Temadel: Små forskjeller - mange nyanser

En internasjonal sammenligning viser at målt ved samlet lønns-, nærings og kapitalinntekt, er ulikheten i Norge lav og enda lavere dersom vi måler ulikhet justert for offentlige politikktiltak, slik som f.eks. overføringer,  stønader og verdien av offentlige tjenester. Uavhengig av mål har inntektsulikheten vært relativt stabil det siste tiåret. Norge kjennetegnes dermed av en samfunnsmodell som kombinerer høyt nivå på verdiskaping og produktivitet med relativt små inntektsforskjeller. Koordinert lønnsdannelse, høy arbeidsdeltakelse, universelle utdannings- og velferdsordninger og et arbeidsorientert inntektssikringssystem bidrar samlet til at forskjellene dempes allerede i arbeidsmarkedet. Over livsløpet gir dette både økonomisk trygghet og relativt høy mobilitet.

Et gjennomgående utgangspunkt for denne rapporten er derfor at fordelingen av økonomiske ressurser i hovedsak formes i arbeidsmarkedet. For de aller fleste husholdninger utgjør arbeidsinntekt den dominerende inntektskilden, og i gjennomsnitt utgjør lønn om lag 70 prosent av samlede inntekter. Arbeidsinntekten har dermed avgjørende betydning for den enkeltes velferd. Samtidig danner arbeidsinntekten grunnlaget for rettigheter i pensjons- og trygdesystemene, og påvirker dermed inntekten også i perioder utenfor arbeidslivet. Hvordan arbeidsmarkedet fungerer, når det gjelder sysselsetting, lønnsdannelse og tilknytning til arbeid, er derfor sentralt for å forstå nivået på ulikheten og utviklingen over tid.

Fordelingsutvalget i 2009 framhevet deltakelse i arbeidslivet som den mest grunnleggende mekanismen for fordeling av inntekt i samfunnet:

«Deltakelse i produktivt arbeid og det økonomiske liv for øvrig, er den mest grunnleggende mekanismen for fordeling av inntekt i samfunnet. Inntekt fra arbeid er den største inntektskomponenten for den enkelte og husholdningene de tilhører. Den danner samtidig det viktigste grunnlaget for inntekt i yrkespassive deler av livet, enten det er som pensjonist eller fravær fra arbeidslivet av kortere eller lengre varighet. Også grunnlaget for kapitalinntekt bestemmes i noen grad av arbeidsinntekten, men her vil arv og investerings- og annen næringsvirksomhet bety mye.»

Også senere utredninger, herunder Lavlønnsutvalget, har understreket betydningen av høy yrkesdeltakelse for å forebygge lavinntekt. I Norge bidrar kollektive lønnsforhandlinger, tariffavtalte minstelønnssatser og bruk av allmenngjøring til å løfte de laveste lønningene blant yrkestilknyttede. Sammen med høy sysselsetting bidrar dette til å begrense inntektsforskjellene i den delen av befolkningen som er i arbeid.

Analyser av økonomisk ulikhet krever bevissthet om hvilke mål og begreper som benyttes. Årlige inntekts- og formuestall gir viktig informasjon, men må tolkes i sammenheng med inntekt og formue over livsløp, befolknings- og husholdningssammensetning, mobilitet, pensjonsrettigheter og formue. Det er også viktig å være bevisst på at både pensjon og formue kan være bundet i framtidige utbetalinger eller i bolig og næringsvirksomhet. Inntekt eller formue fra disse er dermed ikke løpende kontantstrømmer som husholdningene eller eierne kan disponere fritt. Særlig relevant er det for formue og formuesinntekter som for enkeltindivider kan endres som følge av konjunkturer, verdsettelse eller konkurransemessige forhold.

Formålet med rapporten er å gi en kunnskapsbasert framstilling av økonomisk ulikhet i Norge. Rapporten analyserer hvordan inntekter og formuer oppstår og fordeles, hvordan ulike målemetoder påvirker forståelsen av ulikhet, og hvilken rolle arbeidsmarkedet og sentrale institusjoner i den norske modellen spiller for fordeling og mobilitet. Et sentralt spørsmål er hvordan politikken kan bidra til små forskjeller uten å svekke arbeidstilbud, investeringer og økonomisk vekst, og gjennomgangen kan bidra til å belyse hvorvidt det er behov for ytterligere likevektsskapende tiltak eller om ulikheten vurderes til å være på et akseptabelt nivå. I det følgende gis det først en gjennomgang av inntektsdannelsen i Norge og hvordan ulike politiske virkemidler virker inn på denne. Deretter går vi mer konkret gjennom hvordan den norske modellen griper inn i ulike stadier av inntektsdannelsen.

Fordelingsutvalget skisserte en enkel modell for inntektsdannelsen i samfunnet, se figur.[1] Modellen bygger på at arbeidsmarkedet er den viktigste arenaen for fordeling av inntekt i samfunnet. Det er en betydelig forskjell i økonomiske ressurser mellom personer i og utenfor jobb. For å lykkes i arbeidsmarkedet trengs humankapital, som utdanning, ferdigheter og helse. Fordelingen av slik kompetanse er derfor et avgjørende første trinn i inntektsdannelsen og har betydning for senere inntekt og levekår.

Familien spiller en sentral rolle i den tidlige fasen og virker sammen med utdanningspolitikken fra barnehage til høyere utdanning og etterutdanning. Figuren illustrerer at tilgang til utdanning og kvaliteten på skolen er grunnleggende for individers framtidige inntekts- og jobbmuligheter, og dermed også for sosial mobilitet.

Arbeidsmarkedets innretning og virkemåte, og makroøkonomisk politikk spiller en sentral rolle i fordelingen i inntektsdannelsens andre trinn, da stabil tilknytning til arbeid, lønnsnivå og risiko for arbeidsledighet har stor betydning for økonomisk trygghet over livsløpet.

Lønnsdannelsen er viktig for fordelingen i den primære inntektsfordelingen, dvs. andre trinn i figuren over. I Norge er lønnsdannelsen koordinert, noe som bidrar til høyere sysselsetting. Koordineringen står i kontrast til flere andre land hvor lønnsdannelsen er desentralisert eller kun koordinert på næringsnivå. Den koordinerte lønnsdannelsen bidrar til forskjell fra en sentralisert lønnsdannelse til fleksibilitet. For eksempel kan et helt sentralisert system i større grad overse lønnsomhetsforskjeller mellom virksomheter, noe som kan føre til nedleggelser og tap av arbeidsplasser. Koordinert lønnsdannelse gjør det dermed lettere å ivareta arbeidsplasser i både konkurranseutsatte og ikke konkurranseutsatte næringer.

Både overføringer og inntektskatt til husholdninger, griper inn i inntektsfordelingen etter skatt, dvs. den sekundære inntektsfordelingen. Overføringer til husholdninger virker omfordelende.  Slike overføringer omfatter blant annet trygdeytelser, barnetrygd, bostøtte og sosialhjelp, og har som formål å sikre et minimum av inntekt og levekår for personer med svak eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet. Overføringer betyr særlig mye for husholdninger med lav inntekt.

Inntektsskatten, med både trinnskatt og fradragsordninger, bidrar til at inntektsforskjellene reduseres etter skatt, slik at personer med høy inntekt betaler en større andel av inntekten sin i skatt enn personer med lav inntekt.

I tillegg påvirkes folks levekår av politiske reguleringer og skattesystemets virkning på priser på forbruksgoder. Både merverdiavgift (mva.) og særavgifter øker prisene på avgiftsbelagte varer og tjenester folk kjøper.

Både skattesystemet, overføringene og boligsubsider kan påvirke insentivene til å stå i inntektsgivende arbeid og mobiliteten i arbeidsmarkedet.

Som modellen for inntektsdannelse i forrige avsnitt indikerer, kan ulikhet måles på hvert nivå av inntektsdannelsen. Økonomisk ulikhet handler både om forskjeller i forutsetninger, som tilgang til utdanning og helseressurser, og om økonomiske utfall, som inntekt, formue og konsum.  I tillegg kan ulikhet knyttes till velferdsmessige utfall, som levekår og livskvalitet. Disse dimensjonene henger tett sammen, men belyser ulike sider av økonomiske forskjeller.

Inntekt er strømmen av penger som en person mottar fra yrkesinntekter, kapitalinntekter og overføringer. I kapitalinntekter inngår blant annet renteinntekter og aksjeutbytte. Ulikhet i inntekt kan  måles før eller etter skatt.

Inntekt som spares bidrar til å bygge formue. Formue er den samlede økonomiske verdien av alt en person eller husholdning eier (eiendeler), fratrukket gjeld. Ulikhet kan derfor også måles ved verdien av og fordelingen av formue. For majoriteten av befolkningen er bolig og opparbeidede pensjonsrettigheter de viktigste eiendelene.

I mange sammenhenger betraktes formue som felles for personer i samme husholdning, og derfor måles  ofte formue på husholdningsnivå. Hvilke grupper man inkluderer i slike målinger har stor betydning for nivået på ulikheten. For eksempel vil formuesulikheten ofte fremstå høyere dersom man inkluderer unge voksne i etableringsfasen med høy gjeld eller eldre som har opparbeidet betydelig boligformue, enn dersom man sammenligner personer i samme livsfase.

Ulønnet arbeid i hjemmet måles ikke som inntekt

I inntektsbegrepene over telles ikke ulønnet arbeid med i den ordinære statistikken. Husholdninger med én yrkesaktiv og én hjemmeværende har lavere markedsinntekt, men den hjemmeværendes ubetalte arbeid gjør det mulig å produsere varer og tjenester som andre husholdninger må kjøpe i markedet, som barnepass, matlaging, renhold og vedlikehold. Arbeid i hjemmet kan derfor påvirke husholdningenes levekår og måles normalt ikke med i når vi sammenligner ulikhet mellom husholdninger i Norge eller mellom land.

Vi har lang tradisjon for å beregne verdien av ulønnet arbeid i Norge, og nasjonalregnskapet inkluderte denne verdien i årene fra 1912 og fram til 1952.[1] Da ble verdien tatt ut for å bedre kunne sammenligne verdiskaping mellom land. Ulønnet arbeid representerer imidlertid i 2010 fortsatt en betydelig økonomisk verdi, selv om den ikke fanges opp i tradisjonelle inntektsmål, og vil påvirke hvordan vi tolker ulikhet.

Omfanget av ulønnet arbeid har gått ned over tid, særlig blant kvinner, i hovedsak fordi flere kvinner deltar i lønnet arbeid og fordi økt inntekt har ført til at flere tjenester kjøpes i markedet. Dermed blir en større del av verdiskapingen registrert i BNP og i offisielle inntektsmål. Ifølge SSBs artikkel i Samfunnsspeilet 9/2009, utgjorde verdien av ulønnet arbeid i hjemmet 43 prosent av BNP i 1972, 33 prosent i 1990 og 24 prosent i 2000. I forhold til BNP Fastlands-Norge utgjorde verdien 39 prosent i 1990 og 32 prosent i 2000. Etter dette har verdien ikke gått ned, og den siste målingen vi har i 2010, utgjorde ulønnet husholdsarbeid 26 av BNP og 33 prosent av BNP Fastlands-Norge.[2]

Ulikhet avhenger av hvem, når og hva som måles

Valg av ulikhetsmål har betydning for hvordan økonomisk ulikhet forstås. I denne rapporten benytter vi i hovedsak Gini-koeffisienten som gir et overordnet bilde av inntektsfordelingen. Vi omtaler også andre forholdstall og lavinntektsmål som gir mer utfyllende informasjon om henholdsvis ytterkantene av fordelingen og økonomisk utsatthet over tid. Se boks 2 for nærmere definisjon av ulike mål.

Valg av inntektsenhet og tidspunkt for måling kan ha stor betydning for resultatene. Husholdninger kan ha ulikt antall medlemmer og ulikt forbruksmønster, og inntekter kan variere fra år til år. Særlig svinger kapitalinntekter mye, og i et enkelt år kan derfor personer med mye kapitalinntekter ha null skattbar inntekt.

