Månedens bedrift: Wacker Chemicals Norway

    Nyhet, NHO Trøndelag

    Publisert

    Administrerende direktør Torbjørn Halland og hovedtillitsvalgt Håvard Stamnestrø foran Wacker Chemicals Norway på Holla i Heim, hjørnesteinsbedriften på Kyrksæterøra siden 1960-tallet.

    I 2019 åpnet de verdens største ovn for silisiumsproduksjon. Innen 2030 skal smelteverket bli karnonnøytralt. Hårete mål trigger både ledelse og ansatte til å gi jernet på jobb, og samarbeidet mellom eiere, ledelsen og fagforeningen gjør fabrikken til et utstillingsvindu for partssamarbeid.

    Ved fjorden rett utenfor sentrum i Heim kommune ligger hjørnesteinsbedriften Wacker Chemicals Norway. I årtier har smelteverket sysselsatt hundrevis i regionen. Sten på sten har de bygget opp det som ligner et skikkelig industrieventyr.

    Produserer silisium til over 3000 sluttprodukter

    Fabrikken på Holla ble etablert på begynnelsen av 1960-tallet. På 90-tallet begynte de samarbeidet med Wacker, og etter flere vellykkede år kjøpte Wacker Chemie-konsernet fabrikken i 2010. Fabrikken på Holla er konsernets eneste silisiumsverk.

    Flere tusen grader må til når kvarts og kull skal bli til silisium i Wacker Chemicals ovner på Holla.

    - Silisiumet blir videreforedlet i fabrikkene til Wacker, stort sett i Tyskland. De lager enten silikon eller polysilisium, som går inn i for eksempel solceller og microchips. Vår jobb her er å levere beste kvalitet silisium til Wacker, forteller Torbjørn Halland, administrerende direktør i Wacker Chemicals Norway.

    Fabrikken har en årlig produksjonskapasitet i ovnene på 80.000 tonn silisium og 40.000 mikrosilika. Silisium herfra ender opp i over 3000 sluttprodukter innenfor utallige segmenter – alt fra bilindustri, til kosmetikk og mat.

    - Du finner produkter herfra i hele verden – inkludert i Toro-posen din. Det som gjør at pulveret løser seg opp i vann er et Wacker-produkt, skyter hovedtillitsvalgt Håvard Stamnestrø inn.

    I produksjonen har de gått fra å produsere noen håndfuller ulike kvaliteter til kunder med forskjellige kravspesifikasjoner, til å spesialisere seg på et eneste, stabilt produkt. Det har de lykkes med, skal vi tro direktøren.

    - Vi er gode på raffineringsdelen av produksjonen og lager et veldig stabilt produkt. Vi konkurrerer jo med leverandører fra både Brasil, Kina og resten av Europa, men Midt-Norge generelt … Thamshavn er også gode på dette, men jeg tør påstå at vi er hakket bedre, sier Torbjørn med et smil.

    Sysselsetter alt fra ufaglærte til doktorer

    For å holde ovnene i gang, har Wacker ansatte på jobb i en 6-skiftsordning, slik at produksjonen holdes oppe hele døgnet, hele året. Det som begynte som en fabrikk med en stor andel ufaglærte er i dag en arbeidsplass med over 220 faste ansatte, i tillegg til vikarer og 18 lærlinger. Når vi spør hvor mange ulike fagkompetanser som jobber på verket, ser de begge på hverandre med et smil.

    - Vi har jo alt fra ufaglærte til folk med doktorgrad. Vi har fremdeles en del ufaglærte her, men en større og større andel ansatte har fagbrev, sier Torbjørn.

    Ifølge Håvard har de også god tradisjon med å tilby jobb til de som faller utenfor arbeidslivet på Holla.

    - Det er relativt mange som er ufaglærte som begynner arbeidslivet i industrien. Her hos oss er det penger til etter- og videreutdanning, og vi ansatte er godt ivaretatt under tyske eiere. Blir man fast ansatt her får man lov til å ta utdanning, og vi ønsker at stadig flere skal ha et fagbrev, forteller han.

