[3] Enkelte hevder også at høy arbeidsledighet kan bidra til at individer er mer redd for å miste jobben og dermed har mindre sykefravær. I tillegg kan sammensetningen av arbeidstakere føre til at færre med helseproblemer jobber i lavkonjunkturer, slik at fraværet blir lavere.

I tillegg kan ulik kompensasjonsgrad mellom ulike ordninger og høyere stønad for sykepenger og arbeidsavklaringspenger, innebære at helserelaterte ytelser er det som gir høyest kompensasjon for de som ikke finner jobb. I tillegg er opptjeningstiden kortere enn for dagpenger. Dermed gir helserelaterte ytelser høyere og mer varig inntekt enn dagpenger[4], og for personer uten rett til dagpenger, vil det i mange tilfeller være det eneste alternativet til inntektssikring utenom økonomisk sosialhjelp. Fevang m.fl. (2017) viser at en høyere stønad kan føre til lavere sannsynlighet for at mottakere av midlertidig helserelaterte ytelser kommer i jobb.[5] Sysselsettingsutvalget fase 1, framhever at for saksbehandlere i NAV, kan mangelen på like gode alternative ytelser trekke i retning av å innvilge en helserelatert ytelse. Videre viser utvalget til at det kan gi besparelser for kommunen dersom marginale grupper mottar arbeidsavklaringspenger finansiert av staten framfor en kommunal ytelse (som økonomisk stønad og kvalifiseringsstønad).

I OECDs Economic Survey anbefales å redusere kompensasjonen, for å redusere utgiftene til sykepenger og uføretrygd.

Leger og sykefravær

I OECDs Economic Survey for Norge i 2024 pekes det på at Norge har fire ganger så høye offentlige utgifter til sykepenger og uføretrygd som gjennomsnittet i OECD, og knytter dette blant annet til betydningen fastlegene har i den medisinske vurderingen. OECD foreslår dermed å få mer uavhengige medisinske vurderinger.

Det har vært omfattende forskning på legenes sykemeldingspraksis[6], og ikke minst hvordan dette relaterer seg til fastlegeordningen[7], som ble innført i 2001. Carlsen og Norheim (2003)[8] finner eksempelvis at denne endringen påvirket legenes sykmeldingspraksis gjennom at konkurransen mellom leger økte, pasientforventningene steg, og legen fikk mer ansvar. Dette svekket rollen deres som portvakt for trygdesystemet. Markussen & Røed (2017)[9] undersøkte hvordan fastlegers sykmeldingspraksis påvirkes av konkurranse og pasienttilgang. De fant at leger blir «snillere» med sykemeldinger når de mangler pasienter eller møter konkurranse fra nye fastleger. Flere pasienter gir større økonomisk gevinst, og strenge leger risikerer å miste pasienter. Brekke m.fl. (2020)[10] finner tilsvarende at fastlønnede leger er strengere med sykemeldinger enn de som konkurrerer om pasienter.

Aakvik m.fl. (2010)[11] viser at veldig lite av variasjonen i lengden på sykefravær kan tilskrives legers praksis eller forskjeller mellom kommunene, og tolker dette som at pasientens egne ønsker har mye å si. Carlsen og Nyborg (2009)[12] undersøker tilsvarende legens portvaktrolle gjennom intervjuer med et utvalg av fastleger, som rapporterer at det i stor grad var pasientens preferanser som var avgjørende for sykmeldinger. Hoff m.fl. (2024)[13] intervjuer også et utvalg leger og kommer til samme konklusjon.

Gradert sykemelding

Gradert sykmelding er en kombinasjon av arbeid og sykepenger som benyttes når arbeidstakeren er delvis arbeidsufør, slik at den ansatte kan være fraværende fra jobb en del av tiden og jobbe en del av tiden. Sykemelder skal alltid vurdere muligheten for gradert sykemelding først.

Gradert sykemelding bidrar til at arbeidstaker holder kontakten med arbeidsplassen og kan få arbeidstaker raskere tilbake til jobb. Samtidig ble det trukket frem i Sysselsettingsutvalget fase 2, at ikke alle bransjer og virksomheter har like muligheter for å tilrettelegge for gradering. Dette kan blant annet være grunnet arbeidets art og kravene til utførelse.

Folkehelseinstituttet har utført en kartlegging av den empiriske forskningen om effekten av gradert sykmelding versus full sykmelding.[14] Resultatene tyder på at gradert sykemelding er forbundet med flere positive utfall, som høyere arbeidsdeltakelse og kortere fravær. Imidlertid understrekes det at det er begrenset med sikre konklusjoner om effektene av gradert sykemelding grunnet få kontrollerte forsøk.