Inntekt for individ og husholdning

Det er forskjell på å måle inntekt per person og per husholdning. Ofte brukes husholdningens samlede inntekt som mål på økonomisk velferd. For å kunne sammenligne husholdninger med ulik størrelse brukes såkalte ekvivalensskalaer, se boks om ekvivalensskalaer der EU-, OECD- og kvadratrotskalaen omtales. Disse justerer inntekten etter hvor mange som bor sammen og bygger på at det finnes stordriftsfordeler, for eksempel trenger ikke en familie på fire personer fire vaskemaskiner. Skalaene tar også hensyn til at barn vanligvis har lavere økonomiske behov enn voksne.

Valg av ekvivalensskala påvirker målingen av ulikhet og lavinntekt. Noen skalaer antar store stordriftsfordeler, andre mindre. Dette kan føre til at ulike grupper, som barnefamilier eller enslige, kommer bedre eller dårligere ut i statistikken, og det påvirker hvor mange som regnes som å ha lavinntekt.

 Figurene viser hvordan ulike inntektstyper fordeler seg mellom inntektsdesilene i 1995 og 2024, målt per forbruksenhet etter EU‑skalaen, som justerer inntekten etter husholdningsstørrelse og sammensetning. Lønnsinntekter er den viktigste inntektskilden i de fleste grupper, mens overføringer utgjør en større andel for de nederste desilene. Kapitalinntekter er klart viktigst i toppen av fordelingen, og har fått noe større betydning i de øverste desilene i 2024 sammenlignet med 1995. Figurene viser inntekten før skatt, sammen med det negative bidraget fra utlignet skatt, som gjør at disponibel inntekt er lavere enn før‑skatt‑inntekten i alle grupper.

Inntektssammensetningen er om lag lik i en lengre periode sammenlignet med et enkelt år. Aaberge, Mogstad og Vestre (2021) viser sammensetningen av bruttoinntekt i ulike inntektsgrupper for perioden 2006–2018.[3] For 99 prosent av husholdningene utgjør lønnsinntekter 70 prosent eller mer av samlet bruttoinntekt. I de nedre og midtre delene av inntektsfordelingen domineres inntekten av arbeidsinntekter, supplert av offentlige overføringer som spiller en særlig viktig rolle i de laveste gruppene. Kapital- og eierinntekter forekommer kun i svært begrenset omfang i disse segmentene. Fra rundt 95-persentilen utgjør eierrelaterte inntekter og øvrig kapitalavkastning den største delen av bruttoinntekten. Rapporten viser videre at eierinntekter kan utgjøre opptil 97 prosent av bruttoinntekten for den øverste 0,1 prosenten av inntektsfordelingen.

Inntekt over livsløpet kontra årlig inntekt

Når vi måler inntekten for et individ eller husholdning, kan ha betydning for vurderingen av ulikhet. En person med lang utdanning vil i perioder av livet ha lav inntekt fordi hovedaktiviteten er studier, mens alderspensjonister kan ha lav løpende inntekt, men samtidig ha nedbetalt bolig eller lav gjeld. De reelle forbruksmulighetene kan dermed være høyere enn inntekten isolert sett tilsier.

Hvordan økonomisk ulikhet måles og avgrenses har betydning for hvordan forskjeller i levekår og økonomisk kapasitet forstås. Inntektsbaserte mål gir viktig informasjon om fordelingen av løpende ressurser, men kan i enkelte tilfeller ikke være tilstrekkelig for å gi et fullstendig bilde av husholdningers samlede økonomiske situasjon. Dette gjelder særlig når formue og kapitalinntekter varierer over tid eller fordeles ulikt mellom personer og husholdninger.

Politiske beslutningstakere og forskere viser ofte til de nordiske landene som eksempler på en samfunnsmodell som kombinerer lav inntektsulikhet med høy velstand og økonomisk vekst. Sett i et internasjonalt perspektiv er inntektene i Norge relativt jevnt fordelt og markert med grønn farge i kartet under. Kartet viser Gini-koeffisienten for disponibel husholdningsinntekt i hvert land. Tallene er hentet fra Standardized World Income Inequality Database (SWIID), som harmoniserer nasjonale husholdningsundersøkelser for å gjøre land sammenlignbare. Globalt ligger Norge på en 10 plass over lavest ulikhet av disponibel inntekt.

Som vi drøftet innledningsvis, er inntektsdannelsen avhengig av alt fra familie, oppvekst, arbeidsmarked og lønnsdannelse. For å se nærmere på hvordan de ulike komponentene i den norske modellen bidrar til likhet i økonomiske ressurser, vil vi her se nærmere på utdanningssystemet, markeds- og lønnsinntekter, skatter og overføringer, og lavere pris på offentlige tjenester samt boligmarkedet og pensjonsinntekter. Vi vil også drøfte hvordan anslått markedsverdi på bolig og aksjer kan påvirke ulikhetsmålene.

Utdanningssystemet bidrar til mobilitet, men lite til fordeling

Håvardstein og Torsvik (2024) mener at dersom man også tar hensyn til forhold før inngangen til arbeidsmarkedet, er sammenhengen mellom omfordeling og økonomisk effektivitet sammensatt.[1] På den ene siden kan  progressive skatter i land der utdanning i stor grad er offentlig finansiert og tilgjengelig for de fleste (som i Norge), svekke insentivene til både arbeid og kompetansebygging og dermed redusere effektiviteten. På den annen side kan et mer tilgjengelig utdanningssystem (finansiert via skatteseddelen) bidra til at barn fra lavinntektsfamilier utvikler sitt potensiale, slik at effektiviteten øker. Det betyr at effekten på arbeidstilbud blant de med lave inntekter er større enn den negative skatteeffekten for de med høye inntekter. OECD peker på at utviklingsland kan styrke den langsiktige veksten ved å utnytte humankapitalen bedre (OECD, 2018).[2] Utdanningssystemet kan dermed virke ulikt avhengig av utgangspunktet.

Corak (2013) analyserer sammenhengen mellom utdanningssystem, inntektsulikhet og sosial mobilitet, ofte illustrert gjennom den såkalte Great Gatsby-kurven, se figur.[3] Han viser at land med små inntektsforskjeller og universelle utdanningssystemer har høyere mobilitet i inntektsfordelingen, målt som svakere sammenheng mellom foreldres og barns inntekt. Et utdanningssystem med bred tilgang, høy kvalitet og relativt små forskjeller mellom skoler bidrar til at barns utdannings- og inntektsutfall i mindre grad bestemmes av foreldrenes økonomiske bakgrunn. Ifølge Corak er utdanning dermed en sentral mekanisme som knytter lav ulikhet i én generasjon til høyere mobilitet i den neste.

Forskning på sosial mobilitet i Norge viser at sammenhengen mellom foreldres og barns inntekt er svakere enn i mange andre land, noe som indikerer relativt høy intergenerasjonell mobilitet (Markussen og Røed, 2022).[4] De bruker individuell yrkesinntekt før skatt – et mål som omfatter arbeids- og næringsinntekt, og som brukes for å fange opp økonomisk posisjon på tvers av generasjoner. Samtidig er mobiliteten lavere nederst i inntektsfordelingen, slik at barn som vokser opp i lavinntektsfamilier i større grad risikerer selv å få lav inntekt som voksne.

Mogstad m.fl. (2025)[5] studerer om utdanningssystemet kan bidra til å forklare forskjell i lønnsforskjeller i Norge og andre land. I likhet med de andre Nordiske landene, har Norge en relativt jevn fordeling av formell utdanning, og høye fullføringsrater for videregående og høyere utdanning. Variasjon i antall år med utdanning er lavere i Norden enn i USA. Forfatterne viser at også kognitive og arbeidsmarkedsrelevante ferdigheter i Norge er ganske jevnt fordelt ved å benytte internasjonalt sammenlignbare ferdighetsdata fra OECDs Programme for the International Assessment of Adult Competencies (PIAAC). Dataene måler kognitive og arbeidsmarkedsrelevante ferdigheter blant voksne i ulike land. I tillegg inneholder dataene detaljerte opplysninger om lønn, arbeidstimer, utdanning og familiebakgrunn, noe som gjør det mulig å analysere både nivået og spredningen av ferdigheter (se figur nedenfor) og hvordan disse belønnes i arbeidsmarkedet.

De finner imidlertid ikke at forskjellene i ulikheten i timelønn mellom Norge og USA kan forklares av forskjeller i arbeidsstyrkens sammensetning etter utdanningsnivå. Det kan likevel tenkes at lønnspremiene blir lavere som følge av at utdanningssystemet i stor grad er offentlig finansiert i Norge.

Forskning på inntektsdynamikk i Norge viser at familiebakgrunn fortsatt har betydning for økonomiske utfall over livsløpet. Ved bruk av norske registerdata finner Halvorsen, Ozkan og Salgado (2022)[6] at barn av foreldre med høy inntekt og formue i gjennomsnitt opplever sterkere inntektsvekst og større variasjon i arbeidsinntekten gjennom karrieren. Det tyder på at disse barna oftere velger yrkesretninger der lønnsutviklingen kan være både mer lønnsom og mer volatil.

Lavlønnsutvalget pekte også på at det er stor mobilitet i den nedre delen av lønnsfordelingen.

Samlet sett peker forskningen på at et inkluderende utdanningssystem bidrar til jevnere ferdighetsfordeling og mer like muligheter, samtidig som familiebakgrunn fortsatt kan påvirke økonomiske utfall gjennom karrierevalg, vilje til risikotaking og inntektsvekst over livsløpet.

Inntektspolitisk samarbeid og inntektssikring

Utenforskap er en kilde til ulikhet ved at de som er i jobb har høyere inntekt enn de som står utenfor, siden kompensasjonsgraden ved å stå utenfor jobb er lavere enn å være i jobb. Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet bidrar derfor til mindre inntektsforskjeller enn ved høy arbeidsledighet. Som nevnt innledningsvis er også sysselsetting den viktigste faktoren for å unngå lavinntekt.

Samlet viser statistikk at Norge har stabilt høy sysselsetting og lav arbeidsledighet sammenlignet med de fleste andre land, se figur.

Studier viser at høyere arbeidsledighet kan bidra til økt utenforskap. Salvanes, Møen og Huttunen (2009)[7] fant at vel 12 prosent av de som mistet jobben ved en bedriftsnedleggelse i perioden 1991-2000 var ute av arbeidsstyrken fem år etter. Det var 3,5 prosentpoeng høyere enn for kontrollgruppen som ikke ble omfattet av bedriftsnedleggelser.

I Norge er målsettingen ved det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene å koordinere lønnsdannelsen for å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet, se NOU (2023: 30).[8]

Et sentralt prinsipp i teorien om frontfagsmodellen er skillet mellom konkurranseutsatt og skjermet sektor. I konkurranseutsatt sektor bestemmes prisene i internasjonale markeder, og lønnsveksten må derfor tilpasses produktivitetsutviklingen og prisene næringen møter ute. Dersom lønnsveksten blir for høy, svekkes konkurranseevnen, som på sikt kan føre til lavere sysselsetting.

Gjennom koordinert lønnsdannelse og frontfagsmodellen tilpasses lønnsveksten i norsk økonomi til lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor og hos våre handelspartnere (se også nærmere omtale om lønnsdannelsen i de to neste avsnittene). Dette bidrar til å bevare konkurranseevnen og legge til rette for stabil økonomisk utvikling over tid, noe som er viktig for å sikre arbeid og inntekt for flest mulig. Over tid viser forskning at frontfagsmodellen gir relativt høy grad av reallønnsfleksibilitet til tross for at arbeidsmarkedet er ganske regulert (Dapi, 2019).[9] Høy reallønnsfleksibilitet bidrar til høyere sysselsetting over tid.

For at mekanismene i lønnsdannelsen skal virke, må de andre politikkområdene spille på lag for å oppnå høy og stabil sysselsetting.