    - Her på verket har vi faktisk lærlinger innen åtte ulike fagretninger, og også ingeniører innen mange fagretninger. Vi sysselsetter innen de fleste segmentene; alt fra bygg, elektro, automasjon, prosess, VVS til lab og rent prosjektansatte, påpeker Torbjørn.

    På jobb med smelteverket i blodet

    Både Torbjørn og Håvard har vokst opp med smelteverket på Holla. Håvards besteforeldre flyttet til kommunen på bakgrunn av fabrikketableringen i 1964, og hans far jobbet i fabrikken i 47 år. Selv var Håvard litt redd for å begynne å jobbe på fabrikken.

    - Jeg fryktet for at det ikke ble synlig etter meg, at det ble for stort her til at jeg kunne vise at jeg var med på en verdiskapning. Jeg ville ikke være en del av et samlebånd, forteller han.

    Stemningen snudde imidlertid da det ble kjent at Wacker skulle kjøpe fabrikken på Holla.  

    - De begynte å søke etter folk og det ble stor optimisme rundt oppkjøpet. Jeg startet her tre måneder etter vi ble tyskeid. Vi som ansatte fikk lov til å komme med noen ideer om hvordan man kunne ta dette videre, og da ble det plutselig veldig mye mer aktuelt å begynne å jobbe her. Det er også derfor er jeg her ennå i dag, sier Håvard.

    Torbjørn begynte på fabrikken for første gang i 1996, og jobbet som prosessmetallurg på ovnene fram til 2000. Veien gikk videre til Elkem Thamshavn etter noen år.

    - Vi hadde små barn, og det hendte av og til at det ble et race for å nå barnehagen som sistemann, fordi du egentlig skulle gjort noe her på fabrikken, så da ble det syv år på Orkanger. En dag fikk jeg en oppringning fra Fesil om at de skulle lage silisium til solceller, og at de trengte noen til å jobbe med det. Det trigget meg. Det var noe nytt og annerledes, forteller han.

    I løpet av det første året som ansatt på hovedkontoret på Ranheim ble det noen turer ut til Holla for å hjelpe til i produksjonen.

    Håvard foran ovn 8, som i 2019 var verdens største smelteverksovn.

    - En dag fikk jeg sånn halvveis beskjed av sjefen om at det kom til å bli en ledig stilling som direktør her, og at han helst så at jeg søkte, sier Torbjørn med et smil.

    Siden har han vært verksdirektør på Holla. Wackers investeringer i fabrikken siden oppkjøpet har gjort at Torbjørn fremdeles sitter i sjefsstolen.

    - Vi har fått lov til å teste ut nye ting og å utvikle verket sammen. Foreløpig er det ingen andre jobbtilbud som har fristet. Jeg er jo født inn i smelteverk … fjerde eller femtegenerasjon, jeg er ikke helt sikker på hva det er. Jeg kan stå og se på varmen og spruten som kommer fra ovnen i timevis. Det er spesielt, og noe som trigger meg. Og det å få til noe sammen med folk. Det viktigste er å ha et godt samarbeid, og når vi ser at det nytter og det lønner seg, da blir jeg trigget til å fortsette, sier han.

    Et utstillingsvindu for samarbeid mellom ledelsen og de ansatte

    Samarbeid har de blitt gode på på Holla. For Torbjørn og Håvard er det viktig med definerte roller, og å være tydelige på når de snakker sammen som representanter for hver sine interesser, og når de snakker sammen som kollegaer. 

    - Vi har to roller. Jeg vet at han har en rolle å spille i visse måneder, men de andre månedene er vi kollegaer, og det er det viktigste, mener Torbjørn.

    Ifølge Håvard er det viktig å jobbe for å nå felles mål, ikke å stadig lete etter uenigheter.

    - Jeg kunne vært en paragrafrytter og forvaltet min rolle som hovedtillitsvalgt med å jage forskrifter og regler, men så vet vi at vi konkurrerer med verden. Vi ansatte har fått en forståelse av hva som kreves for at våre eiere fremdeles skal ha en interesse av å investere i oss, og jeg tror de aller fleste av oss er godt opplyste om hva som kreves av oss hvis vi skal nå våre mål framover. Derfor sier jeg at jeg stort sett gjennom hele året jobber for rammevilkår på min arbeidsplass.

