Jeg kom nylig hjem fra tokt med Kystvakta fra Svalbard til Tromsø, via Bjørnøya og Johan Castberg-feltet. Turen var en del av Svalbardsymposiet i regi av Folk og Forsvar. Målet var å forstå mer av Arktis og nordområdenes betydning for norsk sikkerhet og beredskap. Bonusen var møter med flotte folk – og medlemskap i Bjørnøya nakenbaderforening. Baksiden var Barentshavets dønninger. Jeg er og blir ei landkrabbe.
Bakteppet er alvorlig. Klimaendringene gjør Arktis mer tilgjengelig. Mindre havis, mer trafikk og økt interesse for nordøstpassasjen gir nye muligheter, men også større risiko og mer stormaktsinteresse tett på norske områder. Nordområdene er derfor et sted der klima, sikkerhetspolitikk, beredskap og næringsutvikling møtes.
Det gjelder særlig på Svalbard. Øygruppen er en fullverdig del av Norge, samtidig som Svalbardtraktaten gir borgere og selskaper fra traktatland rett til likebehandling på bestemte områder. Derfor må norsk myndighetsutøvelse være fast, presis og forutsigbar. Synlig norsk tilstedeværelse er ikke provokasjon. Det er ansvarlig suverenitetsutøvelse.
Næringslivet er en del av beredskapen
Derfor er næringslivet også en del av beredskapen. Etter kulldrifta blir reiseliv, forskning, logistikk, energi, bygg og tjenesteyting enda viktigere for arbeidsplasser, bosetting og robusthet. Bedriftene bidrar med aktivitet, kompetanse, forsyninger og lokalkunnskap når avstandene er store og sårbarheten høy. Uten mennesker som jobber, investerer og bygger framtidstro i nord, blir norsk tilstedeværelse også svakere.
På Svalbard blir dette konkret. Longyearbyen er et lite, internasjonalt samfunn, men det norske familiesamfunnet er fortsatt bærebjelken i svalbardpolitikken. Samtidig utfordrer tining av permafrost hus, veier, rullebane, vannforsyning og annen kritisk infrastruktur. Klimatilpasning er dermed også beredskap.
Synlig nærvær skaper trygghet
Og så var det Kystvakta. Et stort, grått skip med kanon i nordlige farvann betyr noe. Kystvakta driver fiskerioppsyn, miljøberedskap, søk og redning, patruljering og kontroll. Like viktig er nærværet. De viser at Norge er til stede, følger med og kan reagere når noe skjer langt fra fastlandet.
Bjørnøya ble for meg det sterkeste bildet på hele arktisleksa. Ei øy alene i havet, der norsk nærvær er synlig gjennom den meteorologiske stasjonen og menneskene som holder hjulene i gang i vær og vind. Det kalde badevatnet sitter fortsatt i kroppen, men inntrykket sitter dypere.
Norge må derfor investere klokt og langsiktig i synlig tilstedeværelse i nord: infrastruktur, beredskap, energi, overvåking, transport, næringsutvikling og kompetanse. Ikke for å øke spenningen, men for å sikre stabilitet.
Arktisleksa mi er enkel: Norsk suverenitet på Svalbard og i nordområdene må utøves gjennom tydelig, synlig og langsiktig norsk tilstedeværelse. Korrekt, klokt og hver eneste dag.