Den norske velferdsstaten er også innrettet slik at inntektssikringsordningene i stor grad er knyttet til tidligere yrkesdeltakelse og inntekt, noe som både påvirker hvem som får ytelser og gir insentiver til å være i arbeid for å sikre framtidig økonomisk trygghet. (Koeniger m.fl., (2007)[10] viser at arbeidsledighetstrygd, fagforeninger, stillingsvern og minimumslønn kan bidra til å redusere inntektsforskjellene. Arbeidsorienteringen forsterkes gjennom aktiv arbeidsmarkeds- og likestillingspolitikk, slik at den nordiske modellen samlet sett bidrar til høy sysselsetting og demper negative effekter på arbeidsinsentivene.

Tridico (2018) peker også på at endringer i arbeidsmarkedsinstitusjoner kan bidra til å forklare økningen i inntektsulikhet i OECD-land de siste tiårene.[11] Flere land har hatt gått i retning av mer fleksible arbeidsmarkeder, fagforeninger og innstramming i velferdsordningene. Med data fra 25 høyinntektsland i OECD i perioden 1990–2013 viser han at disse faktorene samlet sett bidratt til økt inntektsulikhet i flere land.

Lønnsdannelsen: Fordeler gevinster ved handel

Norge er en liten, åpen økonomi som påvirkes sterkt av internasjonale utviklingstrekk, teknologisk endring og globale sjokk. Institusjoner og politikk har stor betydning for hvordan gevinstene av handel, teknologi og produktivitetsvekst fordeles, og hvordan kostnadene ved omstilling håndteres.

Teknologisk utvikling er en bidragsyter til økt produktivitet og velstand, men kan også endre etterspørselen etter kompetanse og påvirke ulikhet (Acemoglu og Autor, 2011). Digitalisering og framveksten av kunstig intelligens kan forsterke slike effekter ved å øke lønnsspredningen mellom ulike grupper i arbeidsmarkedet (Acemoglu og Restrepo, 2019).[12]

Den norske modellen og lønnsdannelsen i Norge ser ut til å ha bidratt til å fordele gevinster og kostnader ved omstillinger, se OECD (2019),[13] NOU (2023: 30) og neste avsnitt om lønnsdannelsens bidrag til inntektsfordeling.

For det første er lønnsdannelsen forankret i lønnsomheten i konkuranseutsatt industri, noe som fordeler gevinstene fra handel. Siden industrien tradisjonelt[14] har hatt høyere produktivitetsvekst og bedret bytteforhold med utlandet, har denne lønnsomheten også bidratt til å løfte lønningene for brede grupper av arbeidstakere og til å fordele gevinstene fra handel. Det er derfor en nær sammenheng mellom BNP-veksten per innbygger i Norge og lønnsveksten for en medianlønnsmottaker, se figur.

For det andre ser det ut til å være et samsvar mellom industriens konkurransekraft og lønnsandelen, se figur. Ifølge Piketty (2014) vil en økning i kapitalens andel av nasjonalinntekten på bekostning av lønnsandelen bidra til at inntekts- og formuesulikheten øker. Det er fordi kapitalinntekter er langt mer konsentrerte enn lønnsinntekter. Piketty hevder at fordelingen mellom lønn og kapital er et sentralt bindeledd mellom økonomisk vekst og ulikhet.

TBUs foreløpige hovedrapport for 2026 viser imidlertid at lønnskostnadsandelen i industrien var 74,7 prosent i fjor, mot et historisk gjennomsnitt på om lag 81 prosent.[15] Lønnsandelen trekkes ned av at industriens samlede driftsresultat var høyere i 2025, 71 mrd. kroner ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall, mot 60 mrd. kroner i 2024. Tallene viser variasjoner mellom bransjer: i råvarebasert industri var lønnskostnadsandelen 76 prosent som gjennomsnitt for årene 1970-2025, mens verksted- og skipsbygningsindustrien lå på 87 prosent og øvrige industrinæringer på 78.

Kollektive forhandlinger bidrar til små lønnsforskjeller

Frontfagsmodellen har som nevnt i avsnittene over en tydelig fordelingsmessig effekt gjennom flere mekanismer. Forhandlingsmodellen bidrar både til å løfte lønnsgulvet og til at de høyeste lønningene er lavere enn i mange andre land.

Inntektsforskjellene i Norge er mindre enn i de fleste andre europeiske land, se figuren under. Figuren viser Gini-koeffisienten for arbeidsinntekter i utvalgte OECD-land i 2019, og er beregnet for sysselsatte personer i yrkesaktiv alder (25–64år).

Ifølge TBUs foreløpige rapport i 2026[16] var ulikhet i inntekt før skatt i yrkesbefolkningen om lag uendret fra 2023 til 2024 og er om lag uendret sett over den siste 10-åersperioden. Sett over en 30-års periode er det en tendens til at inntektsulikheten har økt noe for den yrkesaktive befolkningen, se figuren under. Yrkestilknyttede omfatter her lønnstakere og selvstendig næringsdrivende med yrkesinntekt (inkludert dagpenger, sykepenger og foreldrepenger) på minst 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Fordelingen av inntekt over er sterkt preget av store svingninger rundt årene 2000, 2006, 2015 og 2021. Ifølge TBU skyldes dette i hovedsak tilpasninger i forkant av den midlertidige utbytteskatten i 2001, innføringen av utbytteskatt på avkastning utover normalavkastning i 2006 (skjermingsmetoden for aksjonærer) og økt utbytteskatt i 2022, samt at skattesatsen på skattepliktige aksjeinntekter for personer (utbytte og realiserte aksjegevinster) økte fra 27 til 31,68 prosent fra 2015 til 2019. 

I Norge, som i de andre nordiske landene, er det de kollektivt avtalte minstelønnssatsene som er den viktigste formen for lønnsgulv. Lavlønnsutvalget[17] skriver at det er rimelig å anta at når mange arbeidstakere forhandler sammen, vil det øke deres forhandlingsstyrke. Dette kan være særlig fordelaktig for de som står svakest alene og som er mest utsatt for lavlønn. Kollektive forhandlinger vil typisk bidra til en mer sammenpresset lønnsstruktur. Som nevnt over kan også inntektssikringsordningene bidra til små lønnsforskjeller.

Lavlønnsutvalget viser også til at partenes prioriteringer kan være viktige for å løfte de laveste satsene. I Norge har den største arbeidstakerorganisasjonen, LO, historisk prioritert lavtlønte grupper i forhandlingene. I de sentrale forhandlingene i privat sektor har LO og YS ofte vektlagt å heve de laveste lønningene. Virkemidler som er brukt, omfatter blant annet heving av tariffavtalens minstelønnssatser, garantiordninger, særskilte tillegg/lavlønnstillegg og like generelle kronetillegg til alle, som prosentuelt betyr mest for de lavest lønte.

I tillegg bruker Norge allmenngjøring som virkemiddel for å sikre at utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge får lønns- og arbeidsvilkår tilsvarende norske arbeidstakere. Ordningen griper inn i den ellers frie lønnsdannelsen og setter til side avtalefriheten om lønn. Den bryter således også med det norske tariffavtalesystemet, der partene i arbeidslivet, gjennom tarifforhandlinger, regulerer lønns- og arbeidsvilkårene. Ordningen innebærer imidlertid at det ikke skal allmenngjøres mer av tariffavtalen enn det som er nødvendig for å oppnå formålet med loven.

Det norske allmenngjøringsinstituttet er smalere enn det en finner i mange andre land. Det er kun begrensede deler av en tariffavtale som har blitt allmenngjort, og det er ingen automatikk i at det allmenngjøres. Norge har derfor i likhet med de andre nordiske landene ikke lovfestet minstelønn, mens det er utbredt i EU og i andre OECD-land.

Lavlønnsutvalget mener at det ikke finnes én grense for lavlønn, men at ulike indikatorer er nyttige avhengig av hvilken problemstilling som drøftes. Utvalgets valg av indikatorer viste at de laveste lønningene er relativt høye sammenliknet med andre land og at omfanget av lave lønninger økte fra 1997 til 2015, men har vært stabilt siden, og tilsvarende at lønnsforskjellene økte fra 1997 til 2015, men deretter har vært stabile.

TBU rapporterer årlig på Lavlønnsutvalgets anbefalte indikatorer. TBU har foreløpig samme konklusjon som Lavlønnsutvalget; at utviklingen etter 2015 har vært relativt stabil. Utviklingen i de ulike indikatorene følger i stor grad hverandre over tid.

Mogstad, Salvanes og Torsvik (2025) har teoretisk og empirisk funnet at lønnsforhandlingssystemet i Norge bidrar til små lønnsforskjeller.[18] Deres resultater framkommer ved å kombinere PIAAC‑ferdighetsdata med lønnsinformasjon, slik at de kan estimere ferdighetspremier – altså hvor mye lønnen øker ved ett standardavviks høyere ferdigheter. Avkastningen på utdanning, kompetanse og ferdigheter i arbeidsmarkedet er mindre enn i mange andre land. De hevder at dette er den viktigste forklaringen til lav inntektsulikhet i Norge.

De finner at ferdighetspremien er omtrent dobbelt så høy i USA og Storbritannia som i de nordiske landene. Det betyr at selv moderate forskjeller i ferdigheter gir langt større utslag i lønn i USA. Deres Oaxaca–Blinder‑dekomponering[19] viser videre at forskjeller i lønnsulikhet mellom USA og Norden nesten utelukkende skyldes forskjeller i avkastningen på ferdigheter, ikke forskjeller i ferdighetsfordelingen.

Samlet vurdering er at modellen for lønnsdannelse har stor betydning for at Norge har lav ulikhet sett i forhold til andre land.

Offentlige overføringer og pensjon er sterkt omfordelende 

Offentlige kontantoverføringer – som barnetrygd, sykepenger, dagpenger, bostøtte og pensjoner – står for en større del av inntektene til husholdninger i den nedre delen av fordelingen. Dermed virker de inntektsutjevnende. Ifølge TBU virker også barnetrygd utjevnende. Tall for hele populasjonen (regnet ut fra inntekt etter skatt per forbruksenhet) viser at barnetrygden over tid har hatt et fallende bidrag til utjevning. Mellom 1996 og 2019 ble den nominelle barnetryden videreført. I samme periode ble imidlertid pris på tjenester for barnepass redusert, se avsnitt om offentlige tjenester. Siden 2019 er barnetrygden økt flere ganger. TBU viser til at foreldrebetalingen i barnehager er redusert og at inntektsfradraget for pass og stell av barn er økt i perioden hvor barnetrygden er holdt uendret.

Målt med Gini-koeffisienten er ulikheten blant pensjonister/trygdede lavere enn blant yrkestilknyttede, se figur. Pensjonister/trygdede omfatter personer med sosioøkonomisk status pensjonist/trygdet. Det må ses i sammenheng med at pensjonssystemet i stor grad er utjevnende.

Utbetalinger fra Folketrygden er den viktigste inntektskomponenten for alderspensjonister og uføre. I Norge er trygdeytelser tett knyttet til tidligere inntekt. Ytelser beregnes i hovedsak som en andel av tidligere arbeidsinntekt. Alderspensjonen beregnes ut fra pensjonsgivende inntekt gjennom livet, mens for uføretrygd ser man på inntekt de siste årene før man blir ufør.  Dette innebærer at personer med høyere inntekt som regel mottar høyere uføretrygd eller alderspensjon enn personer med lavere inntekt eller mer ustabil tilknytning til arbeidsmarkedet.

Det er imidlertid betydelige omfordelende mekanismer i utformingen av folketrygden. For det første er inntekter over 7,1 G ikke pensjonsgivende når det gjelder alderspensjon, se boks for nærmere omtale. For det andre opptjener også uføre, arbeidsledige og de som er hjemme med små barn pensjon. For det tredje er det minsteytelser for dem med svak yrkeshistorikk. Ordningen kombinerer dermed et prinsipp som støtter opp under arbeidslinjen der tidligere inntekt gir rett til høyere ytelser, med omfordelende elementer som bidrar til å begrense inntektsforskjeller blant alderspensjonister.

