En sentralbanks jobb er å "ta vekk punsjbollen når festen begynner å ta av." Det var beskrivelsen til William McChesney Martin, tidligere sentralbanksjef i USA, som henspilte på at sentralbanken må heve styringsrenten for å unngå at økonomien overoppheter og inflasjonen kommer ut av kontroll.
Tolket bokstavelig, så har Mario Draghi i sin periode som sjef i den europeiske sentralbanken (ESB) (som går ut ved utgangen av måneden) bydd opp til fest ved å sette frem flere og flere punsjboller med et ønske om å få festen i gang. Siden han tok over sjefsstolen i Frankfurt i november 2011, har italieneren nemlig levert til sammen åtte rentekutt. Styringsrenten er kommet ned fra 1,5 til 0 prosent. Tilsvarende er innskuddsrenten senket fra 0,5 til −0,5 prosent.
Det har imidlertid vært alt annet enn feststemning som har preget Draghis tid som sentralbanksjef. Han overtok en skjør europeisk økonomi i kjølvannet av finanskrisen der flere land strevde med høy statsgjeld. Statsrentene – som dels reflekterer risikoen for at et land ville misligholde gjeld – var på skyhøye nivåer. Greske 10-årige statsrenter var nesten 30 prosent. Portugisiske på om lag halvparten. Til sammenligning hadde tysk statsgjeld, som ble regnet som trygg, en rente på under 2 prosent. Statsgjeldskrisen utviklet seg også til en bankkrise ettersom store deler av statsgjelden som risikerte å bli misligholdt var eid av europeiske banker. Frykten var at statsgjelds- og bankkrisen ville kunne velte hele eurosamarbeidet ved at et eller flere land ville/måtte bryte ut av pengeunionen for å komme på fote igjen. Vendepunktet kom sommeren 2012 da Draghi uttalte at ESB ville gjøre "whatever it takes" for å redde euroen. Markedene ble overbevist. Statsrentene falt og uroen i finansmarkedene ble mindre. Selv om finansmarkedene roet seg fikk krisen realøkonomiske konsekvenser. Den økonomiske aktiviteten falt og arbeidsledigheten steg til en topp på vel 12 prosent i 2013. Siden rentene allerede var på rekordlave nivåer, så Draghi seg nødt til å ta i bruk mer ukonvensjonelle virkemidler for å få opp aktiviteten og prisveksten. I 2014 lanserte ESB sitt støttekjøpsprogram der sentralbanken gikk til innkjøp av (hovedsakelig) statsobligasjoner. Dette bidro til å trekke de lange rentene ned (jf. 10-års renten på tyske statsrenter), og indikerer at rentenivået vil forbli på lave nivåer i lang tid fremover. Støttekjøpene ble formelt avsluttet i desember i fjor, men med økende markedsuro gjennom det siste året, som følge av bl.a. handelsuro og brexit, og en sviktende industrisektor, vedtok ESB i september å gjenoppta sine kvantitative lettelser fra 1. november. Kjøpene vil pågå på ubestemt tid.
På tross av at Draghis strabaser er festen fremdeles ikke kommet skikkelig i gang. Ledigheten har riktignok kommet ned til drøye 7 prosent. På den annen side peker BNP-veksten nedover og inflasjonen er fortsatt er godt under inflasjonsmålet på nær, men under 2 prosent. Draghis arvtager, Christine Lagarde, overtar derfor en vanskelig oppgave med å få aktiviteten og inflasjonen i eurosonen opp. Vi får håpe barskapet ikke er tomt