    Kollegaene beskriver samarbeidet mellom ledelse og ansatte som et spill tidvis, men med en stor, gjensidig tillit i bunn. Det må de ha skal de gå i samme retning.

    - Vi kan på en måte kalle det et spill. Han har sine måter å gjøre det på og jeg har mine. Av og til er det noen som skal spille «the bad guy». Det er jo en del av det, men det betyr ikke at vi ikke kan gå ut herfra sammen etterpå. Vi må kunne prate sammen i etterkant om andre ting, presiserer Torbjørn, før Håvard skyter inn.

    - Det er kanskje litt flåsete sagt, men det er jo en del av et industrieventyr det vi holder på med her. Vi har en målsetning om å bli Europas største, og det krever at vi drar i samme ende på tauet hele veien. Også står vi på hver vår ende en kort periode av året. Vi kan sitte og diskutere så busta fyker han og jeg, men så går vi over plassen til kantina og setter oss ned for å spise sammen. Det tror jeg er den moderne måten man må jobbe sammen på, mener han.

    I kantina sitter faste ansatte, lærlinger og ledelse rundt samme bord i lunsjpausene. Slik har ikke kulturen alltid vært, erindrer de begge.

    - Kulturen på Holla var jo annerledes før. Det er mye større åpenhet og kortere avstand mellom avdelingene nå. Ansatte er mer kollegiale, og drøfter problemer seg imellom – uavhengig av om det er en sak de har jobbet med selv. Vi er mye tettere på og har mer forståelse for hverandres arbeidsdag og utfordringer, forteller Håvard.

    På fabrikken jobber de aktivt med medarbeiderstyrt forbedringsarbeid. Tidligere bar fabrikken mer preg av en hierarkisk struktur, hvor beskjedene kom ovenfra og ned.

    - Pedagogisk sett er det enkelt å forstå at entusiasmen for å gå på jobb kanskje drukner litt hvis man alltid blir fortalt om man skal gå ut døra til venstre eller høyre, sier Håvard, og fortsetter.

    - Jeg vil jo anta, og nå snakker jeg på vegne av Torbjørn, at hvis vi hadde begynt å utfordre ansatte på operatørnivå, og aldri sett resultater eller opplevd ansatte som har tatt tak i problemstillinger, da hadde det sikkert gått tilbake til at avgjørelser tas hos øverste leder.

    Begge parter oppfatter at samarbeidet mellom ansatte og ledelse er veldig godt i bedriften i dag, og Torbjørn mener det også er en av de største fortrinnene ved å drive i Norge.

    - Jeg mener partssamarbeid er den viktigste suksessfaktoren. At vi har fagforeninger som er så oppdatert på alt, slik at de ser hvem vi konkurrerer med. Noe av det artigste som er, er når vi får samarbeidet til å fungere. Når jeg ser engasjement ute der, da vet jeg at det er gjort noe bra i fellesskap. Det er et VI som får til ting – det er ingen enkeltpersoner som får til ting. Når vi løser utfordringer med å ta inn flere avdelinger, da får vi en helt annen drive. Det er artig, sier han.

    Også i strategiarbeidet spiller fagforeningene og de ansatte en sentral rolle, mener verksdirektøren, som påpeker at de største veksthindrene ikke alltid ligger på ansattnivå.

    - De ansatte er på jobb 24/7 og utfører arbeid med millimeterpresisjon. Derfor er det viktig å ha fagforeningene med inn i strategiarbeid, slik at vi kan se om vi har det samme bildet på hva som er neste steg og hva vi skal satse på de neste årene.

    Skal utvide - òg bli klimanøytrale innen 2030

    Planene for de neste årene er allerede klare. I 2019 åpnet Wacker verdens største smelteverksovn for silisiumsproduksjon på Holla, en investering på nærmere en milliard kroner. Ifølge strategien skulle smelteverket nå gå inn i fem stabiliseringsår. Slik ble det ikke.

    De hårete målene bedriften setter seg er det som gir Torbjørn en «drive» å fortsette i jobben som direktør på verket.

    - Vi var omtrent ikke ferdig med strategisamlingen før vi fikk beskjed om «Holla Expansion», og at det bare var å begynne å forberede seg på å snu om på strategien, sier Torbjørn.