Når det gjelder de uføre, er det inntekt opp til 6 G som benyttes som grunnlag for beregning av ytelsen. Også her er det egne regler for eksempel for de som blir uføre i ung alder, de som har hatt ulønnet omsorgsarbeid eller de som har lav eller ingen inntekt.

Det er en sammenheng mellom lønnsdannelsen og trygd og pensjoner. Grunnregulering i folketrygden innebærer at når lønningene øker skjer det en tilsvarende økning av alderspensjoner som er under opptjening.[20] Justeringen baseres på forventet lønnsvekst for året. Det tas også hensyn til eventuelle forskjeller mellom forventet og faktisk lønnsvekst fra tidligere år. Alderspensjon under utbetaling reguleres med gjennomsnitt av lønnsvekst og prisvekst.

Skattesystemet er i mindre grad omfordelende

Skattesystemet medvirker til at den sekundære inntektsfordelingen blir jevnere enn den primære (markedsinntekten og overføringer). Skattesystemet forsterker omfordelingen gjennom progressiv beskatning av arbeids‑ og kapitalinntekter.

Figuren fra TBU viser at skatt reduserer ulikheten med vel 4 prosentpoeng blant yrkestilknyttede. Figuren viser også at skattesystemet har blitt mer omfordelende over tid ved at økningen i Gini før skatt er større enn Gini etter skatt.

Skatt på lønnsinntekter bidrar også til omfordeling. Regjeringen har beregnet fordelingseffekter av ulike lønns- og kapitalskatteendringer for 2026.[21] Avvikling av de øverste trinnene i inntektsskatten, eller en full fjerning av trinnskatten, gir en anslått Gini-økning fra 0 og opptil 1,6 prosentpoeng ved full fjerning av trinnskattene.

For kapitalbeskatningen har Finansdepartementet beregnet at avvikling av utbytteskatten anslås å redusere provenyet med om lag 47,9 mrd. kroner og øke Gini-koeffisienten med rundt 1,4 prosentpoeng. Dersom vi antar at disse effektene også er gjeldende for yrkestilknyttede, kan vi sammenstille endringene i en figur.

Figuren fra TBU og beregningene over tyder dermed på at fordelingseffektene av innretningen av skattesystemet har begrenset effekt sammenlignet med overføringssystemet.

Formuesskatt bidrar i liten grad til omfordeling

Formuesskatten er omdiskutert. Av 5,4 millioner skattepliktige personer i Norge betalte knapt 720 000 formuesskatt, og gjennomsnittlig skatt blant disse var på 44 200 kroner, se figur. Antallet som betaler formuesskatt har etter 2010 gått noe ned som følge av økninger i innslagspunkt for formuesskatt. I 2012 var innslagspunktet 750 000 kroner for en enslig, mens i 2016 hadde innslagspunktet økt til 1,4 millioner kroner. Fra 2016 til 2021 økte innslagspunktet til 1,5 millioner kroner. Bunnfradraget har fra 2021 til 2026 gradvis økt videre til MNOK 1,9.

Blant de knapt 650 000 personer som betalte formuesskatt i 2022 viser Abrahamsen og Brovold (2024) [22] at 24 800 personer kun betalte formuesskatt og ikke inntektsskatt. Gjennomsnittsalderen for disse var vel 68 år. Mer enn halvparten av disse (16 400) hadde så lav alderspensjon at skattefradraget for pensjon oversteg inntektsskatten. Gruppen består i stor grad av eldre, og kvinner utgjør flertallet.

Abrahamsen og Brovold (2024) viser videre at formuesnivået varierer blant de 24 800 personene som kun betalte formuesskatt i 2022. Over halvparten hadde individuell nettoformue under 3 millioner kroner, mens median nettoformue i husholdningene de tilhørte var på om lag 9 millioner kroner. Videre dokumenterer forfatterne at knapt halvparten av disse personene betalte inntektsskatt i årene 2018-2021.  Den andre halvparten betalte ikke inntektsskatt i årene forut. Det henger trolig sammen med at en stor del av gruppen har lave pensjonsinntekter kombinert med skattefradrag, og dermed en inntektsstruktur som over tid gir liten eller ingen utlignet inntektsskatt. Funnene tyder derfor på at lav skattbar inntekt for mange i denne gruppen reflekterer en relativt stabil inntektssituasjon snarere enn midlertidige variasjoner. Finansdepartementet har i svar til Høyre angitt at om lag 1 450 personer 17 år og eldre som har vært bosatt i Norge i hele perioden 2013-2022, ikke har betalt inntektsskatt i noen av årene, men har betalt formuesskatt i alle årene.[23]

Finansdepartementet (2025) hevdet at 510 000 personer hverken betalte inntektsskatt eller formuesskatt. Majoriteten av disse har for lav inntekt til å betale inntektsskatt. Departementet anslår at dersom formuesskatten fjernes vil ytterligere om lag 86 000 personer med formue over 1 million kroner og rundt 2 800 personer med formue over 10 millioner kroner ikke betale verken inntekts- eller formuesskatt.[24] Dette står i kontrast til beregningene fra SSB. Beregningene fra Finansdepartementet er imidlertid modellbaserte og kan avvike fra observerte tall i et enkeltår.

Departementet beregner fordelingseffekten av formuesskatt og å gi økt verdsettingsrabatt for aksjer og driftsmidler.[25] En avvikling av formuesskatten kun vil øke Gini-koeffisienten med om lag 0,5 prosentpoeng. En full verdsettingsrabatt på aksjer og driftsmidler gir en økning på om lag 0,4 prosentpoeng.

Samlet effekt av overføringer og skatt på ulikhet

I Mogstad, Salvanes og Torsvik (2025)[26] sammenligner de inntektsfordelingen før og etter skatt og overføringer, se figur. Tallene viser at Gini-koeffisienten i Norden reduseres med om lag 12 prosentpoeng når skatter og kontantoverføringer tas i betraktning, som utgjør en større reduksjon enn i USA, Storbritannia og OECD gjennomsnittet, hvor nedgangen ligger mellom 8 og 10 prosentpoeng. Dette innebærer at skatter og overføringer spiller en rolle for å dempe inntektsulikheten i de nordiske landene. Forfatterne forklarer at denne omfordelingen forklarer rundt en tredjedel av den samlede forskjellen i inntektsulikhet mellom de nordiske landene og USA eller Storbritannia. Som vist i avsnittet over, bidrar overføringer mer enn skattesystemet.

Inntekt fra egen bolig trekker opp inntektsulikhet

Over tid har skiftende regjeringer understreket boligens betydning for den enkeltes og familiens velferd og livskvalitet. Å sikre alle tilgang til en god bolig har blitt sett på som et spørsmål om sosial rettferdighet, og boligpolitikken har dermed fått en tydelig fordelingsdimensjon. Bolig er dermed forstått ikke bare som et ordinært konsumgode, men også som et velferdsgode med klare fordelingspolitiske implikasjoner.

Torvik-utvalget påpekte at myndighetene påvirker boligprisene både gjennom direkte reguleringer og indirekte via rentenivået og skattesystemet.

Fordelingsutvalget (2009) gjennomførte fordelingsanalyser som inkluderte anslåtte leieverdier av egen bolig. Leieverdiene ble beregnet med utgangspunkt i anslått markedsverdi for hver husholdnings bolig, basert på opplysninger om boligomsetninger fra hele landet. For fritidsboliger forelå det ikke tilsvarende detaljerte omsetningsdata, og inntekten fra fritidseiendom ble derfor anslått på grunnlag av formuesverdier i selvangivelsen, oppjustert til antatt markedsverdi.

Leieverdien av bolig og fritidsbolig ble beregnet som en prosentandel av den anslåtte markedsverdien, og netto boliginntekt fremkom ved å trekke fra renteutgifter. Ifølge Fordelingsutvalgets beregninger utgjorde nettoinntekten av egen bolig i gjennomsnitt nesten 7 prosent av husholdningenes bruttoinntekt i 2006, og om lag 7,5 prosent blant boligeiere. Andelen var relativt stabil i inntektsdesilene 3–9.

For husholdninger i de laveste inntektsdesilene var boliginntekten relativt sett viktigere. Fordelingsutvalget anslo at den i 2006 utgjorde 12 prosent av bruttoinntekten i første desil og 9,5 prosent i andre desil. Dette ble blant annet forklart med at mange pensjonister (med lav inntekt) har nedbetalte boliger, samt at enkelte yngre husholdninger eier bolig med lav eller ingen gjeld.

Videre viste Fordelingsutvalgets analyser at når boliginntekt inkluderes i inntektsbegrepet, flyttes om lag 15 prosent av husholdningene i første inntektsdesil til høyere desiler, hovedsakelig pensjonister.

Subsidier av bolig kan likevel gi negative bidrag til inntektsfordelingen. Målt ved Gini-koeffisienten bidro inkluderingen av boliginntekt til å øke inntektsulikheten med om lag 1,5 prosentpoeng. Den begrensede effekten ble forklart med at boligkonsum i stor grad er fordelt på samme måte som inntekt. Fordelingsutvalgets analyser viste også at betydningen av å inkludere boligkonsum var størst for de laveste inntektsgruppene. Blant boligeiere ble ulikheten redusert når boliginntekt ble inkludert i inntektsbegrepet fordi inntektene for mange pensjonister økte.

Aaberge m.fl. (2021) viser en større økning i Gini når boliginntekter tas med, men deres begrep er videre og inkluderer verdien av boligtjenester for boligeierhushold, (realiserte og ikke-realiserte) kapitalgevinster på bolig og annen fast eiendom og verdipapirer (unntatt aksjer) og netto renteinntekter.

Boligmarkedets prisutvikling kan føre til store forskjeller i husholdningenes reelle bokostnader, avhengig av tidspunktet for boligkjøp. Fordelingsutvalget beregnet husholdningenes reelle bokostnader over tid. En husholdning som i 1992 kjøpte en bolig til 1 million 2000-kroner hadde etter ti år samlede bokostnader på 301 200 kroner når boliggevinster ble regnet med. En husholdning som kjøpte en bolig til samme fastpris i 1998, hadde en negativ bokostnad på 10 000 kroner i tiårsperioden fram til 2008 fordi boliggevinsten var større enn kostnadene.

Ikke disponible midler: Tilbakeholdt overskudd

Kapitalinntekter utgjør en større andel av inntektene i de øverste inntektsdesilene. Dersom kapitalinntektene vokser raskere enn lønnsinntektene, vil inntektsfordelingen bli skjevere, jf. Pikkety (2015). Som vist over, er kapitalens andel av verdiskapingen i industrien stabil.

Ifølge TBU vil lønnskostnadsandelen for markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge også påvirkes av konjunkturene. Den tradisjonelle lønnskostnadsandelen var høyest i 1978 på 76 prosent, og trenden frem til tidlig 2000-tallet var svakt fallende trend, se figur. Etter 2003 har andelen ligget rundt 68 prosent. Justert for selvstendiges arbeidsinnsats har lønnskostnadsandelen for markedsrettet virksomhet falt over tid. Den var 90 prosent på slutten av 1970-tallet og falt gradvis til 75 prosent etter 2004. At lønnskostnadsandelen med og uten selvstendige arbeidsinnsats nærmet seg hverandre fram til begynnelsen på 2000-tallet, forklares i hovedsak med strukturendringer i næringslivet med færre selvstendig næringsdrivende som bønder og fiskere.   

Aaberge, Mogstad og Vestre (2021)[27] viser at utviklingen i Gini-koeffisienten ulikheten i inntekt etter skatt har vært nokså stabil på 2000-tallet, med en Gini-koeffisient som har variert rundt et gjennomsnitt på 25 prosent, jf. figuren under.

