NHO

Innhold

Vann Visjonen om en bærekraftig fremtid omsettes i konkrete ambisjoner. Foto: Alexander Crwaley.

Fra krise til en bærekraftig fremtid

Allerede før koronakrisen var det mye som tydet på at Norges «gullalder» var tilbakelagt. Aldring og lavere vekst tilsa at vi trengte ny jobb- og verdiskaping for å kunne opprettholde velferden fremover. Krisen har ført til et økonomisk sjokk uten sidestykke og forsterker disse behovene ytterligere.

I år ser norsk verdiskaping ut til å falle med anslagsvis 5–6 prosent. Usikre anslag tyder på at det vil kunne ta nærmere tre år før aktiviteten er tilbake på førkrisenivået. Og trolig enda lengre tid til norsk økonomi igjen vil produsere sitt antatte potensial.

Det er således hevet over enhver tvil at krisen har gjort Norge til et mindre rikt land. Våre fremtidige forbruksmuligheter er redusert. Dette tapet vil bli større, jo lenger krisen varer. Bedrifter med større kostnader enn inntekter vil før eller siden bukke under. Jo flere bedrifter som ryker, desto færre vil ha en jobb å vende tilbake til når dette er over. Permitteringer vil bli til oppsigelser, og etter hvert til folk som skyves helt ut av arbeidsstyrken.

Historien viser tydelig at kriser kaster lange skygger. Da jappetiden i Norge tok slutt på tampen av 1987, falt Fastlands-BNP i to år, med til sammen 4 prosent. Men ledigheten steg i seks år, til det da høyeste nivået i etterkrigstiden. Empiri på individnivå viser at de som møter stengte dører i arbeidsmarkedet, sliter med det i lang tid etterpå, i form av lavere inntekt og/eller tidligere utgang fra arbeidsstyrken.

Norges forbruksmuligheter bestemmes nettopp av de ressurser vi har til rådighet – naturgitte og menneskeskapte, arbeidskraft og finansielle. Om denne «formuen» står i bank (oljefond) eller i folk når krisen er over er underordnet, så lenge vår samlede nasjonalformue er størst mulig. Dette er hovedgrunnen til at handlingsregelen her og nå er satt på vent.

Handlingsregelen er etablert for å sikre en langsiktig, forsvarlig og forutsigbar innfasing av oljepenger i norsk økonomi. Retningslinjene er samtidig utformet slik at oljefondet skal reflektere reell sparing på statens hånd. Sparingen i oljefondet blir imidlertid illusorisk dersom grunnlaget for statens øvrige inntekter – verdiskapingen i fastlandsøkonomien – samtidig råtner på rot.

Men nettopp fordi vi nå bruker langt mer enn de 3 prosent handlingsregelen legger opp til i en normalsituasjon, og tapper fondet for å opprettholde aktivitet, blir det ekstra viktig å sikre at midlene brukes fornuftig.

Den økonomiske politikken står i dagens situasjon overfor en tredelt oppgave: Dels må folk og bedrifter holdes flytende gjennom akuttfasen, dels må økonomien etter hvert stimuleres slik at den raskest mulig vender tilbake til en slags normalsituasjon, og dels skal økonomien rigges best mulig for den fremtiden som kommer. De tre henger tett sammen.

Den økonomiske politikken står i dagens situasjon overfor en tredelt oppgave: Dels må folk og bedrifter holdes flytende gjennom akuttfasen, dels må økonomien etter hvert stimuleres slik at den raskest mulig vender tilbake til en slags normalsituasjon, og dels skal økonomien rigges best mulig for den fremtiden som kommer. De tre henger tett sammen.

Denne oppgaven er formidabel. Beslutninger må tas under stor usikkerhet, både om selve pandemiforløpet, men også om adferden til folk og bedrifter ute og hjemme. Tidligere kriser gir innsikt og veiledning, men ingen kriser er like. Denne er dessuten etter alle solemerker den alvorligste i etterkrigstiden. Tiden jobber mot oss. Bedrifter kan ikke i lengden holdes kunstig i live med statlige kontantinnsprøytinger. Arbeidsføre som ikke jobber vil over tid få redusert sin arbeidsevne. Beslutninger må derfor tas raskt.   

Men også hast koster. Så langt tiden tillater det bør derfor enkelttiltak sees i en helhet. Hvis ikke, vil vi om fem år se oss tilbake og konstatere at tapet ble større enn det hadde behøvd å bli.

En slik helhetsvurdering handler både om den beste veien tilbake til normalen, men også om hva som vil være «den nye normalen».

De langsiktige utfordringene, som klima og aldring, vil fortsatt være der. Inndekningsbehovet i statsbudsjettet likeså (men altså enda større). Samtidig er det verden nå opplever, så fundamentalt at den nye normalen ganske sikkert vil bli en annen.

Smitteverntiltakene har gjort at bruken av digitale løsninger har økt, og det har trolig også investeringene i utvikling og implementering av slike løsninger. Mye av dette vil ikke reverseres når pandemien er unnagjort. Teknologiskiftet er fremskyndet.

