Ikke lett å se lyset

Nyhet, NHO Arktis

Publisert

Vintersolverv betyr at det blir lysere for hver dag. For oss som driver liten reiselivsbedrift i distriktene, er det vanskelig å se det. Det skriver Eli Pedersen på Skagi Senja hotel og lodge i et åpnet brev til statsminister Jonas Gahr Støre.

Foto: Privat.

Vi skriver 21. desember 2021. Det er vintersolverv og nå skal det gå mot lysere tider. For oss som driver liten reiselivsbedrift i distriktene, er det likevel vanskelig å se lyset. Det som kunne vært en midlertidig løsning på situasjonen, blir for kostbar for vårt hotell og mine søvnløse netter fortsetter.    

Sommeren 2021 var god og omsetningsmessig nærmet vi oss 2019. Med mange gjester fra innland og etter hvert utlandet, ga det nødvendige penger i en bunnskrapt kasse. Sommeren strakk seg utover mot høsten og vi hadde litt bookinger og bestillinger i vår kalender framover. Det så lysere ut enn i fjor.    

Bemanningsmessig, derimot, ble det sommeren fra helvete. Før pandemiens start var vi en oppstartsbedrift i sterk vekst, med 5 faste helårsansatte, fire i 100% stillinger, samt en halv stilling pluss 5-7 ekstrahjelper og sommervikarer. Ved inngangen til sommeren 2021 var vi 2 faste ansatte igjen, meg selv inkludert.  

Selv om vi var bedre forberedt enn året før på at det ville komme en bølge av turister og vi følte oss tryggere i strategi for bemanning, satte innreiserestriksjonene store kjepper i hjulene for oss.  Vi endte opp med et ungt og urutinert team. Vi fikk ikke inn de ansatte som hadde jobbet hos oss før og som vi hadde avtale med. Med etterslep på betaling av lån, leverandørfakturaer samt utsatte skatte- og avgiftskrav, var det viktig å spare kostnader. Det krevdes derfor sin kvinne døgnet på tamp for å holde i trådene og slukke branner. I samarbeid med de ansatte klarte vi likevel å dekke alle hull og gjennomføre godt for gjestene.    

Det skal også nevnes at mine medeiere også har stått på gjennom hele pandemien. Alle tre har ledende stillinger i ulike bedrifter, men eierne legger enorme mengder dugnadsarbeid og gratistimer i å bygge bedriften og trygge arbeidsplassene for våre ansatte. Min ferie var fem dager i august. For ikke å knekke helsa helt, ble høsten brukt til å ta hver eneste dag innimellom der jeg ikke hadde gjester som «feriedag»Kom det en gjest, var det bare å stille på jobb på kort varsel.    

Så kom høsten - og min siste sesongansatte måtte ut av landet. Likevel planla vi med optimisme en fast stilling fra januar 2022 - vi hadde til og med en som flyttet til det lille tettstedet for i første omgang å jobbe midlertidig. Sammen med de ansatte la vi på nytt en strategi om å ha åpent faste dager torsdag til søndag, både for lokalmarkedet og de turistene og reisende som var i regionen. Med èn ansatt til på laget, ville være gjennomførbart og vi gikk ut med ny meny og ny giv.   

Så kom det ene smitteutbruddet etter det andre i Nord-Norge, og vi så at antall reisende nok en gang endret seg i takt med den røde fargen som bredte seg på Europakartet. Et lokalt smitteutbrudd som startet i november, hjalp ikke på. På små steder er bedriftene sårbare om et utbrudd kommer inn i bedriften og lokalbefolkningen skjermer om arbeidsplassene sine ved å begrense hvor de beveger seg. Bestillinger ble usikre, endret og til slutt kansellert.    

Etter 4 uker måtte vi konstatere at det var en umulig oppgave å fortsette. Kassen vår ble fort tom og det var åpenbart for oss alle at vi ikke hadde økonomisk bærekraftig drift. Julebordbestillinger var det skremmende få av, og av de påmeldte ble tallene drastisk redusert etter som pandemien bølget. Etter innføring av ny runde med smitteverntiltak, mistet vi det siste julebordet totalt. Selv tilbudet om catering av maten, måtte kanselleres på grunn av restriksjonene som kom.    

Dermed var permitteringsvarsler et faktum. Jeg kunne ikke vente lenger, selv om permitteringer er risikosport. Jeg vet allerede i dag at vår nyansatte har fått et annet jobbtilbud og sikkert går for det. Det er trist å ha brukt tid og ressurser på opplæring. Håpet er fortsatt at vi kan tilby jobb neste år, slik at vi får den ansatte tilbake.   

Min andre arbeidstaker er også fullt innforstått med at det må permitteres. Det oppleves skikkelig demotiverende å ikke ha nok å gjøre. Med stort hjerte for bedriften gjør denne ansatte alt for å bidra i denne vanskelige tiden, men det tar på å gå inn i sin tredje permittering hos oss. Hvordan skal man klare å holde på bra folk, med den usikkerheten som ruver over bransjen? Hvordan skal man som bedrift klare å løfte seg og utvikle bra produkter når man gang på gang stanger hodet i den statlige veggen?    

I hele høst har reiselivet her på Senja og sikkert nok på mange andre destinasjoner ute i distriktene, slitt. Vi lever i større grad av det internasjonale turistmarkedet. Til tross for omstilling, endret strategi og markedsføring, er det komplisert å få den jevne nordmann å reise til nord i mørketida.    

Fokuset i media og fra politisk hold har vært på det som skjer i de større byene, på puber, barer, kultur og uteliv. Mens reiselivsbedriftene har vært glemt.     

Regjeringen la frem sin ordning med lønnsstøtte denne uka. For meg blir den for kostbar å gjøre bruk av. Så mine ansatte må møte jula som permitterte. Det smerter.   

Kompensasjonsordningen slik den foreligger per i dag, vil vi heller ikke kunne benytte fordi  regnskapet antakelig vil vise at vi får et lite overskudd i 2021. Men om man ser bak tallene, viser det seg at kompensasjon fra stat og kommune gir oss break-even. Og legger man til det faktum at jeg som daglig leder og eier har jobbet store deler av året uten lønn og tar med all den innsatsen de andre medeierne har lagt ned i driften, så blir det et kunstig positivt resultat. Det straffer seg altså i dobbel forstand å jobbe uten lønn.   

Mine juleønsker er å klare å berge bedriften og berge arbeidsplassene. Jeg ønsker meg fokus på de mangfoldige reiselivsbedriftene som har slitt lenge og som ikke har hatt en enorm oppsving etter gjenåpning. Det er enorme forskjeller mellom å drive overnatting, restaurant og servering i en større by, kontra små steder i nord-Norge. Vi må ha tiltak som hjelper oss. Det er distriktspolitikk i praksis.    

Og ikke minst ønsker jeg en langsiktig plan for å leve med pandemi. 

For uten en plan og tiltak som faktisk virker, går det ikke mot lysere tider. Til tross for at kalenderen viser noe annet.   

Med hilsen 

Eli Pedersen 
Skagi Senja hotel og lodge