I årene 1992-2006 ble kapitalinntekter skattlagt med en skattesats på 28 prosent innenfor selskapet. De såkalte RISK-reglene innebar at det i praksis ikke var noen skattlegging av aksjeinntekter hos personlige aksjonærer. I forbindelse med skattereformen i 2006 ble aksjonærmodellen innført. Denne innebar at aksjeinntekter innenfor risikofri avkastning (skjerming) blir skattlagt med en lavere sats (22 prosent i 2026) i selskapet, mens aksjeinntekter utover risikofri avkastning skattlegges med en høyere sats hos personlig aksjonær.

Skattlegging av den personlige aksjonæren skjer imidlertid først ved realisasjon, dvs. ved utdeling av utbytte eller avhending av aksje. Beskatningen kan dermed utsettes hvis aksjonæren ikke realiserer inntektene. Dette gir et insentiv til å holde inntekter tilbake i selskaper. På den andre siden, vil formuesskatt betales av hele formuen, inklusive den beregnede utbytteskatten, noe som gir et insentiv til å ta ut utbytte. Utbytte som deles ut, skattlegges og deretter reinvesteres vil gi grunnlag for skjermingsfradrag. I tillegg vil tilbakeholdt inntekt også gi en latent skatt som inngår i beregningen av skattepliktig formue. Hvor stor eller liten fordelen er ved å utsette beskatningen avhenger i stor grad av hvilke forutsetninger som legges til grunn for beregningene.

Enkelte forskere beregner ulikhet basert på tilbakeholdt overskudd, se for eksempel Aaberge, Mogstad og Vestre (2021). I den sammenheng er det viktig å peke på at tilbakeholdt overskudd ikke gir eieren en faktisk kontantstrøm. Inntekten er bundet i selskapet og kan ikke brukes til konsum, sparing eller skattebetaling uten at midlene tas ut som utbytte eller lønn. Å regne dette som inntekt kan derfor overvurdere eierens faktiske økonomiske handlefrihet. Tilbakeholdt overskudd gir i motsetning til lønn og utbytte ikke en garantert avkastning, men kan gå tapt i framtiden som følge av framtidige tap, konkurser, verdifall eller endrede markedsforhold. Videre tilhører overskuddet formelt selskapet, ikke eieren personlig. Eiere har derfor ingen juridisk rett til å disponere midlene fritt, særlig i selskaper med flere eiere eller der styret kontrollerer utbyttepolitikken. Tilbakeholdt overskudd kan tas ut mange år senere eller aldri. Å regne opptjening som inntekt i opptjeningsåret kan derfor gi et misvisende bilde av inntektsforløpet over livsløpet. Det er betydelige måleproblemer med å regne tilbakeholdt overskudd som inntekter fordi det er usikkert hvem som reelt kontrollerer overskuddet, hvor stor andel som kan tilskrives hver eier og hva den reelle markedsverdien er. Noe av formålet med skattereformen var også at flere inntekter skulle holdes tilbake for å reinvesteres. Det er derfor mer uklart hvorvidt inntektene fra tilbakeholdt overskudd vil tilfalle investor eller om pengene vil reinvesteres i bedriften. På den andre siden kan betydelige verdiøkninger på verdipapirer bidra til en bedret finansiell situasjon dersom disse verdiene benyttes til låneopptak for konsum. 

Når inntektsbegrepet utvides til å inkludere tilbakeholdt overskudd og verdien av egen bolig, som omtalt i avsnittet over, fratrukket en potensiell skatt, serr inntektsulikheten ut til å være på et høyere nivå, se figur. Målt på denne måten er ulikheten i 2022 om lag 8 prosentenheter høyere (forskjell mellom mørkeblå og mellomblå heltrukken linje).

Figuren viser også at ulikheten målt på denne måten har økt over tid. Figuren viser imidlertid også at de beregnede inntektene varierer betydelig over tid, med et betydelig fall i etterkant av for eksempel finanskrisen. Det er derfor verdt å merke seg at figuren starter under dotcom-krisen og avslutter i kjølvannet av pandemien med høy aktivitet. Aaberge, Mogstad og Vestre (2021) viser at for den rikeste 0,01-prosenten utgjør eierinntekter i gjennomsnitt 97 prosent av bruttoinntekten. Dersom disse inntektene ikke realiseres, omfattes de verken av statistiske inntektsmål eller løpende beskatning, men kan heller ikke konsumeres. Aksjonærmodellen innebærer at skatteposisjonene overføres til neste generasjon. Det betyr at inntektene ikke kan konsumeres før de tas ut av selskapet og beskattes. Dette skaper en økende avstand mellom den observerte inntektsulikheten i offisiell statistikk og den faktiske økonomiske ulikheten som følger av inntektsakkumulasjon i toppen av fordelingen. Større verdier kan imidlertid påvirke reelle forbruksmuligheter dersom verdiene kan belånes på privat hånd. Vestad og Grindaker (2025) finner også større inntektsforskjeller når inntektsbegrepet utvides til å omfatte urealisert kapitalavkastning og tilbakeholdt overskudd i selskaper.[28]

Subsidierte offentlige tjenester virker utjevnende

Sammenlignet med andre land befinner Norge seg i toppen av offentlige utgifter til de fire velferdstjenestene barnehage, utdanning, pleie og omsorg samt helse, se figuren under.

Markedsinntekten før og etter skatt inkluderer ikke verdien av gratis eller subsidierte offentlige tjenester. Tilgangen til slike tjenester bidrar til å redusere økonomiske forskjeller.

Aaberge, Langørgen og Lindgren (2021) [29]  beregner den økonomiske verdien av gratis eller sterkt subsidierte velferdstjenester som barnehage, grunnopplæring, helse, pleie- og omsorgstjenester i et utvidet inntektsbegrep.

Kalkulasjonene av de ulike offentlige tjenestene påvirker imidlertid inntektsfordelingen på forskjellig måte. Grunnskole- og videregående opplæring har et tydelig utjevnende bidrag, ettersom utdanningstjenester tilfaller alle barn og unge likt, og representerer en betydelig kostnad som ellers måtte vært egenfinansiert. Andre tjenester trekker i motsatt retning når de vurderes etter utvidet inntekt. Barnehager gir et ulikhetsskapende utslag fordi barnehagedekningen er noe lavere blant lavinntektshushold, og pleie- og omsorgstjenester samt spesialisthelsetjenester tilfaller i større grad eldre med høyere utvidet inntekt. Primærhelsetjenester har et mer nøytralt utslag.

Selv om tjenestene virker ulikt når de vurderes enkeltvis, viser analysene at offentlige velferdstjenester samlet sett har en klar utjevnende effekt på inntektsfordelingen. Dette skyldes at husholdninger med lave inntekter mottar en større relativ fordel av gratis eller sterkt subsidierte tjenester enn husholdninger med høye inntekter.

Figuren under viser at inkludering av offentlige tjenester i inntektsbegrepet reduserer målt ulikhet sammenlignet med inntekt etter skatt i samtlige europeiske land. For Norge innebærer dette en reduksjon i ulikheten på drøyt 10 prosentpoeng. Denne reduksjonen er om lag 2 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for de øvrige europeiske landene. Når kontrafaktisk inntekt sammenlignes med utvidet inntekt, reduseres ulikheten med 56 prosent i Norge. Reduksjonen i Norge er 12 prosent høyere sammenlignet med de øvrige europeiske landene. 

Bidraget fra verdien av offentlige tjenester har vært ganske stabil over tid i Norge, se figuren under. Den lyseblå linjen er markedsinntekt minus skatt pluss kontantoverføringer (offisiell statistikk). Den mørkeblå linjen viser utvidet inntekt, som inkluderer verdien av offentlige tjenester innen helse, barnehage og utdanning. For å finne verdien må man sammenligne denne Gini-koeffisienten med inntekten som husholdningene ville ha hatt dersom slike tjenester ble kjøpt i markedet (den røde linjen).

Hensyn tatt skattefinansieringen reduserer således offentlige tjenester ulikheten med om lag 10 prosentpoeng, det vil si forskjellen mellom den røde og den mørkeblå linjen i figuren. Offentlige tjenester representerer dermed et betydelig bidrag til husholdningenes materielle levestandard.

Årlige fordelingstabeller kan være misvisende

Fordelingstabeller brukes ofte for å beskrive økonomisk ulikhet ved å vise hvor stort kronebeløp eller andel av samlet inntekt eller formue som tilfaller ulike grupper. Statsbudsjettet angir for eksempel en fordelingstabell av endringer i skatte- og avgiftsopplegget. 

Slike mål gir et oversiktsbilde av fordelingen på et gitt tidspunkt, men sier lite om hvordan den økonomiske velferden for ulike grupper utvikler seg over tid. For eksempel kan slike tabeller reflektere at samlet inntekt vokser og at enkelte grupper mottar en større del av veksten, men det innebærer ikke nødvendigvis at andre grupper får lavere økonomisk handlingsrom.

Et illustrerende eksempel er den amerikanske skattereformen Tax Cuts and Jobs Act (2017).[30] Når skattelettelsene måles som andel av det totale skattekuttet, fremstår det som høyinntektsgrupper får mest. Dette skyldes imidlertid i stor grad at disse gruppene også betalte mest skatt før reformen. Målt i disponibel inntekt økte inntekten for alle grupper, og relativt til opprinnelig skattebyrde var lettelsene størst for lavinntektsgrupper. I skatte- og avgiftstabellene vises endringer i kroner og i prosent av disponibel inntekt. Endringene er også relative til referansebanen med uendret skatte- og avgiftsnivå.

Fordelingstabellene i Statsbudsjettet har ikke med effektene av at økonomien kan bli større med en av politikkendringer. Dersom en endring fører til at økonomien vokser, kan det bidra til å endre hele fordelingen fordi økonomien vokser og dermed blir det mer å fordele.

Ifølge OECD gir ikke forskningen ikke entydige svar på hvordan økonomisk ulikhet påvirker økonomisk vekst.[31] Både teoretiske og empiriske studier peker på mekanismer som kan trekke i ulike retninger. På den ene siden kan høy ulikhet hemme veksten dersom den blir politisk uakseptabel og fører til økt regulering, høyere skatter eller redusert tillit mellom aktører i økonomien. På den andre siden kan større økonomisk ulikhet bidra til sterkere insentiver til å arbeide mer, investere og ta risiko for å oppnå høy avkastning. Når høyt utdannede er betydelig mer produktive, kan store forskjeller i avkastning også motivere flere til å ta utdanning. Videre kan høy ulikhet bidra til økt samlet sparing og kapitalakkumulering, fordi personer med høy inntekt i større grad sparer enn de med lavere inntekt.

Samlet oversikt over bidrag til inntektslikhet

De ulike komponentene over kan sammenstilles for å illustrere bidragene fra de ulike likevektsskapende mekanismene i den norske modellen. Det er imidlertid verdt å merke seg at analysene som gjengitt over strekker seg over noe ulike tidsrom og at det kan være noen mindre variasjoner knyttet til enkeltår. Likevel tenker vi det kan gi en oversikt over hvor like levekår vi har i Norge.

Første søyle angir lønnsulikhet for gruppen 25 til 64 år. Andre søyle angir Gini-koeffisienten for markedsinntekt for alle, og omfatter lønnsinntekter, næringsinntekter og kapitalinntekter.[32] Tredje søyle fra toppen viser ulikhet i husholdningenes disponible inntekt. Det vil si at overføringer, og skatter og avgifter bidrar til å redusere Gini med 17 prosentpoeng, og som vist i analysene over gir overføringer det største bidraget og at skattesystemet bidrar med om lag 4 prosentpoeng av dette. Anslagene på økt ulikhet som følge av å fjerne formuesskatten eller å senke verdsettelsesreglene for aksjer og driftsmidler er så små at de knapt påvirker verdien av Gini, se figur.