    I mai i fjor meldte Wacker om store planer for smelteverket på Holla: bygging av en ny ovn som øker produksjonskapasiteten med 50 prosent – et signifikant bidrag for å nå målet om å halvere konsernets klimagassutslipp innen 2030. Målet for fabrikken på Holla er større: fullstendig karbonnøytralitet, gjennom å finne en erstatning for kull i produksjonen. 

    - Jeg blir jo ekstremt trigget av dette. Det artigste jeg vet er når folk sier at noe er umulig. Prosessen med å teste ut nye råmaterialer er ikke enkel for de ansatte som jobber med det, men de har tatt testene vi har kjørt på strak arm. Jeg tenker at det er mye bedre å si at du skal bli 100 prosent karbonnøytral og oppnå 90 prosent, enn å si at du skal nå 40 prosent i 2030 og oppnå de 40 prosentene, mener Torbjørn.

    Under rundturen på fabrikkområdet forteller Håvard engasjert om utbyggingsplanene framover. Med en kostnadsramme på flere milliarder skal området transformeres for framtida, med mer automatisering, færre kjøretøy, nye ovner, gjenvinningsanlegg, råvaresiloer og nye husanlegg. Et område på 40 mål skal fylles ut. Det står ikke på målsetningene hos denne gjengen.

    - Vi har jo enda flere hårete mål mot 2050. Da skal vi jo være karbonnøytrale overalt, og da må noen av oss også bli karbonnegativ. Det er ikke noe stop her, presiserer en engasjert Torbjørn.

    Når utbyggingen av området er ferdig vil det ikke lenger ligge råvarer ute, disse skal inn i nye siloer.

    Forberedt på kampen om ressursene framover

    På veien mot karbonnøytralitet og 50 prosent økt produksjon ligger det to hovedbarrierer: tilgangen på nok strøm og nok folk.

    - Strøm og forutsigbarheten på strømprisen er ekstremt viktig for oss – og at strømmen har nok effekt. Vi må ha mer effekt inn i dette området skal utbyggingsplanene faktisk skal bli en realitet. Forutsigbarhet betyr ikke nødvendigvis at det skal være en ekstremt lav pris, men at det er en pris som gjør at du vet stigningen over tid. Vi trenger absolutt mer strøm, påpeker Torbjørn.

    Til tross for at Wacker ikke har hatt store utfordringer med å tiltrekke seg nok arbeidskraft de siste årene, er de forberedt på at dette kan endre seg i et stadig tøffere arbeidsmarked.

    - Vi ser jo at det er flere store planer i regionen, som betyr at det kan bli kamp om arbeidskraften. Da må vi «line» oss opp for å være konkurransedyktige. Dersom vi klarer å ha en arbeidsstokk som er veldig kompetent, blir det enklere å få tak i andre som har lyst til å jobbe her. Så da blir det opp til oss hvordan vi skal klare å reklamere for Wacker, sier Torbjørn.

    Wacker deltar blant annet på yrkesfagsmesser i videregående skole for å fortelle om mulighetene hos dem. De ble kåret til Årets lærebedrift i Trøndelag i 2018, og tilbyr alle sine 18 lærlinger en personlig mentor på arbeidsplassen.

    Håvard mener de store planene fabrikken har for de neste årene også vil være et salgspoeng for å tiltrekke seg nye arbeidstakere.

    - Hvis vi selger inn budskapet om å være klimanøytrale innen 2030, så vil nok mange ingeniører trigges av å kunne bli med på et slikt industrieventyr. Jeg er jo egentlig inhabil, men prøver jeg å se meg selv utenifra så må jeg jo erkjenne at Kyrksæterøra ikke er verdens navle. Men, hvis 250 personer trives på jobb er det 250 personer som framsnakker arbeidsplassen sin, sier han, og forsetter.

    - Så vil det alltid være viktig for oss å rekruttere fra lokalsamfunnet, samtidig som det er sunt å få impulser fra folk som har jobbet i annen industri, eller kommer fra en annen plass eller en annen kultur … men det skal til syvende og sist bli hemnværing av deg om du kommer hit, selvfølgelig, avslutter Håvard med et smil.