Bærekraftige produkter og økodesign

Formålet er å gjøre produkter og bruk av dem mer bærekraftig ved å øke holdbarhet, mulighet for gjenbruk og oppgradering. Resirkulert innhold skal økes, kasting av usolgte/ubrukte varer og engangs- produkter unngås og varighet forlenges. Initiativet kan bidra til økt etterspørsel etter produkter med lavere klimaspor og miljøfotavtrykk, samt etter resirkulerte råvarer av tilstrekkelig god kvalitet.

Innhold

Den nye forordningen erstatter et tidligere direktiv (2009/125). Ved å endre regelverket til en forordning, gjøres det mer spesifikt enn et direktiv, og det må også tolkes og implementeres på samme måte, på tvers av medlemslandene. Den nye forordningen utvider også omfanget til å gjelde nær alle slags typer produkter, med unntak for visse varegrupper som mat og legemidler.

Reglene innebærer at innen 2030 skal nesten alle fysiske varer i EU kunne overholde krav knyttet til:

• Holdbarhet, resirkulert innhold og evne til å resirkuleres, gjenbrukes og repareres;
• Energi- og ressursbruk og effektivitet av produktet;
• Klimaspor og miljøfotavtrykk;
• Innhold av stoffer i produktet som begrenser eller hindrer dets evne til å gjenvinnes
• Informasjonskrav for å forbedre åpenheten, inkludert et digitalt produktpass.

I tillegg innfører forordningen et forbud mot usolgte tekstiler. Det defineres som enten produkter som er produsert, men aldri har blitt solgt, produkter som det ikke lenger er etterspørsel etter eller produkter som er skadet eller tilbakekalt av produsenten på grunn av kvalitetsproblemer.

Produsenter kan forberede seg på det nye regelverket ved å gjennomgå hvordan produktene designes og produseres med tanke på miljødokumentasjon (EPD), videre reparasjon og gjenbruk, effektivitetsrapportering, holdbarhetstesting, salgspraksis og liknende.

Regelverket henger sammen med de øvrige rettsaktene om forbrukerrettigheter, grønne påstander (forslag) og retten til å reparere ved at de til sammen regulerer produsentens ansvar for hele livssyklusen til en vare.

Status i Norge

Det gamle direktivet fra 2009 er tatt inn i EØS-avtalen med virkning fra 2021. Den nye forordningen er markert som EØS-relevant og ligger p.t. til vurdering hos EØS EFTA-landene.

Lenke til omtale på norsk på europalov.no