Fjerde søyle fra toppen viser at den reelle ulikheten er betydelig mindre fordi husholdninger også mottar en verdi av offentlige tjenester til sterkt subsidierte priser. Når verdien av disse også inkluderes, faller ulikheten målt ved Gini til 20, basert på Aaberge, Langøren og Lindgren (2021).[33] På den andre siden trekker inntekt fra egen bolig opp Gini med 1,5 prosentpoeng og er vist i søyle fem fra toppen. Det er likevel betydelig mindre ulikhet sammenlignet med utbetalt lønn som har Gini på 25.

Dersom vi utvidere inntektsbegrep fra søyle fire til å inkludere kapitalinntekter beregnet med markedsverdier, er den potensielle ulikheten høyere og lik ulikheten målt ved utbetalt lønn før skatt. Beregningen er basert på anslaget fra Aaberge, Modalsli og Vestad (2020) som finner at Gini-koeffisienten etter skatter og overføringer øker fra 25 til 34 når tilbakeholdte overskudd inkluderes i inntektsbegrepet[34].

Formue er et mål på de økonomiske ressursene som en person eller en husholdning har spart, arvet eller på annen måte fått. I motsetning til inntekt, som beskriver løpende strømmer over en periode, viser formue til beholdningen av eiendeler og gjeld – altså den samlede, akkumulerte sparingen og andre midler som ikke konsumeres, til en person eller husholdning. Å inkludere formue gir et mer helhetlig bilde av husholdningenes økonomiske ressurser enn kun å se på inntekt.

Statistisk sentralbyrå definerer privat nettoformue som verdien av alle økonomiske eiendeler fratrukket gjeld (Aaberge og Stubhaug, 2018).[1] Eiendelene består av både realkapital og finansielle aktiva. Realkapital omfatter først og fremst bolig og annen fast eiendom, mens finansielle aktiva inkluderer bankinnskudd, aksjer og andre verdipapirer. Nettoformuen utgjør dermed summen av disse verdiene etter at eksisterende lån – som boliglån, studielån eller forbrukskreditt – er trukket fra.

I Fafo-publikasjonen Ulikhetsbarometret bruker Bøckmann og Nosrati (2024) en tilsvarende definisjon og beskriver formue som verdien av alt en husholdning eier, fratrukket gjeld. Denne forståelsen samsvarer med praksis i norsk offisiell statistikk og innebærer at både positiv og negativ nettoformue kan forekomme, avhengig av om gjelden overstiger verdien av eiendelene.[2]

Ifølge SSBs formuesregnskap var gjennomsnittlig bruttoformue om lag 5,7 millioner kroner per husholdning i 2024, hvorav primær- og sekundærbolig utgjorde rundt 3,5 millioner kroner – over 60 prosent av samlet bruttoformue.

Statistiske mål belyser hva som regnes som vanlig formue, se figuren under. Gjennomsnittet løftes av de som har mye formuesverdi, mens medianen angir formuesverdien til den midterste personen i en sortert tallrekke. Mens gjennomsnittsformuen var på 3,9 millioner kroner i 2024, var median nettoformue i underkant av 2 millioner.[3]

Nettoformuen er også et uttrykk for hvor mye husholdningene har spart på ethvert tidspunkt. Forskjeller i inntekt, sparetilbøyelighet, arv og andre overføringer, vil derfor over tid også akkumulere seg til formuesulikhet. Derfor vil typisk ulikhetene i formue være større enn inntektsulikhetene, og formuesulikhetene være større mellom aldersgrupper enn internt i aldersgrupper.

Figuren under illustrerer fordeling av formue på befolkningen, og halvparten eier 3,5 prosent av total nettoformue. De fem prosentene med høyest formue eier om lag 40 prosent av den totale nettoformuen. I Norge er det et bunnfradrag for formue på 1 450 000 kroner, så skattestatistikken vil gi et skjevere bilde av formuesulikheten. I den statistikken har 50 prosent ligningsformue på null.

Det er verdt å merke seg at Gini-koeffisienten oftere benyttes for å måle inntektsulikhet enn formuesulikhet. Dette skyldes at formue er vanskeligere å observere og verdsette enn inntekt. Mens inntekt typisk registreres løpende gjennom skatte- og registerdata, består formue av komponenter som finansielle aktiva, unoterte selskapsandeler, fast eiendom og gjeld, hvor verdsettelsen ofte er usikker og datagrunnlaget mindre fullstendig.

I Global Wealth Databook 2022 (Credit Suisse Research Institute, 2022)[4] estimeres formuesulikhet ved å kombinere gjennomsnittlig formue per voksen i hvert land med fordelingsdata fra husholdningsundersøkelser. Ettersom de aller rikeste ofte er underrepresentert i slike undersøkelser, justeres den øverste delen av fordelingen ved hjelp av Pareto-tilpasning og tall fra Forbes milliardærlister. Den justerte fordelingen danner grunnlaget for beregning av Gini-koeffisientene.

Metoden har imidlertid svakheter. Den bygger på antagelsen om at toppen av formuesfordelingen følger en bestemt matematisk struktur, og formuesverdier kan inneholde betydelige målefeil knyttet til verdsettelse, skjult formue og komplekse eierforhold. Gini-estimatene er derfor modellbaserte og beheftet med usikkerhet.

Tallene viser at Norge har en relativt høy Gini-koeffisient sammenlignet med mange land, og median formue per voksen at Norge ligger blant de høyeste i verden. Tallene viser at for de landene der begge tall framkommer, så er ulikhet i formue høyere enn ulikhet i inntekt. Formuesulikhet er usikker, men kartet under gir en illustrasjon av hvor stor formuesulikheten er i verden. Formuesfordelingen i Norge er ifølge rapporten 79,4 prosent. I et internasjonalt perspektiv ligger dermed Norge ganske midt i fordelingen, se kartet over.

Globalt har formuesfordelingen blitt mer ulik de siste tiårene. Ifølge World Inequality Report (2026)[5] har den globale nettoformuen økt fra rundt 400 prosent av globalt BNP i 1995 til over 600 prosent i 2025. Økningen finnes først og fremst i den private sektoren, mens den offentlige formuen i flere regioner har stått stille eller til og med utviklet seg negativt.

Den geografiske fordelingen av verdens formue har også endret seg. Øst-Asia har hatt den raskeste utviklingen og gått fra å eie omtrent en femtedel av verdens formue til over en tredjedel i 2025, drevet av en årlig vekstrate på nær syv prosent. Europa har derimot redusert sin andel, fra over en fjerdedel til rundt 16 prosent. Nord-Amerika og Oseania har i stor grad opprettholdt sine relative posisjoner, mens regioner som Latin-Amerika, og Russland og Sentral-Asia viser svakere utvikling og fallende globale andeler. Afrika sør for Sahara har hatt en relativt rask vekst, men fra et svært lavt nivå, og står fortsatt kun for omtrent to prosent av verdens samlede formue.

World Inequality Report (2026) viser samtidig at ulikheten innad i regioner er betydelig større enn ulikheten mellom regioner. I alle større verdensregioner eier den rikeste tidelen mellom 60 og 74 prosent av all formue, mens den fattigste halvdelen kun eier mellom én og fem prosent. I mange regioner eier den rikeste prosenten mer enn de nederste 90 prosentene samlet. Mest ulik er fordelingen i Russland og Sentral-Asia, hvor den rikeste prosenten besitter 46 prosent av den totale formuen. Selv i regioner med noe lavere konsentrasjon, som Europa og Oseania, er forskjellene tydelige, og i alle land dominerer den øverste desilen eierskapet.

Det er imidlertid verdt å merke seg at siden inntektsfordelingen i Norge er veldig lik, så er det en stor avstand mellom inntekt- og formuesulikhet i Norge. Figuren under viser sammenhengen mellom inntekts- og formuesulikhet. Landet med minst formuesforskjell er Slovakia og høyest er Brasil.

I det følgende gjennomgår vi hvordan formuesfordelingen endres når vi tar hensyn til at noen formuesobjekter blir for lavt verdsatt i skattelistene og at enkelte formuesobjekter, som pensjonskrav, er utelatt fra statistikken.

Boligformue: En femtedel mindre ulikhet

Bolig utgjør den klart største andelen av husholdningenes eiendeler, mens finansielle eiendeler som bankinnskudd, aksjer og verdipapirer representerer en betydelig mindre del. Dette innebærer at en stor del av befolkningens formue er tett knyttet til utviklingen i boligmarkedet. Blant husholdninger med stor formue er sammensetningen imidlertid annerledes: her utgjør finansielle eiendeler en større andel av totalformuen enn hos andre grupper, som også påvirker muligheten for avkastning over tid (Bøckmann & Nosrati, 2024, s. 3).

Mange husholdninger kjøper bolig og har studielån i starten av yrkeslivet, noe som typisk vil innebære at nettoformuen er negativ i starten av yrkeslivet og positiv ved pensjonsalder. Figuren under viser hvordan nettoformue bygges opp gjennom livsløpet. Formuen er gjennomgående lav i yngre år, øker gradvis i yrkesaktiv alder og er høyest blant eldre husholdninger.

I den offisielle formuesstatistikken bygger boligformuen på Skatteetatens beregnede markedsverdi. Denne estimeres ved hjelp av en statistisk modell som kombinerer informasjon om boligens størrelse, type, alder og geografiske beliggenhet med observerte priser for sammenlignbare boliger. Den beregnede markedsverdien danner grunnlaget for ligningsverdien i skattegrunnlaget. Historisk har imidlertid ligningsverdiene ligget systematisk under faktiske markedsverdier. Det innebærer at boligformuen undervurderes i skattemessige data og påvirker målingen av formuesulikhet (Aaberge, 2025)[6].

Aaberge (2025) erstatter skattemessig verdsatt boligformue med alternative anslag på markedsverdi. For perioden fra 2010 og fremover benyttes offisielle anslag fra SSB basert på hedoniske prismodeller, der observerte boligtransaksjoner kombineres med detaljerte boligkarakteristika. Disse estimatene er videreført bakover i tid ved hjelp av registerdata, prisindekser og historiske kilder.

De finner at Gini-koeffisienten for formue blir om lag 20 prosent lavere når bolig verdsettes mer reelt (markedsverdi fremfor ligningsverdi). Figuren over viser at Gini-koeffisienten gjennomgående ligger om lag 15–20 prosentpoeng lavere i perioden 1970–2016 når boligformue verdsettes basert på nyere mikrodata. Figuren inkluderer to markedsverdibaserte serier som reflekterer variasjoner i datatilgang over tid. Den midterste linjen er basert på nyere og mer detaljerte registerdata fra perioden etter 1995, der markedsverdier estimeres ved hjelp av observerte boligtransaksjoner og boligkjennetegn. Den nederste linjen dekker en lengre tidsperiode og bygger på historiske boligopplysninger og prisindekser. Samlet sett indikerer resultatene at skattemessig undervurdering av boligformue bidrar til å overvurdere nivået på formuesulikhet i den offisielle statistikken. Årsaken er at bolig utgjør en relativt større andel av den totale formuen for husholdninger med lav og middels formue. Når boligverdier justeres opp til markedsverdi, øker derfor formuen forholdsmessig mer i disse gruppene enn blant husholdninger med høy formue, som i større grad har formuen plassert i finansielle eiendeler og næringsformue.

Selv om bolig bidrar til å redusere formuesulikheten, kan bolig også gi fordelingseffekter mellom ulike husholdninger over tid. Fordelingsutvalget (2009) viste imidlertid til at store svingninger i boligprisene medførte at enkelte husholdninger oppnådde høy avkastning på boliginvesteringer, mens andre opplevde tap. Særlig tydelig var dette for de som kjøpte bolig på slutten av 1980-tallet. Selv om prisutviklingen har vært jevnere de senere årene, kan boligkjøp likevel bidra til ulik formuesutvikling over tid. Uforutsette hendelser kan også nå bidra en ufordelaktig formuesutvikling for enkelte husholdninger som følge av for eksempel jobbbytte eller samlivsbrudd.