Bedre samhandling mellom aktørene

Dialog og samhandling mellom aktørene er avgjørende for å få til god og effektiv oppfølging av sykemeldte arbeidstakere. Sysselsettingsutvalget fase 2, pekte på at det er rom for forbedring i sykefraværsoppfølgingen, både hos den sykemeldte, NAV, legene og hos arbeidsgiver.

For å finne frem til hvilke muligheter arbeidstaker har til å stå i arbeid er det sentralt med god dialog mellom sykemelder, arbeidstaker og arbeidsgiver. Formålet med dialogen er ikke å gå inn i arbeidstakers sykdomsbilde, men å finne ut hvordan man kan tilrettelegge på arbeidsplassen i lys av arbeidstakers arbeidsevne.

NAV skal være en støttespiller i oppfølgingsarbeidet, vurdere om aktivitetskravet er oppfylt ved 8 ukers sykemelding, samt vurdere og gjennomføre dialogmøte 2 innen 26 uker. Formålet med dialogmøte 2 er at partene møtes til en gjennomgang av situasjonen og legge en plan for oppfølgingsarbeidet.

NHOs Arbeidsmiljøbarometer 2021/2022 undersøkte hvor nyttig bedriftene opplever kontakten med de ulike aktørene ved oppfølgingen av sykefravær.[15] 5 av 10 svarte at de opplevde dialogen med sykemelder som "nyttig" eller "svært nyttig", mens 6 av 10 svarte det samme om NAVs dialogmøte 2.

Arbeidsmiljø og bransjeprogram

Statens arbeidsmiljøinstitutt, STAMI, oppgir at om lag én av tre sysselsatte som rapporterer at de i løpet av det siste året har hatt minst ett sykefravær på over 14 dager, oppgir at sykefraværet helt eller delvis skyldes forhold på jobben.

Sykefravær er et sammensatt fenomen. STAMI viser til at sykefraværet påvirkes av en rekke faktorer, som sosiale, økonomiske og individuelle forhold, samt arbeidsmiljøet. Arbeidsmiljø handler om hvordan man organiserer, planlegger og gjennomfører arbeidet. STAMI har delt inn arbeidsmiljø i fire områder, psykososialt, organisatorisk, fysisk samt kjemisk og biologisk arbeidsmiljø.

STAMI lager hvert tredje år en faktabok om arbeidsmiljø og helse. De peker på at data for arbeidsrelasjon og arbeidsrelaterte plager er mangelfulle og sistnevnte er selvrapportert. I 2021 svarer de sysselsatte at de den siste måneden har:

·         Syv av ti sysselsatte hatt muskel- og skjelettplager. Andelen har økt svak de siste tjue årene. Andelen sysselsatte med arbeidsrelaterte muskel- og skjelettplager er 38 prosent.

·         22 prosent rapporterer om psykiske plager siste måned, en andel som har gått opp de siste ti årene. Hver tiende sysselsatt rapporterer om psykiske plager som de helt eller delvis mener skyldes forhold på jobben.

·         5 prosent oppgir luftveisplager. Andelen er stabil de siste 5-10 årene. Arbeidsrelaterte plager utgjør om lag 1 prosent.

·         13 prosent oppgir hudplager, noe som er på samme nivå som for tjue år siden. Andelen med arbeidsrelaterte hudplager er 3 prosent.

·         18 prosent av de sysselsatte opplevde øresus eller nedsatt hørsel. Andelen sysselsatte med arbeidsrelaterte plager er 5 prosent. Det er en økning i selvrapportert nedsatt hørsel, men objektive målinger viser at færre sysselsatte har nedsatt hørsel nå enn for tjue år siden.

I faktaboken viser de også at det har vært en nedgang i både dødelige og ikke-dødelige arbeidsskader de siste 15−20 år. Andelen med fraværsskade siste år er om lag 1,5 prosent.

Ifølge STAMI er ni av ti sysselsatte fornøyde med jobbene sine. Likevel konstaterer STAMI også at om lag en tredjedel av fraværet er relatert til arbeidsmiljøfaktorer. Det er ulike faktorer i ulike næringer. Det nasjonale systemet for overvåkning av arbeidsmiljø og helse (NOA) skal med utgangspunkt i forskning kontinuerlig utvikle indikatorer for å skildre tilstand og utvikling av arbeidsmiljøet.

Arbeidsmiljøsatsningen i IA-avtalen har blant annet bestått av utvikling av konkrete verktøy som En bra dag på jobb og Arbeidsmiljøhjelpen.