Henvisninger til 'European preference', 'Buy European' eller 'European content requirement' dukker opp i stadig flere initiativer fra EU, slik som den kommende Industrial Accelerator Act (IAA), konkurransekraftsfondet (ECF) og den ventede revideringen av anskaffelsesdirektivene. På denne siden kan du lese mer om diskusjonene knyttet til slike bestemmelser og mulige konsekvenser for norsk næringsliv.
På mange måter kan man si at dette er en operasjonalisering av EUs strategiske autonomi. I lengre tid har man diskutert hvorvidt man skal stille krav knyttet til europeisk innhold i både offentlige anskaffelser og andre europeiske virkemidler, for å kunne anvende disse mer strategisk. Eksempelvis vil krav til europeisk innhold i anskaffelsesprosesser kunne bidra til å redusere avhengigheten av produkter fra ikke-pålitelige tredjeland og sikre at strategiske verdikjeder og teknologier forblir og produseres i Europa. Samtidig vil man skape større etterspørsel etter europeiske produkter som ofte er mer klimavennlige, men ofte også dyrere enn importerte produkter på grunn av høyere krav og standarder. I økende grad handler det også om å sikre industriens konkurransekraft og europeisk selvforsyning. Samtidig vil slike krav risikere å bryte med WTO-reglene og bidra til fragmentering av det indre marked om det ekskluderer ikke-EU-land, samtidig som det vil kunne bidra til at viktige produkter blir dyrere.
Til tross for prinsipielle og juridiske utfordringer har den politiske støtten til slike kriterier økt de siste årene og man ser nå flere henvisninger til dette i ulike initiativer. Senest 10. september 2025, under Kommisjonspresident von der Leyens årlige tale om tingenes tilstand, ble det understreket at Kommisjonen vil utarbeide et rammeverk for slike kriterier.
Blant flere eksempler er det nye statsstøtteregelverket under Clean Industrial Deal (CISAF), rettsakt om raskere industriell avkarbonisering (IDAA), Net Zero Industry Act (NZIA), konkurransekraftfondet, romfart, og revidering av anskaffelsesregelverket.
Innføring av bestemmelser om europeisk innhold kommer hovedsakelig som resultat av to nært sammenknyttede utviklingstrekk:
Utfordringer knyttet til omfang:
Slike bestemmelser kan være utfordrende av flere årsaker. For Norge og norsk næringsliv er et sentralt spørsmål hvorvidt disse kriteriene vil begrense seg til de 27 EU-landene (EU27) i form av 'EU content requirement' eller 'EU preference', omfatte hele det indre marked (EØS30) eller en større andel vennligsinnede land, eksempelvis EØS, Canada og Storbritannia.
I skrivende stund finnes ingen formell definisjon på 'Buy European', 'European content requirement' eller 'European preference'. Flere alternative begreper brukes om hverandre. Dette fremstår fortsatt som uavklart, og varierer fra initiativ til initiativ. Det er også uklart hvor bredt slike bestemmelser vil favne, eksempelvis hvilke produkter og teknologier som vil omfattes.
Til tross for Norges tette tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen er det en fare for at Norge og EØS/EFTA-landene kan bli utelatt, enten som arbeidsuhell eller av strategiske årsaker. Det er derfor avgjørende at Norge jobber for å sikre at man defineres på innsiden av disse nye initiativene.
Hvorvidt Norge og EØS-landene defineres på innsiden eller utsiden av slike bestemmelser kan også åpne for en rekke andre, foreløpig hypotetiske, problemstillinger som dukker opp i gråsonen mellom handelspolitikk og indre markedspolitikk. Eksempelvis er anskaffelsesregelverket indre markedsrelevant, men det er samtidig usikkert hvorvidt begrensninger på import fra tredjeland vil være dekket av EØS-avtalen, eller hvordan det skal sikres at det ikke dukker opp smutthull.
Om Norge skulle defineres på innsiden av 'Buy European' for ikke å anses som tredjeland, så er det påfølgende spørsmålet hvorvidt Norge vil måtte følge de samme reglene som EU-landene. Det er vanskelig å se for seg at Norge og EØS-landene er en del av 'Buy European', uten å møte de samme restriksjonene knyttet til innkjøp og handel med tredjeland.
Mer generelle utfordringer:
Krav om europeisk innhold er i tillegg gjenstand for diskusjoner også innad i EU-medlemslandene, og kan hovedsakelig deles inn i tre sentrale diskusjoner:
NHO er i utgangspunktet skeptiske til bestemmelser som kan begrense frihandel. Samtidig er det viktig å sikre at Norge omfattes dersom EU innfører slike bestemmelser, samtidig som at innretningen er i tråd med eventuelle øvrige norske interesser.
NHO følger saken tett både i Brussel og Norge. Om du eller din bedrift har spørsmål eller innspill bes du om å ta kontakt med NHO.