Økende boligpriser hever inngangsbilletten til boligmarkedet. Førstegangskjøp finansieres som regel med lån, og kjøpstidspunktet kan dermed få langvarige konsekvenser for husholdningenes rentebelastning. Utviklingen i boligmarkedet er derfor en viktig kilde til ulikhet i inntekts- og formuesfordelingen.

Pensjonsformue: Halverer formuesulikheten

En viktig formuespost som mangler i statistikken er opptjente pensjonsrettigheter i folketrygden og tjenestepensjonsordningene, med unntak av individuell sparing i livs- og pensjonsforsikring.

Pensjonssystemet i Norge har folketrygdens alderspensjon som grunnpilar, supplert av tjenestepensjon og eventuell AFP, samt individets egen sparing, se boks for nærmere redegjørelse av ulik pensjonssparing i avsnittet under "pensjonsfordeling bidrar til omfordeling." Samlet utgjør opparbeidede rettigheter og oppsparte midler i disse ordningene individets totale pensjonsformue. Pensjonsformue defineres som nåverdien av framtidige pensjonsytelser basert på opptjente rettigheter til dags dato, og inngår ikke i skattestatistikkens formuesbegrep.

Pensjonsformue skiller seg også fundamentalt fra annen privat formue når det gjelder disposisjonsrett. I motsetning til finansielle eiendeler og realkapital er pensjonsformuen bundet, og kan verken selges, belånes eller brukes fritt før pensjonering. Videre er pensjonsformue krevende å måle på individ- og husholdningsnivå, ettersom verdien avhenger av flere usikre forhold, som tidspunkt for pensjonering, individuell levealder, risikoprofil og avkastning på pensjonsformuen.

Selv om pensjonsformuen er bundet, gir den viktig informasjon om de langsiktige økonomiske ressursene i befolkningen. Pensjonsformue er særlig relevant å analysere på individnivå, ettersom den i større grad enn andre formueskomponenter er nært knyttet til den enkeltes opptjening og inntektshistorikk. Ifølge beregninger presentert av Halvorsen og Hetland (2023) var den gjennomsnittlige pensjonsformuen i Norge i 2020 om lag 3,16 millioner kroner per bosatte person i alderen 17 år og eldre. Til sammenligning var den gjennomsnittlige nettoformuen per husholdning på 3,23 millioner kroner i 2020 (SSB, 2020). Pensjonsformuen er dermed viktigere enn både realkapitalen og bruttofinansformuen i sum.

Folketrygden utgjør den klart største delen av den samlede pensjonsformuen og sto i 2020 for om lag 80 prosent av totalen. Offentlig og privat tjenestepensjon utgjorde samlet rundt 20 prosent av den totale pensjonsformuen, mens individuelle pensjonsordninger kun sto for om lag 0,3 prosent (Halvorsen og Hetland, 2023). Dette illustreres i figuren under, som viser aldersbestemt gjennomsnittlig pensjonsformue fordelt på folketrygden, samt offentlig og privat tjenestepensjon. Det er imidlertid verdt å merke seg at også AFP er en årlig livsvarig utbetaling som ikke er medregnet. I 2025 var den gjennomsnittlige AFP-ytelsen 75 400 kroner.[7]

Det er viktig å understreke at pensjonsformuen i folketrygden ikke bygger på individuelle oppsparte midler, men finansieres løpende over statsbudsjettet.

Pensjonsformue skiller seg fra annen formue ved at den er sterkt aldersavhengig og i hovedsak bestemmes av tidligere yrkesinntekt. For å muliggjøre en meningsfull sammenligning mellom fordelingen av pensjonsformue og annen formue, fokuserer Normann og Sandvik (2021) på personer i alderen 55–61 år. Denne aldersgruppen er mest sammenlignbar fordi pensjonsrettighetene i stor grad er ferdig opptjent, samtidig som uttaket av pensjon i hovedsak ikke har startet ennå.

For denne aldersgruppen finner Nordmann og Sandvik (2021) at pensjonsformuen er betydelig jevnere fordelt enn finans- og realformuen, samtidig som personer med høy pensjonsformue også i stor grad befinner seg høyt i fordelingen av nettoformue. Studien finner at Gini-koeffisienten for beregnet pensjonsformue i alderen 55-61 år var på 24 prosent i 2018. Til sammenligning var Gini-koeffisienten for finans- og realformue på 66 prosent for samme aldersgruppe. Beregningene forutsetter at pensjonsformue måles som nåverdien av framtidige pensjonsytelser, basert på antakelser om pensjoneringsalder og forventet levealder, og at negative verdier i finans- og realformue nullstilles før beregning av Gini-koeffisienten. Når pensjonsformue og finans- og realformue kombineres under disse forutsetningene, reduseres Gini-koeffisienten totalt sett fra 66 til 35 prosent. Dette innebærer at pensjonsformuen relativt sett bidrar til å halvere ulikheten i samlet formue.

En grunn til at Gini-koeffisienten i pensjonsformuen er lav sammenlignet med finans- og realformue er at rundt 80 prosent av total pensjonsformue kommer fra oppsparing i folketrygden. Garantipensjonen i folketrygden spiller en sentral rolle i denne sammenhengen, ved å sikre et minimumsnivå på alderspensjonen for personer med lav eller ingen opptjening. Samtidig er pensjonsgivende inntekt begrenset til maksimalt 7,1 G per år, slik at inntekt over dette ikke gir økt pensjonsformue i Folketrygden. En nærmere redegjørelse for folketrygdens oppbygging og regelverk er gitt i boks i avsnittet om pensjonsinntekt. Disse fordelingsmekanismene kommer tydelig til uttrykk i figuren under, som viser hvordan pensjonsformuen er sammensatt på tvers av desiler i aldersgruppen 55-61 år.

Figuren viser at folketrygden utgjør den dominerende delen av pensjonsformuen i alle desiler, og særlig i de laveste, der tjenestepensjon i liten grad bidrar til samlet pensjonsformue. Først i de øverste desilene får tjenestepensjonene betydelig omfang, og både offentlig og privat tjenestepensjon bidrar da vesentlig til høyere samlet pensjonsformue.

Markedsverdier og formuesulikhet

Vestad og Grindaker (2025) viser at de skattemessige formuesverdiene er lavere enn selskapenes anslåtte markedsverdi.[8] Anslått markedsverdi er i gjennomsnitt 1,97 ganger høyere enn den skattemessige verdien, og er over 2 ganger så høy i flere av årene. De viser også at verdien av unoterte selskaper har økt betydelig i perioden 2011–2022.

Aksjeverdier er imidlertid preget av betydelig usikkerhet og kan variere kraftig over tid som følge av endringer i forventninger, renter, konjunkturer og globale hendelser. Selv om aksjer historisk har gitt høy avkastning på lang sikt, kan verdiene svinge betydelig på kort og mellomlang sikt, som gjør formuesutviklingen usikker for både husholdninger og investorer. Slike svingninger kan føre til store, midlertidige endringer i målt formue og kapitalinntekt, uten at den underliggende verdiskapingen nødvendigvis har endret seg tilsvarende. Denne volatiliteten innebærer at aksjeformue er mindre stabil enn lønnsinntekt, og at målinger av formuesulikhet og kapitalinntekter kan påvirkes sterkt av tidspunktet for måling.

Vestad og Grindaker (2025) beregner verdien av tilbakeholdt overskudd, unoterte aksjer og urealiserte gevinster basert på markedsdata. Gitt disse forutsetningene øker formuesulikheten målt ved Gini fra knapt 80 til 88 prosent.

Nærmere om formue blant den øverste prosenten

Beregningene til Aaberge viser en lavere formueskonsentrasjonen i toppen når bolig verdsettes til markedsverdi. Figuren under viser at topp 1 prosents andel av samlet formue etter 1995 ligger om lag 10–20 prosent lavere enn i skattestatistikken og har en mer stabil utvikling i andelen over tid.

Ny langtidsforskning på formuesoppbygging viser at den øverste prosenten – og særlig den øverste promillen – opparbeider seg formue gjennom en kombinasjon av høye spareandeler, høy kapitalavkastning og overføring mellom generasjoner. Økonomiske ressurser i familien kan dermed også påvirke muligheten til å ta økonomisk risiko og foreta langsiktige investeringer.

Hubmer, Halvorsen og Ozkan (2025) analyserer norske administrative paneldata fra 1993 til 2019, som gjør det mulig å følge de samme husholdningene over flere tiår, og identifisere mekanismene bak formuesveksten i toppen av fordelingen.[9] De viser at personer hvor midler går i arv, oftere har brattere, men også mer volatile inntektsforløp, som tyder på at økonomisk trygghet gjør det mulig å velge karriereveier med høyere avkastning, men også større usikkerhet. Slike mekanismer kan også påvirke muligheten til å bygge opp formue over livsløpet, ettersom økonomisk trygghet kan legge til rette for investeringer i utdanning, eierskap eller virksomhet.

Nyere forskning viser samtidig at økonomisk mobilitet også kan forekomme i toppen av formuesfordelingen. Hubmer, Halvorsen, Salgado og Ozkan (2025) finner at om lag en fjerdedel av husholdningene i topp 0,1 prosent starter voksenlivet med negativ nettoformue og mottar små intergenerasjonelle overføringer, men bygger raskt rikdom gjennom høy sparing, kapitalavkastning og arbeidsinntekt. Dette illustrerer at formue kan akkumuleres gjennom karrierer, entreprenørskap og investeringer over livsløpet, og at formuesdannelse i toppen ikke utelukkende skyldes arv. ^[10]

Forfatterne viser at tre faktorer samlet forklarer nesten hele formuesgapet mellom den rikeste promillen og medianhusholdningen: høyere sparing står for 39,1 prosent av forskjellen, arv og initial formue for 32,8 prosent, og høyere kapitalavkastning for 24,7 prosent. Til sammen utgjør disse tre komponentene 96,6 prosent av det totale formuesgapet, mens den lille gjenværende delen – 3,4 prosent – forklares av høyere arbeidsinntekter. Formue i toppen er dermed i hovedsak et resultat av kapitalbaserte mekanismer og forskjeller i sparing snarere enn arbeidsinntekt.

Toppen av fordelingen er likevel ikke homogen. Hubmer, Halvorsen og Ozkan (2025) skiller mellom grupper med ulik formuesdynamikk. Om lag en fjerdedel av de aller rikeste tilhører gruppen "Old Money", som allerede i 20-årene disponerer betydelige verdier og mottar stor arv tidlig i livet. For denne gruppen forklarer arv over 40 prosent av formuen ved 50-årsalder. En tilsvarende stor andel utgjøres av "New Money", som starter voksenlivet med minimal eller negativ nettoformue, men når toppen gjennom svært høye spareandeler og høy avkastning på egenkapital. Disse mønstrene viser at formuesdannelse i toppen kan skje både gjennom store initiale overføringer og gjennom høye kapitalinntekter kombinert med høy sparing.

Studien viser også at forskjellene i sparing, avkastning og mottatte arv forsterkes gjennom livsløpet, slik at formuesgapet mellom den rikeste promillen og medianhusholdningene øker med alder. Høyere avkastning og høyere sparetilbøyelighet blant de rikeste gjør at formuen vokser raskere enn i resten av befolkningen. Samtidig mottar den rikeste gruppen arv tidligere i livet, som gir lengre tidshorisont for videre avkastning, selv om studien ikke dokumenterer at formuesnivåene nødvendigvis forblir stabile på tvers av flere generasjoner.

Samlet oversikt over bidrag til formuesulikhet

Basert på skattemessige data er formuesulikheten i Norge høyere enn inntektsulikheten. Aaberge mfl. (2025) har beregnet at Gini-koeffisienten var 86 prosent i 2016 når man utelukkende tar utgangspunkt i skattemessig nettoformue, se første søyle i figuren under.

Når formuesbegrepet utvides til å inkludere bolig til anslått markedsverdi, reduseres Gini-koeffisienten fra 86 til mellom 70 eller 63, målt i andre og tredje søyle i figuren under. Intervallet speiler usikkerhet i markedsverdier av bolig.

