Gründer og eier av Høst Frisør AS Linn Veronika Hansen er 45 år, hun er bosatt i Tromsø og har 3 barn.
Linn fordeler tiden i det daglige arbeidet mellom å stå på gulvet som frisør, være leder og administrere salongene.
I tillegg til engasjementet for små og mellomstore bedrifter i NHO, er hun nestleder i bransjeforeningen Norsk Frisør og Velvære Forbund, under NHO Service og Handel. Hun er tilknyttet NHO Arktis og har et verv i styret der.
Bedrift: Høst Frisør AS og Høst Vervet AS
Høst Frisør AS ble etablert i 2007. I dag består Høst Frisør av 2 avdelinger i Tromsø, med totalt 20 ansatte. Opplæringsbedrift tilknyttet opplæringskontor.
De ser på de betydelige ressursene på opplæring i bedriften, som en god langsiktig investering.
-Som eier av en liten bedrift er jeg opptatt av forenkling og forutsigbarhet .
-I et land hvor det på mange måter er enkelt å starte opp en bedrift, er jeg opptatt av å fortelle historien om hva det også krever for å få den til å leve.
Jeg er opptatt av at vi som små og mellomstore bedrifter skal bli sett på som en viktig del av næringslivet. At hver lille virksomhet i det lange landet vi bor i, Er næringslivet.
Det er næring til liv i hver minste krok av landet vårt, det bidrar til levende lokalsamfunn og sysselsetter mennesker. For meg som opprinnelig er fra grensen til Russland er jeg også opptatt av at livet i hver utkant, er en viktig del av landets trygghet og beredskap.
At vi klarer å gjøre det attraktiv å bo og drive bedrift i distriktene, er kanskje viktigere enn noen gang.
-Jeg er opptatt av at vi har en grunnleggende forståelse for hverandre i trepartssamarbeidet, at vi bruker fakta i alle typer forhandlinger. Og ikke minst fokusere på at det skal være et samarbeid, ikke en evig kamp. Det er igjennom dette samarbeidet, vi kan få Norge til å være det beste landet å leve i.
(Og da gjelder det også samarbeid hvordan vi skal jobbe med sykefravær.)
-Jeg er fortsatt opptatt av å snakke om AFP, som må gjøres noe med. Ikke la det skure å gå mer. Jeg er veldig klar over kompleksiteten i den ordningen, men vi skyver på et problem som blir større for hver krone som går inn i den.
Den må fases ut.
Og vi må sørge for at de yngste i arbeidslivet ikke bidrar inn i den, da den ikke vil finne sted om 40 år, når de trenger den.
Dette kan jeg skrive mye å lenge om. Men for oss som faktisk er i «sliteryrker» som kanskje ville hatt behov for tidligere pensjon, betyr det faktisk noe at vi bidrar inn i en ordning som er bærekraftig.