Koronakrisen har demonstrert sårbarheten i våre tett integrerte økonomier, og det kan føre til krav om økt beredskap i form av lager og egenproduksjon, og om mer varige restriksjoner på reiseaktivitet og migrasjon. Om noe, kan derfor tendensene til de-globalisering bli sterkere. Med svakere utnyttelse av handelsgevinster vil den potensielle veksten bli lavere.

Det økonomiske sjokket som rammet verden, vil i seg selv gi vekst- og inntektsfall, færre jobber og høyere arbeidsledighet. Litt avhengig av hvordan krisen håndteres, kan dette gi større utenforskap og større inntektsforskjeller, og dermed også mer mistillit og polarisering. For Norges del forsterker dette behovet for innovasjon, omstilling og jobbskaping i overgangen til et mer bærekraftig samfunn.

Koronakrisens innvirkning på klimautfordringene er mindre åpenbare. Lavere økonomisk vekst betyr lavere vekst i energiforbruket, CO2-utslippene og energiprisene. Prisfall gir lavere investeringer både i fornybar og øvrig energiproduksjon. Krisen svekker statsfinansene og dermed rommet for investeringer med lang horisont og usikker avkastning, men øker også behovet for ny etterspørsel for å få opp aktiviteten. Krisen er derfor en gyllen mulighet til å fremskynde det grønne skiftet, men kan også utgjøre en høyere terskel for å gjennomføre det.

Valgene vi tar nå, og pengene vi bruker, bør derfor bygge bro til den fremtiden som kommer.

Valgene vi tar nå, og pengene vi bruker, bør derfor bygge bro til den fremtiden som kommer.

En egnet overordnet ambisjon for politikken bør være at vi, når vi om noen år frem i tid gjør opp status, kan konstatere at vi underveis gjorde det «riktige» slik at Norge fortsatt er et samfunn som er godt å leve i, der det finnes en jobb å gå til og utvikle seg i, og der vi tar vare på planeten vi bor på.

I all enkelhet handler det om å skape et samfunn preget av sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft.

Bedriftene har en nøkkelrolle i å realisere dette:

Økonomisk bærekraft: Bedriftene er ryggraden i det norske velferdssamfunnet. Det er bedriftene som sikrer verdiskaping i hele Norge. De gir levende lokalsamfunn med private arbeidsplasser, tjenestetilbud og velferd for innbyggerne. I en mer uforutsigbar verden i stadig raskere endring må vi styrke hele næringslivet slik at vi får mange bein å stå på. Bedriftene må ha tilgang til internasjonale markeder hvor Europa og det indre marked må stå sentralt.

Miljømessig bærekraft: Klima- og miljøutfordringen krever en storstilt innsats, og de store løftene må skje i fellesskap. Den langsiktige planen for gjenoppbygging etter korona bør stimulere til utvikling og bruk av ny teknologi, og til omstilling til et samfunn med lavere utslipp, høyere ressurseffektivitet og mer sirkulære verdikjeder. Lykkes vi med å legge til rette for det, så kan bedriftene gå foran for å skape de løsningene vi trenger. Kun et lønnsomt næringsliv vil klare å finne løsningene for en bærekraftig fremtid. Våre internasjonale forpliktelser, herunder FNs bærekraftsmål og Paris-avtalen, legger klare forutsetninger for hvordan næringslivet skal videreutvikles. Norge har som første land i verden meldt inn til FN at vi vil kutte klimagassutslippene med 50 prosent innen 2030, i samarbeid med EU.

Sosial bærekraft: Omstillingsbehovet blir stort i årene fremover. Omstillingen må gå hånd i hånd med et anstendig arbeidsliv med et sterkt trepartssamarbeid, høy tillit og at flere kommer i jobb. Hovedavtalen med tilhørende avtaler må fortsatt være rammen som regulerer dette. Vi trenger kloke hoder som skal gi oss den nødvendige utviklingskraften. Kompetanse er en forutsetning for en trygg og givende arbeidshverdag, samtidig som det hindrer utenforskap og fremmer inkludering. Kompetanse, forskning og innovasjon er viktige for å sikre omstillingsevnen og muligheter til å skape ny vekst.

10 ambisjoner for et bærekraftig samfunn

For å kunne vurdere om vi lykkes, må visjonen om en bærekraftig fremtid omsettes i konkrete ambisjoner. Ambisjonene må formuleres innen en overskuelig horisont, som vi har valgt å sette til ti år, det vil si til 2030.

Dette er ikke uproblematisk. Samfunnet er komplekst. Utviklingen bestemmes av et samspill mellom en rekke faktorer, mange av dem preget av tilfeldigheter. Sammenhengen mellom mål og virkemidler er ikke rett frem. Kompleksiteten lar seg vanskelig uttrykke basert på noen få utvalgte ambisjoner.

Noen er likevel viktigere enn andre, siden de sier mer om samfunnets kvaliteter enn andre. Med det utgangspunktet har vi satt 10 ambisjoner vi mener er særlig viktige å nå innen 2030.

Les mer fra rapporten Neste trekk

Neste trekk - et veikart for fremtidens næringsliv (hovedside)