Formue opparbeides over tid og varierer betydelig mellom alderdersgrupper, og Gini-koffisienten for aldergruppen 55-61 år er 30 prosentpoeng lavere enn formuesulikheten for alle, se fjerde søyle. Denne gruppen har i hovedsak også opptjent hoveddelen av sine pensjonsrettigheter samtidig som pensjonsuttak nærmer seg. Gini-koeffisienten for pensjonsformue alene var 24 prosent i 2018, altså betydelig lavere enn for skattemessig formue. For netto finans- og realformue i aldersgruppen 55–61 år reduseres Gini-koeffisienten fra 66 til 35 prosent når pensjonsformue inngår i formuesbegrepet, se siste søyle i figuren under.

Samlet sett indikerer disse resultatene at inkludering av både bolig til markedsverdi og pensjonsformue vil redusere den målte formuesulikheten sammenlignet med det skattemessige utgangspunktet. Valg av formuesdefinisjon er dermed avgjørende for hvordan ulikheten i økonomiske ressurser vurderes.

---

[1] Aaberge, R. & Stubhaug, M. E. (2018). Formuesulikhet i Norge 1995–2016. SSB Analyse 2018/18. Statlig sentralbyrå.

[2] Bøckmann, E. & Nosrati, E. (2024). Ulikhetsbarometeret: formuesulikhet. Fafo.

[3]Statistisk sentralbyrå (SSB) (2025), Hva er vanlig formue?, tilgjengelig på: https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/hva-er-vanlig-formue.

[4] https://dataroom.carbogatto.com/u/www/files/document_block/global_wealth_databook_2022.pdf

[5] Chancel, L., Gómez‑Carrera, R., Moshrif, R., Piketty, T., et al. (2025). World Inequality Report 2026: Chapter 3 – Regional Wealth Inequality. World Inequality Lab.

[6] Solbakken, E., Aaberge, R. og Modalsli, J. (2025), Measuring long-run wealth inequality: Empirical results for Norway 1912–2019, Discussion Papers nr. 1028, Statistisk sentralbyrå

[7] https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/pensjon-statistikk/avtalefestet-pensjon-afp

[8] Grindaker, M., & Vestad, O. L (2025). Latente eierinntekter og skatteforpliktelser på perioden 2011-2022 (Rapport 2025/21). Statistisk sentralbyrå.

[9] Hubmer, J., Halvorsen, E., Salgado, S. & Øzkan, S. (2025). Why Are the Wealthiest So Wealthy?

[10] Hubmer, J., Halvorsen, E., Salgado, S. & Øzkan, S. (2025). Why Are the Wealthiest So Wealthy?

Selv om inntekt og formue er vanlige mål på økonomisk ulikhet, sier de ikke alt om folks faktiske levekår. Det som til syvende og sist betyr noe, er hva husholdningene kan kjøpe for pengene sine. Dersom nødvendighetsgoder som mat, strøm eller bolig er dyre, vil disse utgiftene ta en større andel av den disponible inntekten for husholdninger med lavere inntekt enn for dem med høyere inntekt. Det reduserer deres muligheter til å bruke penger på andre varer og tjenester som er viktige for livskvalitet og samfunnsdeltakelse.

Som vist i figuren nedenfor, bruker husholdninger med lave inntekter en større andel av budsjettet på bolig, elektrisitet og brensel, som er goder som i liten grad kan velges bort eller utsettes. Husholdninger med høyere inntekt bruker derimot en større andel på blant annet mat, klær, sko og transport. Det kan blant annet henge sammen med at de i større grad kjøper dyrere varer innenfor disse kategoriene og at flere har egen bil heller enn å reise kollektivt.

Avgiftssystemet påvirker også fordelingen. Lavere avgifter på f.eks. næringsmidler bidrar til bedre levekår, men siden mange grupper med høy inntekt bruker mer penger på mat mottar de også mer i støtte fra redusert sats. Torvik-utvalget fant at desilgruppe 10 bruker fire ganger så mye på mat som desilgruppe 1. Dermed får de fire ganger så mye støtte som desilgruppe 1. Fordelingsmessig kan derfor lik sats kombinert med økte overføringer til lavinntektsfamilier gi en større fordelingseffekt enn støtte via redusert sats i mva.- systemet. Subsidiering av offentlige tjenester som barnehage, skolefritidsordninger, utdanning og helsetjenester bidrar til å redusere økonomiske forskjeller og sikre bred tilgang til velferdsgoder. Ulike former for boligsubsidier, som lavere verdsettelse av boligformue og fritak fra beskatning av gevinster ved salg av egen bolig, kan også påvirke fordeling mellom husholdningene. 

Det betyr også at når prisene utvikler seg forskjellig på ulike typer goder, vil det kunne ramme noen husholdninger mer enn andre. Utviklingen i priser på ulike varer og tjenester har ikke bare betydning for hvordan ulike husholdninger påvirkes og fordelingen av goder i samfunnet.  Det har også betydning når en skal vurdere reallønnsutvikling dersom det er slik at endringer i prisene ikke påvirker ulike husholdningers kjøpekraft likt.

I Økonomisk overblikk 2/2022 viste vi at prisutviklingen på ulike inntektsgruppers forbrukskurver var nokså lik i perioden 2012–2022 når man tar utgangspunkt i de varegruppene som inngår i SSBs forbruksundersøkelse. Lian og Nygård (2024) finner at prisveksten i perioden 2016-2022 rammet husholdninger med lavere lønnsinntekt i noe større grad enn husholdninger med høyere lønnsinntekt.[1] En SSB-rapport[2] som ser på den høye prisveksten i 2022, som særlig var knyttet til kraftig økning i strøm- og matpriser, finner imidlertid at husholdninger med lave inntekter tapte mer kjøpekraft relativt til sin inntekt enn andre husholdninger. Samtidig bidro rentehevingene som fulgte av prisoppgangen til å redusere disponibel inntekt mest for husholdninger med høy inntekt, noe som isolert sett trakk fordelingsprofilen i motsatt retning.

Siden 2018 har konsumprisene økt med i alt 26 prosent, mens nødvendighetsgodene mat og strøm har økt med over 30 prosent. Strømprisveksten slår hardere ut for husholdninger med lave inntekter, ettersom en større del av deres budsjett går til dette.

Husholdninger med høy inntekt har også større fleksibilitet når prisene øker. De kan lettere bytte til rimeligere alternativer, redusere forbruket på andre områder eller redusere sparingen sin. Husholdninger med lavere inntekt har generelt mindre økonomisk handlingsrom og færre muligheter til å tilpasse seg når prisnivået stiger. Dermed er de mer utsatte når inflasjonen er høy, og særlig når prisveksten er høy på nødvendighetsgoder.

Samlet innebærer dette at ulikheten i husholdningenes faktiske levekår ikke bare bestemmes av inntektsfordelingen, men også av hvordan prisutviklingen treffer ulike grupper og hvilke muligheter de har til å tilpasse seg. Hvis prisene stiger mest på varer og tjenester som utgjør en stor andel av budsjettet til husholdninger med lave inntekter, øker de økonomiske forskjellene selv om inntektsulikheten isolert sett ikke endres.

Toleranse overfor ulikhet kan avhenge av om ulikheten primært skyldes at noen grupper har veldig lave inntekter eller, alternativt, at noen få har veldig høye inntekter. Det kan også være ulike toleransegrenser for ulikhet avhengig av om ulikheten skyldes flaks eller innsats, eller fordi noe større ulikhet kan bidra til mer effektivitet og høyere verdiskaping.

I avsnittene over har vi vist at det er stor forskjell på ulikheten i USA og Norge. Almås, Tungodden and Cappelen (2016)[1] har undersøkt om amerikanere i større grad enn nordmenn vektlegger effektivitet mer enn fordeling. De finner at amerikanere i større grad enn nordmenn aksepterer ulikhet, selv i identiske fordelingssituasjoner. Det betyr at forskjellen ikke skyldes at landene vektlegger avveiingen mellom rettferdighet og effektivitet ulikt, men at personer i de to landene har ulik oppfatning av hva som er rettferdig.

I en spørreundersøkelse Svenskt Näringsliv gjorde i de nordiske landene[2] fremkom det at 4 av 10 var positive til de rikes påvirkning på økonomien, mens 1 av 10 var negative, og mente at disse gruppene ble rike på bekostning av andre. Undersøkelsen viste også at holdningene varierer sterkt med hvordan rikdom oppfattes å være skapt: Ulikhet aksepteres når den skyldes innsats og verdiskaping, men møtes med skepsis når den forbindes med arv, flaks eller urimelig makt. Dette understøtter forskningen som viser at toleransen for ulikhet i Norden er nært knyttet til opplevelsen av legitimitet og rettferdige spilleregler.

Tall fra Norsk Monitor viser at 60 prosent mener at det er viktig å øke verdiskapingen. Samtidig er rundt halvparten litt eller meget misfornøyde med forskjellene mellom rike og fattige, mens kun 20 prosent er meget eller ganske fornøyd. Det tyder på at det er en stor oppslutning i befolkningen om å redusere forskjeller. 

Gjennomgangen i denne rapporten viser at Norge i et internasjonalt perspektiv har relativt små økonomiske forskjeller, særlig når man ser på inntekt fra arbeid og disponibel inntekt etter skatt og overføringer. Målt ved Gini-koeffisienten ligger ulikheten i arbeidsinntekt blant yrkestilknyttede lavere enn gjennomsnittet blant OECD-land, og betydelig lavere enn i land med mer desentralisert lønnsdannelse. Også for disponibel husholdningsinntekt plasserer Norge seg blant landene med lavest ulikhet, både før og etter at verdien av offentlige tjenester tas i betraktning.

Formuesulikheten er høyere enn inntektsulikheten, slik den også er i andre land, men nivået og tolkningen avhenger i stor grad av hvilke formueskomponenter som inkluderes. Når boligformue og pensjonsrettigheter tas med, reduseres den målte formuesulikheten betydelig i Norge. Sammenlignet med land der formue i større grad består av finansielle eiendeler, bidrar den brede fordelingen av bolig og omfattende pensjonsopptjening til å dempe formuesforskjellene. Samtidig er finansielle formuer og eierskap i næringsvirksomhet mer konsentrert, særlig i toppen av fordelingen, noe som trekker ulikheten opp, men også her reduseres den med utvidede begrep for formue.

Utviklingen i økonomisk likhet i Norge formes av mekanismer i arbeidsmarkedet. Lønnsdannelsen, høy yrkesdeltakelse og relativt små forskjeller i avkastningen på utdanning og ferdigheter bidrar til en komprimert lønnsfordeling. Dette demper ulikheten allerede i den primære inntektsfordelingen. Overføringssystemet, særlig pensjoner og trygdeytelser, virker i tillegg sterkt utjevnende over livsløpet. 

Samlet sett tilsier analysene at lønnsdannelsen og lavere priser på offentlige tjenester er sterkt omfordelende, mens skattesystemet i mindre grad bidrar til omfordeling. Samtidig kan de sterke omfordelende mekanismene bidra til at vekstpotensialet reduseres. Lønnspremien i USA er to ganger så høy som i Norge, i tillegg skjer mye omfordeling i Norge via lavere priser på offentlige tjenester. Det kan imidlertid også påvirke effektiviteten ved at arbeidstilbudet blir lavere enn det kunne ha vært med noe mindre omfordeling. Tilsvarende er skattesystemet omfordelende med hensyn til kapitalbeskatning, samtidig som det kan stilles spørsmål ved om høy beskatning bidrar til å redusere investeringene i Norge. Svarene fra Norsk Monitor tyder på at begge deler er viktig for norske husholdninger. Hvordan ulike virkemidler best kan kombineres for å bevare høy vekst og sysselsetting, sikre bærekraftige offentlige finanser og samtidig ha akseptable forskjeller vil være avgjørende for den videre utviklingen av den norske modellen.