Foto:

Styrke det private eierskapet

Et velfungerende kapitalmarked, med tilstrekkelig og riktig priset kapital, er avgjørende for å finansiere den veksten og de omstillingene norsk økonomi står overfor. Her er NHOs forslag for å styrke det privat eierskapet.

Artikkelen er en del av Neste trekk - NHOs veikart for fremtidens næringsliv

1. Formuesskatten på arbeidende kapital gir dårligere tilgang på norsk egenkapital og må avvikles.

De resterende eiendelene i formuesskatten bør verdsettes likt. Økt beskatning av primærbolig og fritidseiendom vil vri mer av sparingen mot bedrifter og arbeidsplasser.

2. Statlige investeringsvirkemidler som har til hensikt å mobilisere privat kapital, bør anvendes i større grad enn i dag, og kan gjøre behovet for ulike former for tilskudd mindre.

Dette kan bl.a. særlig være relevant inn mot oppstartsselskaper. For eksempel er Investinor et virkemiddel som kan utnyttes mer i så måte, gjennom sine investeringsverktøy, både i presåkorn-, såkorn- og venturesegmentet.

3. Det statlige eierskapet bør ikke økes, og på sikt reduseres.

 

4. Regelverket for banker, livselskaper og pensjonskasser tjener flere formål, men må også utformes med øye for hvordan de påvirker tilgangen på risikokapital.

 

5. Regler for folkefinansiering («crowdfunding») må gjennomgås.

 

6. Rapportering av klimarisiko har blitt viktig for å utløse kapital. EUs regelverk på området vil påvirke norsk næringsliv.

Norge må derfor arbeide for at EUs taksonomi og rapporteringskrav skiller mellom mer enn grønt/ikke grønt, hensyntar behovet for overgangsløsninger og at krav ses i sammenheng med bedriftens størrelse og virksomhet.

Bakgrunn for våre forslag:

Norges høye velferdsnivå skyldes effektiv utnyttelse av de ressurser vi rår over. Vårt høye lønnsnivå avspeiler effektiv organisering, høy kompetanse, høyt teknologiinnhold og relativt sett mye, og effektiv realkapital bak hver arbeider i gjennomsnitt. I fjor var den anslåtte verdien av all realkapital i Norge 11 734 milliarder kroner[1], dvs. litt mer enn verdien av oljefondet.

For å vedlikeholde og utvikle realkapitalen kreves investeringer. I fjor ble det investert for 927 milliarder kroner (tilsvarende 26 prosent av BNP), hvorav en drøy tredel i fastlandsbedriftene, resten nokså jevnt fordelt på olje, bolig og offentlig.[2]

Investeringer krever kapital. Et velfungerende kapitalmarked, med tilstrekkelig og riktig priset kapital, er avgjørende for å finansiere den veksten og de omstillingene norsk økonomi står overfor. Samtidig må det være attraktivt å plassere penger i Norge og i norske bedrifter. Sistnevnte handler om gode og forutsigbare rammevilkår, herunder konkurransedyktige og stabile skatteregler.

Det norske kapitalmarkedet har relativt sett større innslag av statlig og utenlandsk eierskap, og større innslag av bankfinansiering enn i mange sammenliknbare land. Det statlige innslaget har historiske årsaker, men er politisk bekreftet siden. Norge er netto kapitaleksportør (gjennom oljefondet), men privat sektor er netto importør av kapital. I seg selv er ikke dette problematisk, snarere tyder det på at utlendinger finner Norge attraktivt å investere i.

Kapitaltilgangsutvalget[3] konkluderte med at det norske kapitalmarkedet «i hovedsak» var velfungerende, og at forventet lønnsomme prosjekter «stort sett får nok, og rett finansiering». Utvalget pekte likevel på noen utfordringer, så som begrenset tilgang på «risikobærende kompetent kapital» og krevende egenkapitaltilgang til bedrifter med behov opp mot 20 millioner kroner. I kort: Risikokapital til de mindre bedriftene.

Norsk næringsliv domineres av små og mellomstore bedrifter. For disse er børsnotering og/eller obligasjonsfinansiering for kostbart. Banklån krever sikkerhet. I en oppstarts- eller omstillingsfase der ny teknologi skal utvikles, prøves ut og kommersialiseres kreves derfor egenkapital og risikovilje.

Viljen til å putte penger i risikofylte prosjekter drives i stor grad av lysten til å skape noe, og å omsette en idé til bedrift og arbeidsplasser. Men det må også lønne seg å ta sjanser. Mange satsinger feiler. Risikoen ved å satse penger på en ennå uprøvd idé er større enn å sette penger i banken. Da må også den forventede avkastningen være større.

Investorer har økende bevissthet om bærekraftige investeringer. Dels har dette et rent finansielt utgangspunkt. Klimautfordringen medfører både fysisk risiko grunnet klimaendringer, og overgangsrisiko som følge av overgang til et lavutslippssamfunn. Begge deler vil kunne endre bedrifters driftsgrunnlaget og inntekter, og dermed deres verdsetting. I tillegg til den finansielle betydningen følger investorer i økende grad opp selskaper på miljø, sosiale forhold og god styring (ESG).  

Tilgang på nok risikokapital er primært et privat ansvar. Fellesskapets hovedoppgave er derfor i første rekke å sørge for at kapitalmarkedet fungerer godt og bidra til rammevilkår som gjør det attraktivt å investere i Norge. Det er derfor viktig at finansnæringen gis rammevilkår som gjør den i stand til å sikre omstillingsevnen i hele næringslivet. I tillegg bør fellesskapet trå til der det oppstår ulike former for markedssvikt. Dette kan eksempelvis være tilrettelegging for folkefinansiering, såkornkapital for særlig risikable prosjekter der veien fra idé til marked er lang, samt kompetent kapital som kan bidra til kommersialisering og skalering.

 

[1] SSB (2020), Nasjonalregnskap. Hentet 16. juni fra https://www.ssb.no/knr

[2] SSB (2020), Nasjonalregnskap. Hentet 16. juni fra https://www.ssb.no/knr

[3] NOU 2018: 5 (2018) Kapital i omstillingens tid. Næringslivets tilgang til kapital. Hentet 30. juli fra https://www.regjeringen.no/contentassets/62f6dd4e0274432da6475e53f4b14d44/no/pdfs/nou201820180005000dddpdfs.pdf 

Les mer